FÅ KLEMMER Alexander Vinokourov ble selvsagt gratulert av Alberto Contador etter seieren i klassikeren Liege-Bastogne-Liege, men ellers var det mye piping å høre for eks-doperen i Belgia. FOTO:  EPA/LUC CLAESSEN.
FÅ KLEMMER Alexander Vinokourov ble selvsagt gratulert av Alberto Contador etter seieren i klassikeren Liege-Bastogne-Liege, men ellers var det mye piping å høre for eks-doperen i Belgia. FOTO: EPA/LUC CLAESSEN.Vis mer

Det er håp når belgierne piper

Det lyder annerledes langs sykkelløypene, og det lyder godt.

||| DA legenden Eddy Merckx, århundrets idrettsutøver i Belgia, for første gang ble tatt for doping under Giro d'Italia i 1969, ble han hentet hjem i prins Alberts eget fly til et hjemland som var i opprør over hvordan konkurrentene kunne skjende deres helt.

Seinere ble Merckx tatt to ganger til og forøvrig avslørt for utstrakt amfetaminbruk sammen med datidas andre belgiske sykkelstjerner. Det hindret likevel ikke den samme entusiastiske Albert, nå som konge, i 1996 å forære Eddy Merckx tittelen baron.

Det er derfor ekte sykkelvenner Europa rundt skal lytte ekstra godt etter når belgiske tilskuere nå piper mot triumfene til dopingdømte stjerner.

DET skjedde mot Alexander Vinokourov da kasakhstaneren sist helg vant klassikeren Liege - Bastogne - Liege og sitt første store enkeltritt etter å ha sonet to års utestengelse for bloddoping.

Vinokourov var sjokkert over publikums oppførsel, og det med god grunn. For å sette reaksjonen i en enkel sportshistorisk sammenheng:

•• Å pipe mot en alminnelig preppet toppsyklist i Belgia, er omtrent som å beskylde en lommetyv for å stjele på en verdenskongress for, ja nettopp; lommetyver.

For belgisk sykkelsport har som regel skvulpet i sitt eget dop.

SEINEST sist høst døde deres forrige store sykkelhelt Frank Vandenbroucke av blodpropp bare 35 år gammel etter et offentlig sportsliv under endeløse overskrifter av dop, festing, depresjoner og selvmordsforsøk:

- Jeg var alene. Jeg tok på meg verdensmestertrøya, satte sprøyten på meg selv, lå på senga og ventet på å dø. Jeg var så lykkelig. Ingen flere bekymringer. Endelig befridd. Det var mamma som fant meg seinere den dagen, skrev Vandenbroucke i selvbiografien som kom ut noen måneder før kroppen ikke klarte mer.

Da var det gått ti år siden han ble hilst jublende som overlegen vinner av det samme storrittet Liege - Bastogne - Liege og tildelt kallenavnet «Den Geniale» fordi han på forhånd viste alle stedet der han skulle knekke konkurrentene.

Til slutt knekte han seg selv.

DET kommer sykkelsporten også til å gjøre om ikke endringen skjer blant publikum. Det er derfor den nye oppførselen til de belgiske tilhengerne er så gledelig. Når dopstormaktens hjemmefans vender seg mot doperne, er det et tilnærmet gjennombrudd.

Det må komme noen til før det er mulig å kvittere ut sportens mulige seier over dopingondet. Den samme sjokkerte Vinokourov kom rett til Belgia fra sammenlagtseieren i italienske Giro del Trentino. Dette er kanskje syklingens mest ekstreme etapperitt med stigninger opp til 14 prosent. Desto verre å se at fire av de fem beste kom rett tilbake til tetstriden fra dopingdommer:

- I hvilken annen idrett får du lov til å komme tilbake uten å ha rett til å vinne, spurte Vinokourov retorisk etter å ha blitt pepet ut etter nok en seier tre dager seinere.

Da er det grunn til å ta ham mer på ordet enn han setter pris på. Det er de dopingdømtes rett til å konkurrere som må utfordres

FOR TIDA foregår det mye spennende forskning på hvorvidt dopingeffekten bevares i kroppen til utestengte utøverne og gir dem et bedre grunnlag når de kommer tilbake fra staffene sine. Noe slikt kan bare møtes med lengre karantener enn kjappe to år for svik.

Eller med en total holdningsendring som hos det belgiske sykkelpublikummet.

Sjelden har lyden av piping vært så vakker som den mot Alexander Vinokourov.