ALENE OG REDDE: : Anders Bardal og Gregor Schlierenzauer ble stående igjen i hopptårnet i Kingenthal. De må ha rett til å nekte å hoppe under farlige forhold. FOTO: AP/Jens Meyer.
ALENE OG REDDE: : Anders Bardal og Gregor Schlierenzauer ble stående igjen i hopptårnet i Kingenthal. De må ha rett til å nekte å hoppe under farlige forhold. FOTO: AP/Jens Meyer.Vis mer

Det er lov å være redd

Idrettsirkuset trenger flere like modige utøvere som Anders Bardal.

NÅR to så modige menn som Anders Bardal og Espen Bredesen er uenige om grensene for redsel, er det kanskje greit for oss pyser å bli stående på sidelinja og la NRKs kunnskapsrike og rutinerte hoppkommentator få lov til å skjelle ut en yngre utøver for ikke å sette utfor i sterk vind. Anders er sikkert trygg nok til å tåle det, og i etterkant ser muligens Espen at denne krangelen allerede er kommet skeivt ut.

Problemet er bare at slike sentrale sportsdebatter egentlig ikke skal løses internt. Dette angår mye mer enn hvorvidt selv de beste hoppere har lov til å gå ned fra tårnet når det blåser for mye, eller om Østerrike dirigerer alt i internasjonal hoppsport:

•• Det gjelder ganske enkelt enhver topputøvers rett til å si nei.

Der står Anders Bardal opp for alle artistene i de ulike sirkusene.

OPPRINNELIG ønsket nok Espen Bredesen å ta et oppgjør med stjernen Gregor Schlierenzauer og den allmektige østerrikske hoppsporten. Sett utenfra var det denne alliansen som førte til at verdens to beste hoppere alene igjen i tårnet til de to siste finalehoppene i verdenscupåpningen i Klingenthal, plutselig valgte å boikotte rennet.

Det er sikkert mulig å ha gode kritiske innspill på hvordan østerrikerne dominerer hoppsporten. Akkurat som utlendingene med rette kan ha sitt å si om hvordan norske interesser styrer det meste som skjer rundt langrenn. Det sentrale i denne unike situasjonen er imidlertid idrettsutøvernes rett til å sette grenser for sin egen sikkerhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET var denne retten Bredesen dessverre utfordret ved å kritisere Anders Bardal i Dagbladet:

- Han har hoppet i hele verdens skiflyvningsbakker under tøffe forhold. Hvorfor skulle han plutselig bli redd for å hoppe her, spurte Bredesen ironisk i Klingenthal sist søndagskveld.

Etterpå fikk han et godt, jordnært svar fra sin yngre landsmann:

- Det går på at det er tidlig i sesongen. Selvtilliten i bakken er ikke på topp ennå, sa Bardal. Så fortalte han historien om hvordan de to siste verdenscupvinnerne begge ble redde der oppe i hopptårnet:

- Vi får ikke noe godt ut av å hoppe. Jeg vurderer å gå ned, sa Schlierenzauer til meg. Så spurte han hva jeg mente. I utgangspunktet ønsket jeg å hoppe da vi ble dirigert ned på bommen. Men rett etterpå ble vi kalt opp igjen. Da begynte jeg å få en dårlig følelse.

HISTORIER fra modige menn som får dårlige følelser akkurat idet de skal være fryktløse, er til å høre på. I de verste risikoidrettene er det forskjellen mellom helse og skade; noen ganger også mellom liv og død.

Det koster litt å trekke disse grensene. Som oftest er ansvaret plassert hos en jury, men risikoen forblir alltid hos utøveren selv. Det er grunnen til at gode idrettsledere må stå opp for utøvernes rett til å beskytte seg.

Naturlig nok fikk Anders Bardal full støtte av sin egen trener. Alexander Stöckl kan det meste om østerriksk hoppdominanse, men heldigvis enda mer om hva en klok, helhetlig ledelse i lengden betyr for utviklingen av norsk hoppsport.

DET er derfor den hopperen som ikke våget i vinden på søndag, framstår enda modigere i dag:

- Jeg hater styr, men jeg er stolt over avgjørelsen. Jeg har vokst på det, sier Bardal nå til Dagbladet.

Det sier nok om hvorfor de aller tøffeste nettopp er de som må lov til å bli mest redde.