TRE NORSKE PÅ TOPP: Veton Berisha (14) ga Norge 2-1 i sin andre A-landskamp. Det var praktfullt. Josh King (7) gjorde 1-1 på en like vakker scoring. Og ute til venstre jobbet Adama Diomande med kraft, tempo og vilje. Ja, Norge har fortsatt et stukke å gå, men akkurat denne trioen er blant det som gjør det mulig å tro at det er mulig å komme dit. 
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
TRE NORSKE PÅ TOPP: Veton Berisha (14) ga Norge 2-1 i sin andre A-landskamp. Det var praktfullt. Josh King (7) gjorde 1-1 på en like vakker scoring. Og ute til venstre jobbet Adama Diomande med kraft, tempo og vilje. Ja, Norge har fortsatt et stukke å gå, men akkurat denne trioen er blant det som gjør det mulig å tro at det er mulig å komme dit. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Det er ikke vårt høyeste nivå som ikke strekker til. Det er det laveste som plager oss i overkant mye

Når gjorde Norge sist en veldig gode time mot et av topp 10 lagene på FIFA-rankingen? Akkurat ja, og i tillegg tapte vi ikke poeng en gang.

Belgia-Norge 3-2 (1-1)

DET ER PÅ ingen måte krise å tape 3—2 for Belgia i Brussel. Norge er ikke totalt underlegne et av de best rangerte lagene i verden, det er mye positivt å videreutvikle og det er elementer i det norske spillet som er konkurransedyktig på dette nivået. Men samtidig som vi trøster oss med en ålreit kamp mot noen av de beste spillerne i Europa, og samtidig irriterer oss over at 2—1 ledelsen ikke holdt helt inn, er det viktig å ta inn over seg hvor lett et norsk landslag kan bringes ut av fatning.

Derfor er det ikke vårt høyeste nivå som ikke strekker til.

Det er det laveste som plager oss i overkant mye.

NORGE AVSLØRES SOM et traust fotballag når Premier League-stjerner og andre fotrappe klassespillere vil vise seg fram. Vi er som i sangen som tapte kampen om å bli landslaget kjenningsmelodi - vi er bønda i fra nord. Vi er ikke gode nok til å håndtere det spillet som veldig ofte avgjør fotballkamper. Hvilket betyr at vi rett og slett ikke henger med når de beste setter fart på beina og ballen.

Vi har sett det mange ganger før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og vi så det igjen mot Belgia.

Men:

DET ER OGSÅ viktig å få med seg at vi møtte en motstander der seks av åtte reserver hadde startet alle Norges landskamper alle dager. Det er knappene Belgia-trener Marc Wilmots har å trykke på. Det ser annerledes ut for Per-Mathias Høgmo. Så det er ikke bare å si at vi må være skrudd på i 90 minutter.

Det handler mest om å prøve å håndtere motstanderen når de er det.

DERFOR, OG FORDI Belgia ville revansjere seg etter 1—1 mot Finland, så Norge ganske skralle ut de første ti og de siste tjue minuttene mot Belgia. Det var ikke det at vi ikke var skrudd på. Det handlet mest om at Belgia spilte en fotball som gikk for fort for de norske forsvarsleddene. Og slik ble midtbaneleddet seende ut som om de sto og så på samtidig som den bakre fireren var for seint i det meste.

I timen som ble spilt mellom Belgias to forseringer var det Norge som var en vanskelig motstander.

OG DA VAR vi gode. Og noen ganger veldig gode. Når spillet går i et tempo som passer farten til Ole Selnæs, Stefan Johansen og Markus Henriksen ser midtbanen plutselig ut som en midtbane. Og når midtbanen gjør det åpner det plutselig muligheter for dem som virkelig har kvikke bein i det norske laget, gutta på topp. For du trenger ikke mer enn en enkel ballerobring i gunstig posisjon for å gjøre starten av et motstanderangrep til ditt eget giftige våpen.

Som da Stefan Johansen tok ballen fra Radja Nainggolan midt på Belgias banehalvdel.

Og Joshua King scoret 1—1 fordi alt som ble gjort i bakkant av bruddet — forflytningene, pasningen og avslutningen — var klasse.

VETON BERISHAS 1—2 var ditto og forteller at vi har flere alternative høyrekanter. Det viktigste er at forholdene blir lagt til rette. Og etter de siste 75 minuttene mot Portugal, kampen mot Island og denne i Brussel har Per-Mathias Høgmo snudd, innrømmet og tatt et klokt formasjonsvalg.

Står han ikke ved det blir det ramaskrik.

FORMASJONER BIDRAR TIL å tydeliggjøre roller, optimalisere forutsetningene for samhandling ut fra de spillertypene du har til rådighet, og kan, om du velger riktig, få det beste ut av folk. Derfor er ikke 4-4-2/4-2-3-1 kontra 4-3-3/4-5-1 bare tall. De forskjellige formasjonene er taktiske valg og verktøy. Men bare så det ikke er til å misforstå i troen på at 4-3-3 er løsningen på alle våre utfordringer — det er ikke formasjonen som får et lag til å tikke.

Det er spillerne.