LIKE RAUS OG VARM:  Suksess og rikdom har aldri fått prege Therese Johaug. Det samme må norsk langrennsport nå passe på. FOTO: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix.
LIKE RAUS OG VARM: Suksess og rikdom har aldri fått prege Therese Johaug. Det samme må norsk langrennsport nå passe på. FOTO: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix.Vis mer

Det er ikke den kyniske Therese hele Norge er blitt så glad i

Glem et par av resultatene. Gi oss heller en rausere langrennsport.

KRANGELEN om Therese Johaugs tildekkete stavstropper er tilsynelatende en intern bransjestrid om markedsandeler. Der er den viktig nok. Ingen nasjoner bruker mer penger på sportstøy enn oss. Sportsbransjen omsatte i fjor for litt over 13 milliarder kroner, og er i vekst på tross av usikre konjunkturer. Bare på de årene Therese har vært i langrennseliten, er omsetningen nesten fordoblet.

Det er en norsk trend å framstå sporty. Slik tar sportsbransjen markedsandeler fra de tradisjonelle tøy -og skoprodusentene. Den endringen har gitt langrenn en økonomisk boom og gjort Therese til en rik kvinne.

Sånt kan lett gjøre noe med de som er med på oppturen.

DET har ikke skjedd med Therese. Få idrettstjerner er så imøtekommende, sosialt trygge og jordnære som henne. Når manager Jørn Ernst til Dagbladet forteller om en Therese som er så « kynisk, fokusert og detaljert i arbeidet sitt at hun bare går med det som er best for seg», er det historien om hvilken som helst topputøver som jobber med det å bli raskest i verden.

Selvsagt skal Therese kreve optimale stavstropper for sine visstnok spesielt små hender uansett hvem som har produsert dette utstyret. Fungerer en Swix-stropp bedre enn stroppen fra Skiforbundets utstyrsponsor Bjørn Dæhlie, er valget lett for en som konkurrerer om tiendedeler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Like selvsagt er det å reklamere for dem som har utviklet produktet, selv om det blir ren gratisreklame.

langt framstår denne stavsaken som en tilfeldig tabbe fra lederne rundt en landslagsløper, men de som setter standarden i dette miljøet skal ikke gjøre det for enkelt for seg selv. Der Therese på Lillehammer til helga kommer til å juble høyest på seierspallen med synlig Swix-reklame øverst på Bjørn Dæhlie-stavene sine, skal de sentrale sjefene i Skiforbundet koste på seg en ekstra prat om hvordan holde på sportens historisk gode etiske standard.

For det kreves noe ekstra av de som er blitt desidert beste nasjon. Enkelt sagt:

•• Det er ikke en kynisk norsk langrennsport som setter TV -og inntektsrekorder og stadig favner bredere på hjemmebane.

Det gjør helst en rausere utgave.

THERESE er vanligvis en slik. Det landslagsmiljøet hun har vært med å forme rundt Marit Bjørgen, er en av de viktigste årsakene til sportsbransjens vekst. Det er den åpenheten og omtanken hjemmepublikummet vil identifisere seg med.

Da blir kontrasten grell til et brautende Ski-Norge på paradetur med verdens største smøretrailer gjennom en marginal global sport der den dominerende nasjonen tidvis bøyer og tøyer regler for å holde stadig færre og fattigere konkurrenter bak seg i sporet.

Den såkalte «vest-saken» er et stygt eksempel på det. Vel er Norge i sin fulle juridiske rett til å låne vester av Storbritania for å få noen ekstra smørere ut i løypa, men hele miljøet vet at begrensingen av antall hjelpere pr. nasjon nettopp ble innført av det internasjonale skiforbundet (FIS) for å hindre at Norge får for stor fordel av sine overlegne ressurser.

Vil vi hjelpe engelskmenn eller løpere fra andre små skinasjoner, må vi altså gjøre det uten direkte å hjelpe oss selv.

DET ironiske i slike symbolsaker hvor det gjelder å være litt mer ydmyk enn et konkurransetrimmet toppidrettsmiljø egentlig liker, er at akkurat sånn oppførsel er det beste hjelpen man over tid kan gi seg selv:

•• Aldri før har en allmektig norsk langrennsport hatt større grunn til å tenke mindre kynisk.

Midt i klimakrisen skal langrenn stå i front for de glade, livgivende mellommenneskelige verdiene; de som ikke endrer seg om et hundredels sekund går tapt. Men som man etterpå ikke trenger å dekke til.