DET MESTE SOM skjedde i nedrykksstridens siste tippeligahelga er lett å forklare. Det handler om tre sterke hjemmeseirer og et Bodø/Glimt som aldri var i nærheten på Lerkendal. Og derfor var det ikke marginer, flaks og en dommerfeil eller tre som avgjorde nedrykksstriden 2016. Den eneste grove dommertabben med skjebnesvangre konsekvenser var den som fratok Molde et straffespark rett før slutt mot LSK.

Det hadde riktignok ikke forandret noe i bunnen av tabellen.

Men med scoring og 1–1 ville Molde tatt fjerdeplassen og den siste plassen i Europa.

ALT ANNET SOM skjedde på fotballbanen er det enkelt å forholde seg til. Stabæk var sterke og slo Start 3–0 under enormt press. Det er imponerende. Tromsø tok tak i det fra avspark mot Odd, ledet 2–0 før kvarteret var spilt og vant 3–1. Det er like imponerende. Og Lillestrøm, som hadde overlevd selv med ettmålstap, vant 1–0 på beste Arne Erlandsen vis.

Det redder 100-årsjubileet og kan gi Erlandsen fast jobb.

DET SOM IKKE er bra ved seriens slutt er kåringen av årets trener. Og misforstå meg ikke, det er ingen feil med Lars Arne Nilsens prestasjon i Bergen – reisen fra åttendeplass i OBOS-ligaen til andreplass i Tippeligaen i løpet av halvannen sesong er absolutt en verdig søknad. Men hvordan den løftes fram og forbi den jobben Kåre «Bruttern» Ingebrigtsen har gjort på Lerkendal er for meg ikke til å forstå.