«Det er nok ikke så mange andre som lader opp til vinter-OL i Sør-California»

HUNTINGTON BEACH, CALIFORNIA (Dagbladet): Etter fem dagers OL-forberedelser på et iskaldt fjell 3000 meter nærmere Herren, lyttet Daniel Franck (26) til sine egne tanker. De fortalte ham at han måtte vekk. Og så satte han seg i bilen og kjørte hit. Til Stillehavet.

- DET ER ÅLREIT Å SE HAVET, sier Daniel Franck og smiler. Lurt. - Jeg må det innimellom - det er veldig viktig for meg. Og har du litt igjen av sjela di, så kjenner du på deg at havet er en av verdens største energikilder.

- Ja, er du menneske så kjenner du det.

Og Daniel Franck kjenner det. Det var derfor han og resten av snowboardlandslaget onsdag kveld helt plutselig bestemte seg for å dra ned fra fjellet. Han hadde hatt én av fem dager i Mount Mammoths strøkne halfpipe, var drittlei vinden som blåste ham ut av stilling hver eneste gang han skulle utføre det som skal gi ham OL-gull, og skjønte at her, eller der om du vil, kunne han ikke bli. Og mens jeg var på vei til fjellet for å treffe Daniel Franck, kjørte Daniel Franck i motsatt retning for å treffe Stillehavet.

Og roen.

- Det er nok ikke så mange andre landslag som lader opp til vinter-OL i Sør-California, sier han og smiler igjen. Enda lurere. - Alt du gjør blir hva du gjør det til sjøl. Og det er ikke useriøst - det er bedre å være her å slappe av når du ikke kan kjøre på fjellet. Det gir meg ro å gå på stranda tidlig om morgenen og høre bølgene bryte.

IKKE KJØRE PÅ FJELLET, sier du. Dit jeg kom skinte sola på en halfpipe som var som snytt ut av et førolympiske eventyr. Servert på brett. Og ikke blåste det spesielt heller, men pytt, pytt. Daniel Franck er en positiv tenker med egne meninger og dype ord.

Og som når han føler for det skriver dikt.

- Men jeg prøver ikke å tenke for mye. Gjør man det blir livet for komplisert. Så si gjerne at mine tanker handler om å gjøre det kompliserte enklere. Det er i hvert fall det som er målet.

Daniel Franck var skateren som begynte å kjøre snowboard som 15-åring - og her må det nevnes at han i utgangspunktet syntes snowboard så latterlig ut, beina satt jo fast å brettet og var derfor en hån mot skatingen - fordi alpinsporten ble for dyr. Etter to år som nyfrelst ble han nummer to i verdenscupen - etter tre vant han EM. Og så dro han verden rundt og snakket høyt om alt og alle, ble rebell i folks bevissthet, tok seg en øl, og to til, røyka en rev (dop) og var som alle snowboardere skulle være.

Trodde han.

- JEG HAR PLUMPET EN DEL, JA. Jeg hadde så lett for å uttale meg i sinne. Og ingen ting er bedre for journalister enn det - det blir jo store oppslag. Du kan godt si at jeg har lært.

- På hvilken måte?

- Mener jeg noe negativt om en person i dag - og her må jeg understreke at jeg oppfatter meg sjøl som en positiv sjel - så velger jeg å holde kjeft. Du kan ikke like, eller bli likt, av alle. Hvorfor det er sånn vet jeg ikke, det er jo ikke noe fornuft i det. Det er egentlig bare sånn det er.

Holde kjeft, ja - om person. Men ikke sak. Og Daniel Franck brenner for det han mener. Ja, du ser det på øynene hans når han blir engasjert. Og når han blir varm i snakketøyet, og de for ham riktige ordene kommer av seg sjøl, understreker han at du bør skrive det også.

Hvilket her gjøres.

Som f.eks. om Olympiatoppens syn på det å være norsk toppidretts-utøver:

- Strukturen deres (Olympiatoppen) er i ferd med å gå ut på dato. Hjemme i Norge går trenere og ledere i en saueflokk og messer det Olympiatoppen mener er riktig. Men tida går, ting blir annerledes og man kan ikke sammenlikne alle med Bjørn Dæhlie. Det går bare ikke det.

- Fordi?

- Fordi han var så ekstrem i alt han gjorde - det var ikke normalt. Og jeg sier ikke dette for å si noe negativt om Bjørn Dæhlie - jeg har nemlig enorm respekt for det han gjorde og alt han vant.

Men:

DANIEL FRANCK

  • Født: 9.12. 1974
  • Bosted: Oslo
  • Sivil status: Samboer, ett barn
  • Meritter: OL-sølv halfpipe 1998, vinner av verdenscupen i halfpipe 1997.
  • Høyde: 170

  • Vekt: 65 kg

- JEG SKULLE ØNSKE han hadde kommet ut med ei bok om de metodene han brukte for å nå toppen, og ikke den boka om gull som du kan få kjøpt på besinstasjoner. Da ville folk fått sjokk.

