Live-published photos and videos via Shootitlive

Henrik Kristoffersen saksøker skiforbundet

- Det er ikke sånn at Henrik og jeg forsurer alt

Det sies gjerne at ærlighet er det som gjelder, at ærlighet varer lengst. For Henrik og Lars Kristoffersen er det ærligheten som er det store problemet.

SALZBURG (Dagbladet): Henrik Kristoffersen (24) har alt det norsk idrett elsker, står for og digger i en idrettsutøver av internasjonal klasse og format. Pluss litt til. Det første har gitt ham 17 verdenscupseirer, et VM-gull, et OL-sølv og en OL-bronse. Det andre – den indre drivkraften han ikke helt klarer å temme – har gitt ham mange problemer.

Fortjent eller ufortjent, det kommer an på øynene som ser.

Om det er rett eller galt kommer an på ørene som hører og viljen til å forstå.

- Det er tider jeg vet jeg er helt på kanten, det er det ikke tvil om, sier Henrik Kristoffersen og er Henrik Kristoffersen slik idrettsinteresserte nordmenn har lært å elske eller hate ham.

Det er ingen mellomting med gutten fra Rælingen.

Du får alt han har.

Hele tida.

En løs kanon

I øynene til fatter'n Lars her i Østerrike leser jeg umiddelbart «hva kommer nå?» «Blir det dugg på vinduene her også?»

De blir gjerne det når far trykker på knappene og Henriks treningsomganger diskuteres og gjennomgås på video. Ingen kjenner Henrik Kristoffersen bedre enn Lars Kristoffersen.

EKSTREMT SELVKRITISK: Det er i situasjoner som denne, når Henrik og pappa Lars Kristoffersen gjennomgår dagens treningsomganger på video, det fort kan begynne å dugge på vinduene. Team Kristoffersen jobber fokusert, detaljert og overlater ingenting til tilfeldighetene. Ingen skitrener i verden kan, kjenner og vet hvilke behov Henrik Kristoffersen har bedre enn pappa Lars. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
EKSTREMT SELVKRITISK: Det er i situasjoner som denne, når Henrik og pappa Lars Kristoffersen gjennomgår dagens treningsomganger på video, det fort kan begynne å dugge på vinduene. Team Kristoffersen jobber fokusert, detaljert og overlater ingenting til tilfeldighetene. Ingen skitrener i verden kan, kjenner og vet hvilke behov Henrik Kristoffersen har bedre enn pappa Lars. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

To timer fram i denne samtalen svarer han bekreftende på at han kan stå med ryggen til skibakken og høre om sønnen kjører godt eller dårlig på ski, gitt at underlaget er hardt nok.

Så når Henrik fyrer av begge løpene med «men det driter jeg i så lenge alt handler om å bli bedre på ski» har opphavet fått bekreftet frykten for at også dette intervjuet kan føre til vinklinger Team Kristoffersen i hvert fall ikke trenger slik situasjonen nok en gang er mellom dem og Norges Skiforbund.

- Du hjelper ikke deg selv når du bruker slike ord og gir dem overskrifter, sier fatter'n dempende.

- Jeg vet det, svarer Henrik. Men noen ganger klarer jeg ikke å .........

Ærlige krangler

19. februar havnet Henrik Kristoffersen nok en gang på utsida av alpinlandslaget. Årsaken var den samme som alltid: Uenigheter, verbal støy - det vi i media kaller bråk.

Etter en tung helg i Wengen ville Henrik Kristoffersen ha forandringer og ga tydelig uttrykk for det den påfølgende helga i Kitzbühel. Det endte ikke bra. Det ene ordet tok det andre. Det var ingen vei tilbake. En av trenerne fikk nok og pakket sakene sine og dro i protest.

En ny konflikttopp, for konflikt er det alltid, var veldig nær.

- De kaller det diskusjoner, men det å diskutere er et voksenbegrep, sier Henrik.

- Sannheten er at vi krangler.

