ÆRLIG NORSK TOPPIDRETT:  Flerttallet ønsker en ren norsk toppidrett. Det gjorde at idrettslederne til slutt ble tvunget til en tydligere antidoping-praksis. FOTO: Anders Grønneberg.
ÆRLIG NORSK TOPPIDRETT: Flerttallet ønsker en ren norsk toppidrett. Det gjorde at idrettslederne til slutt ble tvunget til en tydligere antidoping-praksis. FOTO: Anders Grønneberg.Vis mer

Det ble rent til jul

I dag kunne det ikke blitt noen ny Tysse-sak.

TOPPLEDELSEN i norsk idrett rotet seg fullstendig bort i dopingsakene gjennom 2012, men for det norske antidopingarbeidet ender dette godt. Nå blir det snart slutt på denne sammenhengende dopingsaken. For med en snarlig avklaring av Petar Vukicevic sin exit fra friidrettslandslaget, besvares det sentrale spørsmålet i denne saken:

•• Heretter blir det ingen plass i norsk eliteidrett for trenere som har tatt snarveien innom dopingens gråsone.

Slik gjelder denne dopingdebatten fortsatt ikke gamle, sannsynligvis foreldete saker; men derimot de holdningene som skal prege norsk idrett framover.

DET gjør at enda et vondt, personlig dopoppgjør ender med at idretten blir tydeligere i sitt nei til doping. Som Cykleforbundet strammet inn etter avsløringen av sportssjef Steffen Kjærgaard, følger Friidrettsforbundet nå opp med å forandre praksis overfor sine omdiskuterte trenere og utøvere.

Denne kursendringen kommer ikke tilfeldig. I løpet av dette året er lederne både i Norges Idrettsforbund, Olympiatoppen og Friidrettsforbundet blitt tvunget til å snu fordi deres måte å styre elitesporten på krasjet med storsamfunnets forventninger til norsk toppidrett.

PÅ SAMME VIS som meningsmålinger i sommer viste at et klart flertall ikke ønsket å sende dopingdømte norske utøvere til OL, blir Friidrettsforbundet til slutt presset av omverdenen til å avvikle Vukicevic sin landslagsjobb.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det forbundet som for et halvår siden både tilrettela for trening av Erik Tysse i soningstida og arrangerte eget uttaksstevne for å få kappgjengeren kjappest mulig til London, hadde ikke lenger noe valg. Det hjalp ikke at den sportslige ledelsen seinest for halvannen måned sidne fortsatt ryddet plass til dopingbefengte trenere i rekkene sine. Da årsregnskapet skulle gjøres opp, var stipendet til Tysse droppet og Petar Vukicevic nektet ny kontrakt.

Etter stadig nye avsløringer ble avstanden for stor mellom friidrettsledernes prinsippløse dag til dag ledelse og de verdikrav storsamfunnet fortsatt stiller til norsk eliteidrett.

UTSETTELSEN  av millionavtalen mellom Friidrettsforbundet og DNB er et godt eksempel på denne tillitskrisen. Det forhandles nå om en forlengelse av denne sponsoravtalen, men det er utopisk å tro at en norsk storbank vil gå videre med et slik samarbeid uten at friidrettsledelsen tar inn over seg alvoret både i Tysse -og Vukicevic-saken. Idrettens samarbeid med så tunge økonomiske aktører dreier seg sjelden om å flashe merkenavn, men derimot om å forsterke troverdighet.

Det er nettopp den troverdigheten eliteidretten har satt på spill gjennom de dopingrelaterte sakene dette året.

SAMTIDIG viser de tydelige kravene både fra næringsliv og politikere styrken i den spesielle verdibaserte eliteidretten vår. Der Saxo Bank i Danmark tilsynelatende uten nasjonale motforestillinger har opprettholdt finansieringen av eks-doperen Bjarne Riis sitt tvilsomme sykkellag, ble det umulig for de norske idrettslederne å fortsette med den feige håndteringen av Tysse-saken. For en idrett som lever tett med storsamfunnet, måtte dette ende i en blindvei.

Nå har idretten snudd slik at NIF-president Børre Rognlien kan krysse av for en vellykket rengjøring:

- Det skal lukte rent til jul, lovte Rognlien da han nylig la fram kontraktene som heretter binder ledere, trenere og utøvere til å holde seg unna både doping og verdimessige gråsoner.

Da går det endelig an å kjenne igjen den norske toppidretten.