- Hvordan trener dere?

- For oss er det alternative viktigst. Alt fra skateboard til fotball, squash, paintball, stup, trampoline, styrketrening - alt du kan tenke på og alt du har lyst til å gjøre. Så du kan ikke bli fortalt av noen folk som tror de vet alt, at du gjøre sånn og sånn for å bli betraktet som toppidrettsutøver. Det strider imot alt vi gjør, tenker og står for.

Og:

- Det er nok derfor snowboard er litt uglesett.

Sponsorer, og ikke minst - eller aller mest for å være pinlig korrekt - idrettsutøvernes forhold til dem, er et annet tema Daniel Franck ikke skjønner seg på. Det vil si - han skjønner ikke hvorfor folk går rundt som levende reklameplakater. Og emnet dukker opp fordi jeg lurer på hvorfor han møter til dette intervjuet uten en eneste logo. Og om det ikke hadde vært kult å ta med et snøbrett ned på stranda når vi først skal dit.

- Brettene liger i bagen, som ligger i bilen, som andre er ute og kjører med, sier Daniel. Greit, så er den saken oppklart. Og egentlig ute av verden. Inntil han sier:

- JEG ER ET MENNESKE - ikke et brukerobjekt for mine sponsorer. Jeg vil ikke være en reklameplakat. Og det må da finnes mer interessante måter å gjøre det på en å sitte i et TV-studio med sponsormerker på skuldrene og i panna. Spør du meg er det helt sykt.

- Det gir penger i kassa?

- Ja da, men det har ingen verdi hva en langrennsløper har i panna. Sjøl om folk (sponsorene) betaler millioner av kroner for å få logoen sin i panna på Bente Skari så er det ingen som bryr seg om det. Men det er nå en ting - det andre er mye verre. Og det er at disse folka (fortsatt sponsorene), som en gang i tida sikkert hadde både ski og pulsklokke, og kanskje brukte det også, hva vet jeg, synes det viktigste er å få være med på noen få konkurranser i utlandet, få hilse på noen kjente utøvere og havne på fylla på banketten.

- Det er skremmende, sier Daniel Franck.

OL, SOM DET STORE MÅLET og den ultimate konkurransen og utfordringen, er fortsatt ikke nevnt ut over det faktum at Da-niel sjøl nevnte bokstavene i sinn lett ironiske betraktning av oppladningens omgivelser. Og det virker som han har glemt det også. Som tema vel å merke - i denne samtalen. Men når han begynner å illustrere det nye han skal komme med, og bruker armene til å forklare vinkler inn og vinkler ut av hoppene, da kommer det:

- Jeg gleder meg veldig, sier han. - Og jeg har en stor sjanse til å vinne. Og gjør jeg det vil det være det største jeg har oppnådd som idrettsutøver. Gjør jeg det ikke er det andre ting her i verden som er langt tristere enn at jeg har mislyktes.

Sølvet i Nagano ville vært gull om reglene hadde vært slik de blir i Salt Lake City. 11. februar - når Daniel Franck kjører sine to «run» i pipen - er det nemlig bare det beste som teller.

- I Japan gjorde jeg et bra og et dårlig «run». På det tapte jeg gullet. Men det er riktigere nå - du skal satse alt for å vinne. Du skal ikke safe for å vinne i OL.

- Hvilket betyr at du klemmer til?

- SKAL DU LYKKES må du gi full gass - du må gå høyt i hoppene. Ikke bare i halvparten, men i alle. Og det kommer jeg til å gjøre. I Salt Lake skal det gå fort og høyt.

Daniel Franck har samboer og ei lita jente på to og et halvt år. Begge kommer til OL. Og fordi snowboardsporten har gjort ham økonomisk uavhengig, og det er viktig, skal familien videre til Hawaii. På ferie.

- Da jeg begynte å kjøre, tenkte jeg ikke på penger. Jeg ville bare bli best. Og nå som jeg har kjørt i over ti år, klager jeg ikke. Jeg har nok til å gjøre hva jeg vil sammen med familien uten å tenke på at vi kanskje ikke har råd til det.

- Hva liker du av - ting?

- FRITIDSBOLIGER ER FINT Å HA. Og det har jeg. Og så bor jeg bra der jeg bor i Oslo. Men biler er ikke viktig for meg, det spiller ingen rolle hva jeg kjører. Men jeg liker fine klær, god mat på restaurant og vin.

Daniel Franck mener han har tatt de riktige valgene her i livet. Og da handler det ikke bare om det siste - turen til Stillehavet.

- Du må aldri undervurdere ditt eget talent. Du har fått det i gave og da er det om å gjøre å utnytte det best mulig. Mange får det, og da blir prosjektet, som i mitt tilfelle, å finne ut hvordan du skal bruke det.

- Og det har du klart?

- Jeg synes da det, sier Daniel Franck.

SELVSIKKER: - Vi dro ikke hit for moro skyld. Vi dro hit fordi vi følte vi trengte det.