TRE STRAKE: Real Madrid tok sitt tredje strake Champions League-trofé på rad. Foto: Andrew Boyers / Reuters / NTB Scanpix
TRE STRAKE: Real Madrid tok sitt tredje strake Champions League-trofé på rad. Foto: Andrew Boyers / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Champions League-finalen 2018: Real Madrid-Liverpool

Det er mange grunner til at Real Madrid vinner. Den viktigste er at de vet hvordan man skal gjøre det

Det var ikke keepertabbene og Salahs triste skade som felte Liverpool. Det var en seiersmaskin Champions League aldri har sett maken til.

Real Madrid – Liverpool 3–1 (0–0)

ZINEDINE ZIDANE VINNER finaler. Jürgen Klopp taper dem. Det er nødvendigvis ikke derfor det gikk som det gikk på Olympiastadion i Kiev. Men det står igjen som faktum. Og så kan du selvfølgelig spe inn Mohamed Salahs triste skade, Loris Karius sine to gigantiske keepertabber og prøve å (bort) forklare Liverpools nedtur med feil, marginer og utur.

Men det var ikke derfor Liverpool tapte.

De tapte for et bedre fotballag.

De tapte for Real Madrid, laget som bedre enn noen vet hvordan man vinner Champions League.

FIRE TRIUMFER DE fem siste åra, tre av dem på rad, gjør Real Madrid unike. De er ikke alltid like suverene, de er ikke alltid like gode. Men de er solide, de vet hvordan det skal gjøres. Og stemmer det at man er sin egen lykkes smed og at gode lag fortjener flaks, akkurat slik vi alltid forklarer de bestes marginer med evnen til å sette seg selv i posisjon til få dem til å flyte sin vei, så må Real Madrid tildeles det samme.

Ja, Loris Karius hadde en trist kveld.

Men han tapte ikke kampen alene.

I TILLEGG VANT Real Madrid "uten" Cristiano Ronaldo, som hadde tre sjanser uten å score. Det er uvant. Den første blåste han over, den andre reddet Karius og den tredje ble blokkert av Andy Robertson. Ut over det var han nesten usynlig. Han hadde ikke dagen rett og slett. Han scoret jo ikke mål. Men når laget som vant finalen i mai 2017 tar avspark i finalen 2018 er du ikke avhengig av en mann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du kan lene deg på kontinuiteten.

Og gode reserver.

KAMPEN ENDRET SELVFØLGELIG totalt karakter etter Mohamed Salahs ulykksalige skade etter en halvtime. Som om Liverpool hadde mistet fire spillere. Og ikke erstattet en. Og jeg skjønner ikke hvorfor fotballag kan være så skjøre, jeg fatter ikke hvorfor et kollektiv som gjør det meste riktig, og Liverpool gjorde nesten alt riktig fram til Salah forlot banen i tårer, slutter å utføre arbeidsoppgavene sine selv om et par posisjoner må rokeres.

Selvfølgelig koster det høye presset og den ekstreme kontringsviljen krefter.

Men i min bok var det ikke orken som tok Liverpool da det ennå var et kvarter igjen av første omgang.

Det var troen på det.

PÅ VEIEN TIL finalen har Liverpools ekstrempress, kontringsvilje og ferdigheter på topp betalt seg gjennom scoringer og overtak tidlig i kampene. Denne kvelden var planen den samme. Og så lenge Salah var sammen med gjengen liknet Liverpool på seg selv og hadde overtaket.

Den eneste forskjellen var at Jürgen Klopps energiske mannskap ikke kapitaliserte på Real Madrids feilpasninger og de mange langballene som ble tvunget fram og endte med balltap.

De skapte knapt sjanser.

DET SISTE FORTELLER meg at Real Madrid var ekstremt godt forberedt, at de visste hva som kom og at veldig mye handlet om det defensiver arbeidet. Det er viktig å ri av stormen mot lag som Liverpool. Kommer man bakpå og blir jagende kommer det fort to, tre og gjerne fire. For når de tre på topp har scoret 29 mål på veien til finalen – fordelt på Salah (10), Firmino (10) og Mané (9) – er det viktig å ha en defensiv plan som holder vann.

Det betyr at tålmodigheten var Real Madrids viktigste våpen i Kiev.

Først skulle de stoppe Liverpool.

Så skulle de beseire dem.

MEN PÅ MÅTEN det skjedde? Neppe. Det er ikke mulig å ta høyde for sånt. Først 1–0 på en goal Champions League aldri hat sett maken til – et forsøksvis utkast fra Loris Karius som ble blokkert av Karim Benzema og trillet inn til 1–0. Så 2–1 på Gareth Bales akrobatiske kunstverk, bare tre minutter etter Zinedine Zidanes taktiske spillerbytte. Men finalescoringa ingen vil glemme, akkurat som vi ikke glemmer Zinedine Zidanes volley til 2–1 og Real Madrids seier mot Bayer Leverkusen på Hampden Park i 2002, handlet ikke om taktikk.

Bare om ferdigheter.

Ekstreme akrobatiske ferdigheter.

DET ER SYND det ikke ble med det. Det er synd at Real Madrid ikke vant 2–1 og at Loris Karius ikke fikk slippe enda en ydmykelse. Men sånn er også fotballen, euforisk den ene dagen og svarte natta den neste.

Men igjen, det var ikke Loris Karius som tapte denne finalen.

Det var seiersmaskinen Real Madrid som vant den.