KJØLIG BALL: Slik så det ut på Alfheim stadion før eliteseriekampen mellom Tromsø og Strømsgodset i april i år. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB Scanpix
KJØLIG BALL: Slik så det ut på Alfheim stadion før eliteseriekampen mellom Tromsø og Strømsgodset i april i år. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB ScanpixVis mer

Utsetter eliteseriestarten

Det er ikke aprilsnarr, det er fotballen som sier at Norge er en skinasjon

Eliteserien føler seg underlegen og at produktet ikke er konkurransedyktig i mars. Synd de kaster inn håndkleet istedenfor å prøve å gjøre noe med det.

NORSK TOPPFOTBALL ØNSKER en modell med sein Eliteseriestart når du kan og tidlig seriestart når du må. Det er modellen NTF-styret går for, Toppfotballutvalget vil gi sin støtte til 27. september, og NFF-styret vil vedta 8. oktober. Kort forklart betyr det at fotballen kaster inn håndkleet og ikke vil ta opp kampen med skiidrettene, ikke liker å fryse på beina, og heller ikke vil ta de ekstra kostnadene en tidlig seriestart medfører.

Noen kaller det fallitt.

Andre økonomisk styring.

UANSETT BETYR DET at seriestart 2019 kommer den første helga etter at Norge har spilt sine to første EM-kvalifiseringskamper i perioden 18.-26. mars. I EM-året 2020, to uker tidligere. Og slik blir det for de to neste åra også, april i 2021 og rundt 10. mars i 2022.

Er du opptatt av landslag og toppfotball er det vanskelig å forstå.

DET ER RIKTIG at det var iskaldt i mars og at seks seriekamper ble avlyst og omberammet på grunn av kulde. Men det var mest uflaks. Mars måned i Norge er ikke en iskald måned.

Spør bare Bjørgen, Johaug, Northug og Bjørndalen hvor ofte de har smurt med blått i Kollen.

MEN FOTBALLEN LIKER ikke å fryse på beina. Vi har ikke kultur for det i vinterlandet Norge. Mens Bundesliga kan spille 7. januar finner norsk fotball på unnskyldninger og forklaringer i bakkant av en mars måned som tilfeldigvis var unormalt kald.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat slik sommeren har vært unormalt varm.

SELV OM DE fleste fagfolk og trenere ønsker en utvidet sesong med flere seriekamper på de øverste nivåene, alt fordi vi ønsker å heve nivået med tanke på internasjonal matching, herunder alle landslag, de aldersbestemte som A-lagene, skjer det noe på styrerommene og med klubbenes daglige ledere så fort tribunene blir litt tynt besatt på grunn av kulde. At publikumstallene stort sett forblir lave hører ikke denne diskusjonen til. Hvilket betyr at 6053 solgte billetter til Odd-Vålerenga, eller over 13.000 solgte billetter på RBK-Sarpsborg – to av de siste synlige bevisene på Eliteseriens livsløgn og oppblåste tall – liksom ikke gjelder i evalueringen.

Når det er kaldt er det været som er årsaken.

Resten av sesongen, som når det eksempelvis er for varmt slik det var i sommer – da er jo folk ute og bader og koser seg – er det andre faktorer som spiller inn.

Det er med andre ord alltid en forklaring.

At fotballen ikke er konkurransedyktig fordi den er for bred, for dårlig og mangler norske profiler, snakker man ikke høyt om.

NÅR FOTBALLEN PÅ toppen av sin meteorologiske naivitet blander Holmenkollen og den iboende norske skiinteressen inn i sesongplanlegginga, deriblant medieinteressen for alle våre medaljevinnende stjerner, kommer ordet fallitt i spill. Istedenfor å stå på egne bein, gjerne fryse litt på dem også en serierunde eller to, gjør fotballen seg selv til gissel.

Istedenfor å tro på eget produkt og konkurrere (?) med skisporten kaster fotballen inn håndkleet.

Istedenfor å ta opp hansken innrømmer fotballen at Norge er en skinasjon.

VI VAR EN skinasjon på 90-tallet også. Dæhlie, Ulvang, Alsgaard, Bredesen, Aamodt, Kjus, Bjørndalen – you name them. De vant og de vant. Hele tida. Men vi var en fotballnasjon også. Drillo, Eggen, Thorstvedt, Bratseth, Berg, Johnsen, Bjørnebye, Solskjær, Myggen, Rekdal, Bohinen, Sørloth, Fjørtoft, Leonhardsen, Iversen, Hoftun, Strand, Flo, Flo og Flo for å nevne noen. De vant også. Veldig ofte. Og året vi arrangerte OL på Lillehammer dro vi til VM i USA noen måneder seinere, og 25. februar 1998, bare tre dager etter at Norge hadde vært nest beste nasjon og vunnet ti gull, ti sølv og fem bronse i Nagano-OL, spilte Norge 3–3 mot Frankrike i en treningskamp på Stade Vélodrome i Marseille.

Det var i hvert fall femti norske mediefolk på den turen, kan hende jeg husker feil og at anslaget er beskjedent, og vi snakket ikke om gullvinnerne Bjørndalen, Hanevold, Søndrål, Buraas, Alsgaard, Dæhlie og Engen Vik.

Vi snakket om Frank Strandli (0-1, 13) Laurent Blanc (1-1, 23), Zinédine Zidane (2-1, 28), Tore André Flo (2-2, 68), Vegard Heggem (2-3, 69) og Marcel Desailly (3-3, 92).

Et halvt år etter det slo Norge Brasil 2–1 samme sted.

Fjorten dager seinere slo Frankrike Brasil 3–0 i Paris og ble verdensmestere.

DET ER MED andre ord ingen gode grunner for at Norge ikke kan være en fotballnasjon samtidig som vi er en skinasjon.

Det handler bare om å ta de grepene som må til for (igjen) å bli det.