HELT UNIK:  Magnus Carlsen trener ikke merkelappen "idrettsutøver" for å framstå enda bedre. Det holder å være verdens flinkeste i spillet sjakk. FOTO: Anantha Krishnan / NTB scanpix.
HELT UNIK: Magnus Carlsen trener ikke merkelappen "idrettsutøver" for å framstå enda bedre. Det holder å være verdens flinkeste i spillet sjakk. FOTO: Anantha Krishnan / NTB scanpix.Vis mer

Det er så mye som kalles idrett nå om dagen

Men det er ingen grunn for å heie Magnus Carlsen fram som Norges største idrettsutøver.

MED en ganske sikker norsk VM-tittel noen partier unna, rykker behovet fram for å gjøre Magnus Carlsen til en ekte idrettsmann. Sånn må det kanskje være. Toppidrett på norsk har i sin mer enn 150 år gamle historie hele tida vært et spørsmål om å fremme nasjonal identitet, og hvem vil ikke spille på det norske landslaget sammen med den geniale, vennlige og ungdommelig pene Magnus Carlsen?

Da teller det lite at sjakk som aktivitet sprenger rammene for hva vi til vanlig forbinder med det å drive idrett. Nå er det bare et spørsmål om å surfe på bølgen. Eller for å si det omtrent som Magnus selv dengang han ble spurt om et godt parti sjakk vel egentlig mest var kunst:

- Det er så mye som kalles kunst nå om dagen.

SITATET er hentet fra Øyvind Asbjørnsens nære, fine dokumentar "Prinsen av sjakk" som første gang ble vist på NRK i 2005, og Magnus sa det med et glis. Da hadde Asbjørnsen fulgt familien Carlsen gjennom et friår der far, mor og alle søsknene dro med den 13 år gamle magikeren på ulike turneringer verden rundt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med barnebillett spilte altså Magnus Carlsen allerede dengang jevnt med sjakkens største mestere. Det i seg selv krysser de vante grensene for de fleste andre idrettsgrenene der utviklet fysikk preger resultatlistene. Bare enkelte turnøvelser, kunstløp og stup bryter dette mønsteret, og i de tilfellene er den internasjonale idrettsfamilien raskt ut med passende aldersgrenser for å skille konkurransene mellom barn og voksne.

I sjakk kunne derimot Magnus gå rett fra Donald-bladet sitt til å spille verdensener Garry Kasparov tilnærmet matt. Det forteller i det minste om en annerledes sport.

OM det også forteller om en spesiell idrett, forblir en smakssak. Det er nok av andre tradisjonelle idretter med svært begrensete krav til fysikk. Norges Idrettsforbund ble for eksempel dratt i gang i 1861 som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, der den egentlig hensikten var å ruste opp landet til å bryte ut av unionen med Sverige. På samme vis er Suzann Pettersen i høst kjørt fram som tidenes største kvinnelige norske idrettsutøver uten at den betegnelsen akkurat øker kravene til fysisk trening hos verdens beste golfspillere.

Felles for slike imponerende ferdigheter både hos Magnus, Suzann og enere på høyst ulike felt innenfor eller utenfor idrettsbevegelsen, er kunnskapen om at god fysisk form uansett er en fordel for å prestere optimalt. Men det konkurreres altså ikke i det rent fysiske.

Det gjør det heller ikke i en mengde idretter som tilsynelatende stiller klare fysiske krav. Til sammen gjør dette idrett mer tilgjengelig. I et bredt spekter av øvelser og konkurranser blir det plass til hvem som helst med hvilken som helst kroppsfasong, samt greie sjanser for de fleste til å vinne ett eller annet.

DET SPESIELLE med Magnus er at han vinner i konkurranse med så mange utlendinger. Lite trigger norsk nasjonalitet mer enn det. Vi som helst definerer oss gjennom utenlandske øyne, kan plutselig på grunn av en unik 22-åring bli sett på som geniale, vennlige og ungdommelig vakre.

Da blir definisjonen av hva som er idrett, en språklig bagatell. Norsk idrett trenger ikke Magnus Carlsen. Idrettsbevegelsen er jo ikke noe mål i seg selv, og forøvrig strømmer barn og unge til forskjellige idretter som aldri før. De fleste av disse tilbyr også en adskillig sunnere fysisk aktivitet enn et parti stillesittende sjakk. At forbildet Magnus i sjakkpausene selv koser seg med lek og trening, hjelper neppe nok i seg selv. Rent helsemessig er det såvisst ikke behov for enda et populært innespill.

NORDMENN med drag på utlendingene, blir det derimot aldri for mange av. Slik reflekterer ønsket om å gjøre Magnus til idrettshelt helst en velkjent norsk nasjonalisme. Akkurat nå vet vi ikke hva godt vi kan gjøre for vår kommende verdensmester, og i den unge, usikre nasjonen Norge har det alltid vært flottest med idrettshelter.

Da hjelper det at helten selv er smart nok til å skjønne at det er så mye som kalles idrett om dagen, og at det ellers holder i massevis å være verdens beste i sjakk.