- Der er du i gang ..............sier pappa Lars.

- Jeg er ærlig, svarer Henrik.

To pauser – to seirer

Far og sønn Kristoffersen tok en pause fra laget før VM, dro til Trysil for egen regning og vant VM-tittelen i storslalåm, Henriks første seier på over et år. På mesterskapets siste dag tok landslagssjef Christian Mitter Kitzbühel-episoden til overflaten, uvisst av hvilken årsak.

En ny konflikttopp var nådd, sportssjef Claus J. Ryste fortalte at Henrik Kristoffersen skulle trene utenfor laget resten av sesongen - «Med bakgrunn i konflikten og alt som er vært, er det greit for alle parter» - og resultatet av det ble storslalåmseier i bulgarske Bansko, Henriks andre for sesongen.

Noen kaller det vinn, vinn.

Andre mener det er synonymt med å peke nese.

Henrik Kristoffersen snakker med media når han må, som oftest i forbindelse med konkurranser. Faren Lars holder seg helst i bakgrunnen. Konflikten(e) med Norges Skiforbund er den viktigste grunnen til det.

Pappa Kristoffersen ser ikke noe poeng i å helle bensin på bålet som gjerne blusser opp hver gang media er på ballen.

Det fikser gjerne guttungen.

Med eller uten viten.

Glasset ble fullt

Akkurat nå, etter det som skjedde på VMs siste dag i Åre, og med den kommende rettssaken mot Norges Skiforbund berammet til 19. mars – der familien krever 15 millioner kroner som kompensasjon for tapte Red Bull-midler, er frontene ganske steile.

Henrik er nok en gang utenfor landslaget for en periode. Inntrykket de fleste har er at han ble kastet ut etter VM. Mens greia er at Henrik Kristoffersen langt på vei fikk det som han ville, og de siste ukene har trent i østerrikske Reiteralm med faren og to trenere betalt av NSF.

Det er greit for Norges Skiforbund.

Det er bedre enn det som var for Henrik Kristoffersen.

DETALJER, DETALJER: Henrik og Lars Kristoffersen er ute etter optimale treningsforhold hver dag, hele tiden. Her er de på      trening like ved Salzburg denne uka. Foto: Bjørn Langsem
DETALJER, DETALJER: Henrik og Lars Kristoffersen er ute etter optimale treningsforhold hver dag, hele tiden. Her er de på trening like ved Salzburg denne uka. Foto: Bjørn Langsem Vis mer

- Glasset ble fullt og så rant det over i Kitzbühel, sier pappa Lars.

- Vi måtte gjøre noe. Og den enkleste måten å gjøre det på er å si det som det er, slik vi ser det. – Det er ikke sånn at Henrik og jeg forsurer alt.

Hirscher har ni mann

Som toppidrettsutøver er Henrik Kristoffersen forbilledlig. Der krysser han av alle boksene. Som lagspiller derimot, ikke like mye. På det området er han veldig nærsynt. Men så er ikke alpin skikjøring lagsport selv om vi i Norge liker å framheve fellesskapsfølelsen som en av de viktigste suksessfaktorene.

Da Henrik Kristoffersen debutere i verdenscupen som 17-åring hadde han aldri vært på et lag i hele sitt liv.

Han hadde vært sammen med faren sin.

Henrik Kristoffersen er ikke et produkt av norsk skisport.

Han er et produkt av ekstrem tett jobbing med faren og hjelp fra gode venner i Rælingen skiklubb.

- Marcel Hirscher har ni mann som bare jobber for han, sier Henrik.

- Ni mann! Ressurser og opplegg, han har alt han trenger. I tillegg har han erfaring bygd over år. Og det jeg ønsker meg er fatter'n pluss to til på ski (i bakken), en barmarkstrener en fysioterapeut (Red Bull betaler det) og to servicefolk.

- Skal jeg bli så god som jeg ønsker å bli, er det rammene som må til.

