Norge har sluppet til 22 målsjanser på to kamper

Det er ikke rock'n roll Lagerbäck vil ha, det er en samstemt forsvarssymfoni

Alle er skuffet dagen derpå etter det defensive kollapset til 3–3 mot Sverige. Det er i det minste et sunnhetstegn.

SKJERP DERE, GRABBAR: Lars Lagerbäck likte ikke det han så mot Sverige og kalte det rock'n roll-fotball. Det er ikke sånn det skal være. Norge skal ikke være et kaotisk fotballag der spillet flyr i alle retninger. Vi skal være et samstemt samspill, et lag som finner sine toner, spesielt de defensive, uten å lete etter notene. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
SKJERP DERE, GRABBAR: Lars Lagerbäck likte ikke det han så mot Sverige og kalte det rock'n roll-fotball. Det er ikke sånn det skal være. Norge skal ikke være et kaotisk fotballag der spillet flyr i alle retninger. Vi skal være et samstemt samspill, et lag som finner sine toner, spesielt de defensive, uten å lete etter notene. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

NÅR DU UTLIKNER til 3–3 i kampens 96. minutt vil det alltid være en smule lettelse å spore. Når du i store perioder blir rundspilt og bare taper 1–2 mot Spania borte, ditto. Puh, liksom. Den slapp vi billig unna. Men Lars Lagerbäck, Norge og alle vi andre må for all del ikke gå oss bort i lettelsen etter en dårlig og defensivt kaotisk start på 2019.

Det er jo ikke resultatene som skal analyseres.

Det er innholdet i kampene.

I NATIONS LEAGUE holdt Norge nullen i seks av ti kamper og slapp i snitt inn 0,33 baklengsmål per kamp. I internasjonal fotball, ja, egentlig i all fotball, er det strålende tall. Med få unntak var laget defensivt bunnsolid så lenge vi spilte mot lag på vårt nivå.

Vi slapp motstanderne til få målsjanser og håndterte Bulgaria, Slovenia og Kypros til gruppeseier.

Vi så, leste og analyserte oss til betydelig framgang.

PÅ TO KAMPER i EM-kvalifiseringen har vi sluppet til 22 store målsjanser. 14 av dem kom mot Spania på Mestalla. De åtte siste mot Sverige på Ullevaal. For et lag som har terpet struktur og defensiv organisering i to år, alt fordi EM 2020 er det eneste målet, er det krise. Og på veien til ett poeng etter to kamper har vi sluppet inn 2,5 mål per kamp.

Framgangen har ikke bare stoppet opp.

I forhold til tro og ambisjoner er vi trukket mange skritt tilbake.

JEG LIKER IKKE å si det, men inntil videre synes det å være det fotballfaglige faktum. Vi er heldige som har det ene poenget. Spania var i en annen klasse, og Sverige var også et bedre fotballag. Det er derfor vi er lettet. Men heldigst er vi fordi vi bare har sluppet inn fem mål på disse to kampene.

Det kunne fort vært mange fler om det ikke var for Rune Almenning Jarstein.

NÅR JEG HØRER Lars Lagerbäck si Sverige-kampen ble litt rock'n roll tenker jeg umiddelbart at det ikke er noe for en 70-åring. Er du 70 år og fra Ovansjö i de svenske skogene, og alle som har sett TV2-reportasjen vet hva det betyr, er det ikke akkurat støy, uorden og kaos du søker. Men det var det han fikk, Lagerbäck, da vi virkelig trodde det var mulig å se spor av det neste kvalitetsmessige steget, ble det stort sett bare rør.

Bortsett fra en lovende åpning var vi faktisk ikke veldig gode på veien til 2–0 heller, mest heldige og drepende effektive.

Etter det gikk alt Lagerbäck trodde han hadde bygd inn i det norske laget opp i liminga.

BLANT MYE GODT fortalte 2018 oss at Stefan Johansen sliter med å ta nivået. De fleste nivåer, faktisk. Det ble et tema Lagerbäck tok i forsvar i fjor høst. Akkurat som han tok prestasjonen mot Spania i forsvar. Nå er det ganske åpenbart. Og med Moi Elyounoussi ute i kulda i Southampton er det enda mer rust i Lars Lagerbäcks foretrukne stamme.

Tida er inne for å tenke nytt.

MARTIN ØDEGAARD HAR sin offensive briljans og fortjener inntil videre plassen selv om stygge balltap gir brudd og kontringer imot. Når vi skriver juni kan det hende Mats Møller Dæhli, St. Paulis beste spiller, bør rykke fram i køen også. Vi får selvfølgelig ikke mer kraft i midtbaneleddet med Martin og Mats på hver sin kant, men vi vil garantert få mer kreativitet og presis fotball fra to av de beste fotballspillerne vi har.

Den krafta vi påberoper oss å mønstre med Stefan Johansen og Moi Elyounoussi fungerer i hvert fall ikke, gitt dagens situasjon.

Bare så det er sagt.