TAPER SAMMEN:  En fiasko, men heller ikke mer. FOTO: Thomas Rasmus Skaug/Dagbladet.
TAPER SAMMEN: En fiasko, men heller ikke mer. FOTO: Thomas Rasmus Skaug/Dagbladet.Vis mer

Det er nå vi får se hvor godt skilag Norge har

Den som skulle bli vinter-OL sitt letteste gull, ble i stedet den største fiaskoen. Men elendigheten behøver ikke vare for ett av de fineste fellesskapene i norsk toppidrett.

DEN jentestafetten som var plukket ut som Norges sikreste OL-gull, ble i løpet av en dramatisk time noe helt annet:

•• Aldri har norsk toppidrett opplevd et hardere nederlag.

Før de som tapte klarer å sortere ut hva som hendte da Charlotte Kalla og alle andre skled fra fire norske jenter som kom til OL med de fire første plassene i verdenscupen, er det viktig å holde fast på det som skulle skje denne stafettdagen i Sotsji:

•• Dette var ment som dagen for det gode vennskapet.

Det som bare er der når mye annet ikke er godt. Det som hjelper å holde oss sånn nogenlunde oppe når livet er uforståelig vondt.

Det var denne gjengen med lagvenninner, trenere, smørere og ledere som gjorde at Astrid Uhrenholdt Jacobsen kunne vente med å reise hjem fra Sotsji med det som alle trodde skulle vært et olympisk gull. Når det ikke skjedde, gjelder det å sortere ut det viktigste for et landslag som har dominert denne sporten i fem sesonger.

NOEN TIMER før langrennsjentene startet det som skulle være en snølagt motorvei mot dette gull, var høyeste odds på norsk seier krøpet ned til 1,09 hos bookmakerne. Det er også en måte å måle verdien av idrett på. Bare dagen før hadde en annen norsk oddsfavoritt sprukket uten at hun hadde måtte bry seg om det:

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Om folk er så dumme og spiller bort pengene sine, så tar jeg ikke ansvaret for det, sa Tora Berger til Dagbladet etter at hun mislyktes både i løypa og på standplass. Pengespill er en flyktig måler på hva som holder seg. Det gode fellesskapet derimot skaper varige verdier. Akkurat som den gruppen av Norges beste langrennsjenter der den også sårbare Astrid litt etter litt har funnet sin stadig tryggere plass.

I LØPET av den medgangen vi rundt har tatt som en selvfølge, har dette landslaget vokst fram som fyrtårnet i norsk eliteidrett. Etter hvert er det blitt lettere å forstå hva det egentlig er som blinker.

For det er her en skuffet og vaklende Marit Bjørgen fikk både plass og faglig støtte da hun selv valgte å overta ansvaret for karrieren sin i forkant av Vancouver-OL; det er denne gruppa som har hatt kunnskap til å omdanne Therese Johaugs ustoppelige energi til effektiv skigåing; dette er gjengen som har vært raus nok til å løfte ungjenter som Heidi Weng rett opp i verdenseliten og her er altså jentene, lederne, trenerne og alle de andre vakre menneskene rundt dette landslaget som til slutt brukte all sin omtanke og medfølelse for at at Astrid Uhrenholdt Jacobsen skulle få  reise hjem med et olympisk gull.

Til sammen rommer dette det meste av det som gir stabil toppidrett, selv om denne dagen i Sotsji endte med total bom både for løpere og skismørere.

DET tok litt tid før resten av langrennsmiljøet skjønte kvaliteten på det jentene drev med.

- For noen år siden var noen gutter som snakket om hvor idiotisk mye langrennsjentene trente. Nå skjønner de samme gutta at de selv må jobbe akkurat like hardt for å bli blant de beste, sa herretrener Trond Nystad til meg under en god verdenscupdag tidligere i vinter:

•• Der Marit Bjørgen og Therese Johaug skremte mange av herreløperne med et rekordantall timer og den møysommelige systematikken i treningshverdagen sin, har gutta nå tatt etter. Også i samhold på laget:

- Ingen har noe å skylde på mer. Du blir akkurat så bra som den jobben du gjør, sa herretreneren om endringen i miljøet.

HVOR mye jobb jentene har gjort, viser dominansen i verdenscupen; selv om både Justyna Kowalczyk og Charlotte Kalla selvsagt ville vært med her om de hadde prioritert Tour de Ski. Poenget er likevel at ikke noe annet landslag vanligvis holder følge med Norge.

Så når både Justyna og Charlotte har kommet tilbake og dominert OL etter de to norske gullene på de første løpene, gjelder det å holde perspektivet. Også på en lørdag da alt kladdet seg til, og Astrid aldri fikk nok hjelp til å kunne reise hjem med den gullmedaljen:

•• Selv den største fiaskoen skal ikke ha nok kraft i seg til å ødelegge ett av de fineste fellesskapene i norsk toppidrett.

Oddsbomber kommer og går. Det er pr. definisjon ikke der den beste idretten finnes.