Ansatt av sønnen

Lars Kristoffersen er ansatt av Henrik Kristoffersen. Han er på sønnens lønningsliste. Det er Henrik som betaler. Lars er Henriks personlige trener. Han er med over alt, er treneren Henrik forholder seg til og lytter til, men bor ikke sammen med laget.

Han føler seg uglesett nok som han gjør.

- Den største utfordringen vi har er å få aksept for det vi vil i treningssammenheng, sier Lars Kristoffersen.

- Det blir veldig mange kompromisser. Og det er slitsomt i lengden.

- Ingen blir bedre av å kompromisse.

Når det du driver med handler om hundredeler i enden av et minutt kan du ikke unne deg den nasjonale luksusen det er å la en lagkamerat gå i brudd for lagets og Norges beste. Det er ikke sånn det virker. I langrenn, ja, slik vi opplevde det på femmila i VM.

I alpint ikke i det hele tatt.

Hvis du ikke fikser det selv har du ingen Martin Johnsrud Sundby eller Sjur Røthe som legger forholdene til rette gjennom å bremse de andre, for at du skal klare det og bli verdens beste.

I slalåm, storslalåm, super-G og utfor er hver mann sin egen lykkes smed. Alltid. Ikke bare på startstreken.

Men gjennom hele året – 24/7/365. Og det er denne visshetens faktum - på toppen av det du ser at konkurrenten har, og som du også kan få, men nektes - som får far og sønn Kristoffersen til å ta alle de fightene de mener er nødvendig for om mulig å nå sine mål.

Det handler ikke om å bli rikere selv om suksess alltid belønnes.

Målet er å bli bedre på ski.

Reality, ikke reality TV

Team Ingebrigtsen har tatt Norge med storm gjennom hardt arbeid, sjeldne framganger, internasjonale mesterskapsmedaljer og en TV-serie som forteller det meste.

Metodene divergerer kraftig fra det norsk idrett er vant til, mange vil sikkert si pappa Gjerts regime tenderer til det brutale, at storebror Henrik kan være i overkant breial, eller mye som det også heter, men skal du bli best må du finne din vei.

Team Ingebrigtsen har gjort det, applauderes for annerledesheten og åpenheten, er velsignet av Norges Friidrettsforbund og beundres og elskes av de fleste som følger norsk idrett.

Team Kristoffersen er også annerledes.

Men for dem er det stikk motsatt.

Gjert Ingebrigtsen lønnes av Norges Friidrettsforbund og ble kåret til Årets Trener 2018 på Idrettsgallaen i januar.

Lars Kristoffersen trener Norges alpine framtida for sønnens regning, og må ha akkreditering fra Rossignol for å få adgang til de skibakkene Henrik utøver sitt virke.

Misforstått lagfølelse

Når Gjert Ingebrigtsen snakker lytter friidrettsforbundet fordi han prediker en metode som skaper suksess og virker. Han inngår ingen kompromisser.

Når Lars Kristoffersen snakker føler han at Norges Skiforbund i beste fall lytter med det ene øret. Derfor de mange mellomløsningene. Som egentlig virker mot sin hensikt fordi de mer enn noe annet sliter på forholdet til laget.

Det som funger aldeles utmerket i det ene forbundet er med andre ord helt umulig i det andre. Selv om målet for begge leirer er det samme - å bli best i verden - er det bare en av to meget kompetente fedre som når fram når spesifikke krav for framgang og utvikling føres til torgs.

Og det selv om både friidrett og ski snakker om viktigheten av laget, fellesskapet og lagfølelsen som er så overordnet i norsk idrett.

I norsk friidrett dyrkes individene og individenes behov til det beste for laget, lagfølelsen og det dem (laget) og vi (nasjonen) opplever når medaljene vinnes.

I alpint, som ikke kan sammenliknes med annen skisport fordi noe så enkelt som en treningsdag på ski krever et veldig stort apparat - du kan ikke bare spenne på deg skia og gå en tur utenfor døra der du bor – kan det virke som om laget skal trumfe det meste.

