INNRØMMET ALT: Den gode langdistanseløperen Nils Engevik (til venstre) innrømmet systematisk dopingbruk og ble utestengt fra all organisert idrett på livstid. Flere har kalt Engevik "den ærligste friidrettsutøveren i byen" etter at han selv kontaktet politiet for å fortelle om den utstrakte dopingbruken i bergensk friidrett.  FOTO: Oddmund Lunde.








Foto: Oddmund Lunde/Dagbladet
INNRØMMET ALT: Den gode langdistanseløperen Nils Engevik (til venstre) innrømmet systematisk dopingbruk og ble utestengt fra all organisert idrett på livstid. Flere har kalt Engevik "den ærligste friidrettsutøveren i byen" etter at han selv kontaktet politiet for å fortelle om den utstrakte dopingbruken i bergensk friidrett. FOTO: Oddmund Lunde. Foto: Oddmund Lunde/DagbladetVis mer

Det er ikke Erik Tysse som er saken

Når Norna-Salhus etter fem dopingsaker på nytt lar medlemmene sine bli trent av en utestengt trener, er det mulig å skjønne at Tysse selv aldri har vært problemet.

DET ER LETT å få sympati for en idrettsutøver som mener seg uskyldig dømt for doping. Derfor blir sikkert Erik Tysse klappet fram på hjemmebane når han rett fra sin to år lange dopingdom forsøker å kvalifisere seg til OL.

Å ha sympati for norske idrettsledere som gjemmer toppidrettens egne etiske problemer bak Tysses blå øyne, er det derimot ingen grunn til.

Det er bare feigt og det kommer til å slå tilbake på vår egen idrettshverdag.

NÅR idrettspresident Børre Rognlien nå sier til NTB at han ikke tror Tysse-saken skader oss internasjonalt, misser han hele poenget. Denne saken gjelder ikke først og fremst hvordan andre bedømmer dobbeltmoralen vår; den gjelder vår egen moral.

Det er derfor søkelyset i denne saken ikke må rettes mot Tysse selv, men mot norsk idretts håndtering av egne dopingsaker. Der er det naturlig å starte med Tysses hjemklubb Norna-Salhus som på ni år har hatt fem dopingsaker. Det er sannsynligvis en trist norsk rekord.

I løpet av denne tida har klubben fått avslørt Aston Morgan, Bergens raskeste mann, samt den sterke langdistanseløperen Nils Engevik og treneren hans Aage Odfjell, som begge med ulik grunn innrømmet systematisk bruk av doping. Disse sakene førte til at Antidoping Norge dro til Norna-Salhus for å hjelpe til med opprydningen, men året etter ble likevel en av klubbens sleggekastere tatt for bruk av anabole stoffer.

Nå er også omdiskuterte Aage Odfjell i gang igjen som privat trener for enkelte av Norna-Salhus sine unge kasttalenter; selv om Odfjell ikke har tatt avstand fra det å bruke dop og på tross av motstand fra flere av klubbmedlemmene. De ville ikke at han skulle få noen ny sjanse etter å ha blitt sparket som trener for klubben i 2005:

_Det endte med at vi ble enige om at han kan gjøre private avtaler med våre utøvere, men under forutsetning at han skrev under en erklæring på at han aldri skulle gi noen av dem dop, forteller sportslig leder Kjell Magne Ebbesvik til Dagbladets papirutgave i dag.

Så frynset er altså dopingkampen i den klubben som har jobbet dugnad under Tysses soning for å gi kappgjengeren en ekstra OL-sjanse.

DET er da det bør være mulig å forstå at poenget i denne saken aldri har vært hvorvidt Tysse er skyldig eller ikke. Det er norsk idretts holdning til dop som blir prøvet. Derfor er Tysse som person uvesentlig; bortsett fra at de fleste bare kan ane hvor røft det er å være  dopingdømt.

For norsk idrett er det imidlertid selve dommen som gjelder. Det er i denne to års utestengelsen vi møter våre egne høylydte og rettferdige krav om at en så kort straff ikke dekker et så grovt dopingbrudd, og det er der vi får utfordringen om selv å oppføre oss under soningen på samme vis som vi har krevd av de utenlandske konkurrentene våre.

AKKURAT HER svikter styret i Norges Idrettsforbund, Olympiatoppen og ledelsen i Friidrettsforbundet når de plutselig skyver de internasjonale reglene foran seg uten å ta hensyn til den etiske standarden de tidligere har forfektet for vår egen toppidrett.

I denne saken er vi bare ansvarlig for oss selv. Om det å holde en konsekvent antidoping-linje til slutt vil bety å bli irettesatt av internasjonal idrett etter London-OL, synes ikke som noe stort offer. Da er det verre å ofre en tydelig holdning mot doping.

Men foreløpig er vi såvisst ikke i noen dramatisk kamp for vår egne verdier.

Vi tusker bare videre med vår egen idrettshverdag.

FOR selvsagt er det tusk av Olympiatoppen å la Tysses personlige trener fritt få hjelpe den dømte kappgjengeren på fritida, på samme vis som Friidrettsforbundet behendig gir den samme treneren en ny stillingsinstruks for at det ikke skal framstå så tydelig at vår dopingdømte helt har vært sikret best mulig faglig hjelp under soningen.

Og er det bare jeg som ser ironien i at Norna-Salhus etter sine fem dopingsaker på nytt ratifiserte seg selv som et Rent Idrettslag i Antidoping Norges regi bare noen dager før de i januar fortalte at dopingdømte Tysse skulle få maksimale forhold til å klare OL-kravet på klubbens eget uttakstevne?

Hvilke antidoping-holdninger formidler det til ungene i klubben? Kanskje at norske idrettsutøvere heldigvis aldri er skyldige i dopingbruk uansett hva noen utlendinger sier.

For det var friidrettspresident Svein Arne Hansen som engang fnyste av de utenlandske utøverne som kom rett fra 2-års utestengelse til konkurranse. Nå fnyser han bare av oss som visstnok gjør idrettslivet til Erik Tysse vanskelig.

BARE ANTI-DOPING NORGE har stått fram og sagt at det norsk idrett har gjort i denne saken ikke er så klokt. Det er neppe tilfeldig. Det er de som holder på med den prinsipielle kampen mot doping.

Friidrettsforbundet driver mer på det personlige planet. Kanskje er det derfor hardt dopingrammete Norna-Salhus på nytt har sluppet til sin dopingutestengte trener Aage Odfjell fordi noen ambisiøse foreldre ellers vil sendt talentene sine et annet sted.? Eller at Friidrettsforbundets sportssjef Ronny Nilsen aldri har problematisert at han selv har stått som mangeårig medlem i den klubben som har mobilisert for å få Erik Tysse klar på rekordtid til OL?

Noen andre enn Tysse kunne jo finne på å ta dette med doping personlig.

FOTNOTE: Sportssjef Ronny Nilsen i Norges Friidrettsforbund presiserer at han meldte seg ut av Norna-Salhus høsten 2007. I Dagbladets papirutgave lørdag 7.juli  skrev vi at han fortsatt er medlem. Det beklager vi. Nilsen opplyser forøvrig at "det ikke er aktuelt å stå som medlem i en klubb med utøvere som har kontrakt med friidrettsforbundet nettopp for å unngå problematisering rundt habilitetsspørsmålet. Det er viktig å skille mellom oppgavene som et særforbund har kontra de ønsker en klubb måtte ha".