-Det er full krise

Da Knut Kvalheim løp inn til 9. plass på 5000 meter i EM i Praha i 1978, var han så skuffet at han kastet piggskoa i veggen. Tida han oppnådde ville holdt til suverent EM-gull nesten 20 år seinere. Johan Kaggestad ville vunnet 10 000 meter i NM i fjor på den tida han for 21 år siden var nummer tolv i landet med. Og hadde du stilt opp på 10 000 i NM for damer i fjor, hadde du fått medalje.

Det er mange slike eksempler. Alle viser at langdistanseløping og kondisjonsidrett er i bortimot fritt fall i Norge.

For over 20 år siden løp langrenns-junioren Oddvar Brå 5 000 meter på under 15 minutter på grusbane.

Hvor er den junioren - eller senioren for den del - som er i stand til å gjøre det samme i dag?

Og hvor er jentene som kan ta opp kampen med Grete Waitz og

Ingrid Kristiansen?

De finnes ikke.

Krise

-Jeg har i alle fall ikke sett dem, sier Johan Kaggestad.

Mannen som trente Ingrid Kristiansen fram til tider som kanskje vil stå til evig tid - i alle fall i Norge - er fortvilet over framtida til norsk kondisjonsidrett.

-Det er krise, sier Kaggestad.

Konklusjonen er krystallklar, og kanskje ikke så vanskelig å komme fram til.

Kaggestad går langt djupere. Og det han finner, gjør ham ikke mer optimistisk.

Som kultursjef i Modum og over middels sportsinteressert, har han hatt mye med barn å gjøre. Både nå og tidligere.

-Det var en voldsom aha-opplevelse å begynne å trene unge langrennsløpere igjen for noen få år siden. Da var ti år siden sist jeg hadde gjort det, og forandringen var radikal, sier Kaggestad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dør sunnere

Kort oppsummert: Dagens unger mangler den fysiske grunn-utrustningen ungene for 10-15 år siden hadde. De er dårligere _ og konsentrert. Veien fram til en idrettskarreiere på topplan er lengre enn den var for foreldregenerasjonen.

-Det handler ikke bare om å utvikle idrettsutøvere. Like mye er det snakk om å legge grunnlaget for et livsløp.

-Jeg tør påstå at uten fysisk aktivitet vil behovet for omsorg komme på et tidlig tidspunkt i livet.

-Mennesker som utfolder seg fysisk lever kanskje ikke lenger, men de dør sunnere. Og jeg tror ikke det er så dumt. Verken for menneskene selv eller samfunnsøkonomien, sier Kaggestad.

Savner gærningene

Dagens unger er for passive. De er i alle langt mer passive enn unger var for et par tiår siden. Det er de fleste enige om.

-Den gang var det en kanal på TV og dårlig med skolebusser.

-Unga lekte og brukte kroppen sin langt mer enn i dag.

-I dag sager jo barnehagene ned trærne av frykt for at barna skal klatre i dem, ramle ned, slå seg og gå til erstatningssak. Og en fire-åring kan knapt sykle på trehjulssykkelen på plenen uten sikkerhetsutstyr, sier Kaggestad.

Resultatene av passive unger er ikke hyggelige. Verken for samfunnet eller idretten, mener Kaggestad.

Vi holder oss til idretten her.

Kaggestad slår fast at rekrutteringen til kondisjonsidrettene generelt er synkende. Det samme er nivået hos de som lar seg rekruttere.

Base i bånn

-I dag blir folk overtrent av relativt snille treningsdoser. Det er ikke rart det, så lite som de har rørt på seg som unger. Før hadde barna som kom til idretten et helt annet fysisk grunnlag, og tålte å trene. De hadde en utholdenhetsbase i bånn.

-De som begynner å trene i dag har mye å ta igjen, en lang vei å gå, sier Kaggestad.

-Litt enkelt sagt må de gjenvinne en tapt barndom.

-Jeg skal innrømme jeg savner gærningene, de som virkelig tålte og trene, og var villie til å gjøre det. Folk som Ingrid Kristiansen, Oddvar Brå, Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie, Johann Olav Koss. Jeg er redd det ikke er så mange av dem lenger.

Deprimerte gymlærere

Kaggestads filosofi for et friskere samfunn er enkel: Fysisk aktivitet, folk i bevelgelse.

Gevinstene er mange:

  • Færre sykemeldinger
  • Færre sykemeldinger Mer velvære og kreativitet
  • Færre sykemeldinger Bedre psykisk helse
  • Et rikere samfunn
  • Færre sykemeldinger Bedre idrettsutøvere

Og dette er bare øverste hylle.

-Det er mange seminarer om dette. Mange hurrarop, halleluja-stemning og lovnader om at nå må noe skje. Men det skjer nesten ingenting. I det offentlige er det nok forståelse, men lite handling.

Manges ansvar

-Det er verdt å merke seg at belastningsskader alene koster det norske samfunnet 40 milliarder kroner i året. Og når en vet det, går det kanskje an å tenke litt anderledes. Har du fortsatt vondt etter 82 fysioterapitimer, er det lite sannsynlig du blir stort bedre etter den 83.

-Helsevesenet burde i stedet begynne å skrive ut fysisk trening på resept, sier Kaggestad.

Men det er flere som har ansvar.

  • Skolene:
  • Foreldrene:

-Vi ha mer gym på skolen - helst hver eneste dag. Gymlærere er forresten den mest deprimerte yrkesgruppen jeg vet om. De har jo nesten ikke timer.

-Det er så enkelt som at stillesittene foreldre får barn som også sitter stille.

Snø i Afrika

Samfunnsutviklingen har gjort oss rike på velstand og materiell lykke. Men om prisen er en dårligere fysisk allmenntilstand, spørs det kanskje om alle kjekt-å-ha-tingene våre er verdt prisen.

Uansett, kondisjonsidrettene er de store taperne så langt.

Ingenting tyder på at trenden skal snu.

-Jeg ser ingen lyspunkter i den vestlige verden. Det er ingen tilfeldighet at de beste langdistanseløperne kommer fra den tredje verden.

-En kar som Daniel Komen gikk og jogget 20 kilometer fram og tilbake til skolen fra han var seks år - hver dag. Han hadde ikke vært så god om han hadde bodd i Nore og kjørte skolebussen, sier Johan Kaggestad.

-Og hadde det vært snø i Kenya og Etiopia, hadde det vært langt flere om langrennsgullene i Nagano også.