- Den største forskjellsbehandlingen er å behandle alle likt, sier Lars Kristoffersen.

Ser du til de virkelige lagidrettene har han selvfølgelig et poeng.

Kan ikke bytte lag

I fotball snakker de beste lederne og trenerne alltid om hvor viktig det er å behandle folk forskjellig. Se på Manchester United under Ole Gunnar Solskjær. Måten han behandler og følger opp den enkelte på er det alle snakker om som en av de største suksessfaktorene.

Og sånn er det med alle idrettsfolk i verdensklasse, de har sine behov, de vet hva de trenger og når de trenger det.

Når Ronaldo eller Messi vil perfeksjonere frisparkene sine, så gjør de det.

De får ikke beskjed om å slå cornere sånn at laget kan trene offensive dødballer.

Men når Henrik Kristoffersen sier han må trene på det og det, da er det ikke alltid like enkelt.

- Hadde jeg vært fotballspiller kunne jeg byttet klubb, sier Henrik. Det funker ikke sånn i alpint.

Fordi andre har andre behov.

Ekstrem perfeksjonist

Det tar ikke lang tid å forstå hvor intenst opptatt Henrik Kristoffersen er av trening, utvikling og perfeksjonering. Han gnistrer bokstavelig talt når han snakker om sportens detaljer. De marginale tingene du må være fagmann for å forstå.

Selve lukta av alpin skikjøring.

Som slipen på en stålkant, de små millimeterne som justerer en skisko, plasten skiskoa er støpt av, stivheten i plata bindingen er montert på, alt vi normalt dødelige ikke skjønner filla av, men som Henrik må ha full oversikt over for å slå Marcel Hirscher.

Og etter et par timer, der «setupet» er et stadig tilbakevendende tema når Henrik har/tar ordet over kaffen på stamkafeen hjemme i Salzburg, er du overbevist om at det virkelig er faget som er saken.

Det finnes ingen skjulte motiver i denne saken.

Bare et brennende ønske om å bli litt bedre hver eneste dag.

Forskjellen på folk

For til sjuende og sist er det alt handler om. Å bli bedre på ski. Det handler om å slå Marcel Hirscher så mye og så ofte at det til slutt er Henrik Kristoffersen som får den krystallkula det østerrikske unikumet kan løfte over hodet for åttende året på rad i Andorra søndag 17. mars. Så konflikten ligger ikke der, det er ikke målet som er problemet.

Det er veien.

Målet er definert det, både for Team Kristoffersen og Norges Skiforbund.

Det er veien fram det strides om.

- Når Marcel Hirscher trener slalåm settes det en løype bare for han, forklarer pappa Lars.

- Kjører han seks runder har han optimale forhold hver gang. Men når vi (Norge) skal trene slalåm, og Henrik kommer til den sjette runden, er løypa allerede kjørt over tjue ganger.

- Det betyr at vi ikke har de mulighetene og treningsforholdene Marcel Hirscher har.

Ny innpakning

I norsk alpinsport har det alltid vært sånn at den beste går foran, drar lasset og bestemmer. Man har bare ikke snakket høyt om det.

I norsk alpinsport har det også vært far/sønn-konstellasjoner minst like kravstore som denne. Man feide gjerne det under teppet også. Men sosiale medier har ingen gjemmesteder, derfor blir alt veldig synlig.

Det vi ser er egentlig bare gammel dritt i ny innpakning.

- Kommunikasjon er viktig, og den er ikke bra nok, sier Lars Kristoffersen.

- Lunta blir kortere og kortere. Og når du har sagt fra en, to, tre og fire ganger sprekker det til slutt. Dessverre.

- Hva skjer etter sesongen, det må jo bli en løsning, det må jo bli bedre?

- Aner ikke, sier Henrik - nå er det de to siste helgene av denne sesongen som gjelder.

- Ja, det må det, sier pappa Lars.

- Slik det er nå kan det ikke fortsette.