Det er lov å regne feil

En milliard her eller der gjør liten forskjell for Tromsø-OL.

DET blir neppe regnefeilene som avgjør OL-søknaden til Tromsø. Når de innleide mattelærerne fra blant annet Veritas i morgen kommer med sine rettelser på budsjettanslaget for vinterlekene 2018, skjer det ikke med to streker under tallene og stjerne i boka.

Samfunnsøkonomi hører ikke til de mest presise vitenskapene; i hvert fall ikke i kategorien \'ti år framtidig samfunnsmatte\'. Når det gjelder lønnskostnader, varepriser og kronekurs fram til 2 018, finnes det neppe helt presise anslag.

Heller ikke for det politiske regnskapet som kommer i neste års stortingsvalg.

DERFOR skal det ekstremt mye slurv til i det foreløpige OL-budsjettet før revisjonen fra Kulturdepartementets nye eksperter forandrer spillet om Tromsø som norsk søkerby.

Der er dagens rødgrønne regjering politisk forpliktet til å gi statsgaranti. Dels fordi nettopp denne regjeringen har presset fram idrettens satsing på Tromsø, men enda mer fordi ledende statsråder har ambisjoner om en satsing på nordområdene.

De potensielle Tromsø-arrangørene har foreløpig bedt om en statsgaranti på brutto 15,5 milliarder kroner, og regnet med at selve OL-kostnaden blir mellom ti og tolv milliarder. Om budsjettanslagene for en slik investering varierer med et par milliarder, kan ikke være avgjørende. Det blir for smått om en stor; og grunnleggende riktig, tenkning.

DET kompliserte har hele tida vært idrettsbevegelsens egen hjemmeregning. Det var den som i sin tid gjorde at Idrettsforbundets oppnevnte OL-utvalg anbefalte Oslo som OL-by fordi vinterleker der ville gi mer tilbake til flere.

Da dette regnestykket ble strøket i det politiske spillet, sluttet OL 2 018 å være en samlet nasjonal matteøvelse. Til gjengjeld har idrettsstyret slitt med alle de små lokale regnestykkene.

BLIR DETTE EN OL-BY? I morgen legges Veritas-rapporten om Tromsø-OL fram. Men det blir neppe regnefeilene som avgjør OL-søknaden til Tromsø, skriver Esten O. Sæther. Foto: TOR RICHARDSEN/SCANPIX
BLIR DETTE EN OL-BY? I morgen legges Veritas-rapporten om Tromsø-OL fram. Men det blir neppe regnefeilene som avgjør OL-søknaden til Tromsø, skriver Esten O. Sæther. Foto: TOR RICHARDSEN/SCANPIX Vis mer

NÅ HAR idrettspresident Tove Paule tilsynelatende bedre kontroll enn på lenge. Et klart flertall av idrettskretsene har godtatt hennes tenkning om hvor mye idretten selv bør betale av investeringene i Tromsø og alle de olympiske vinteridrettsforbundene har samlet seg i et entusiastisk opprop til støtte for søknaden.

Da gjenstår mest motstanden fra særforbundene som ikke nyter godt av anleggene i Tromsø. De er riktignok mange og tildels sterke, men representerer likevel ikke flertallet i norsk idrett.

Dessuten kommer de ikke til å protestere lenge.

ÅRSAKEN er den tette bindingen mellom sentrale styresmakter og idrettsbevegelsen. Det er bare et par år siden kulturdepartementet måtte inn å redde den skakkjørte økonomien i Norges idrettsforbund, og siden har Trond Giske som ny kulturminister frontet idrettens felles ønsker i alle hjertesakene.

Egentlig er det bare det store Fotballforbundet som har egen økonomi til å manøvrere politisk uten tanke på departementets ønsker, men nettopp fotballens nye plass som den helt dominerende norske sporten gjør at den aldri kommer til å legge seg på varig kollisjonskurs med storsamfunnet.

SLIK blir de sentrale politikernes vilje over tid også idrettens vilje.

Dermed vil den egentlige kampen om Tromsø-OL bli gjort opp i stortingsvalget neste høst. Selv i et vrient regnestykke, er det tallene der som er mest usikre. Hva vil velgerne tenke om OL-søknaden da?

Selv om Tromsø-OL etter bunnivået i våres nå opplever en liten framgang på meningsmålingene, er heller ikke disse tallene til å bli klok på. Finregningen er også litt for smålig. Er den politiske ambisjonen å ruste opp nordområdene, er det også mer redelig å ta sjansen i forhold til Tromsø-OLs betydning for et godt resultat i stortingsvalget.

Det er lov å regne feil

For de som virkelig tror på noe, er det lov å regne feil.