Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Det er servert, VIF!

Mens Arne Scheie dro på middagsbesøk til en kamerat i stedet for å kommentere fotball fra Lerkendal, serverte Rosenborg seriegullet til Vålerenga. I går var ingen ting som det skulle være i norsk klubbfotball.

Ok; Scheie var i 50-årsdag og VIF må vinne mot Sogndal i kveld for å nyte godt av trønderservicen.

Men det likner et historisk skifte for fotballen.

Og da tenker vi ikke på det å se TV-ball uten å ha Arne Scheies kjente stemme på plass i ørene.

FOR DER

den velvillige NRK-veteranen for lengst har fått konkurranse av stemmer fra andre fjernsynskanaler, har det ikke vært noen andre enn RBK i norsk klubbfotball. Siden 1992 har laget tatt 12 gull på rad, en prestasjon som bare blir kopiert i land der sportsministeren får den serievinneren han forlanger.

I samme periode har mange ønsket VIF opp på toppen. I Oslo er det blitt politisk korrekt å heie på den gamle arbeiderklubben fra østkanten, men du kommer sjeldent langt med velvillighet og varme ønsker i kampsporten fotball.

Det forteller lagets Tippeliga-prestasjoner under RBKs gullalder: Ingen medaljer, to 7.plasser som beste plasseringer og like mange nedrykk underveis.

VIF ER

altså ingen storklubb i nyere norsk klubbfotball. Det er en av grunnene til at Dagbladet i det lengste har ønsket at RBK skal vinne igjen.

Norsk fotball trenger storklubber i den forstand at størrelsen reflekterer tradisjon og sportslig kapital som gir god fotball år etter år.

FORELØPIG ER

det bare RBK som har vært en slik klubb. Resultatet er gullrekken, all Champions League-moroa, sterk økonomi og et publikumstekke som overgår selv Brann i Bergen.

Det er mer enn nok av grunner til å håpe at klubben så fort som mulig finner tilbake til vinnerformelen.

Nå ligger den på treningsfeltet utenfor Brakka. Denne RBK-utgaven har fortsatt gode nok spillere til å holde vanlig nivå, men svikter i samhandlingen. Det er det som gjør den interne striden så bitter.

ALL FRAMGANGEN

på Lerkendal de siste tiåra er basert på samhandling. Uten Nils Arne Eggens plan for kollektiv angrepsfotball, hans unike evne til å lære den bort og den sosiale rausheten rundt laget, ville RBK aldri nådd sin suverene posisjon.

Desto tristere at krangelen rundt trener Ola By Rises kapasitet til å videreføre tradisjonen, ble fulgt opp av en kamp der det meste av kollektiv angrepsfotball var fraværende.

EN ETTER EN

raste klubbens nye spillere framover med ball og dårlig blikk som fellende bevis på at årets forsterkninger foreløpig mest er papirtigre:

 Michael Dorsin startet flott for den nye klubben sin, men nå løper han i utakt med laget.

 Robbie Russel har imponerende fysikk, men mangler grunnleggende samspillsferdigheter.

 Daniel Braaten har Tippeligaens beste rykk, men ikke forståelse for hvordan han skal bruke det.

Alle nykommerne som mangler ferdigheter i samhandling, er Ola By Rises største utfordring i kampen for å beholde trenerjobben. Dess lenger laget er uten vanlig rytme, dess røffere blir debatten om hvordan RBK best skal føre arven etter Nils Arne Eggen videre.

MIDT I

skuffelsen over gullet som kan glippe, kommer Champions League som en ekstra mulighet både for laget og treneren.

Gjennom hele sesongen har RBK tidvis prestert bedre mot utenlandske lag. Det som startet med den strålende hjemmekampen i UEFA-cupen mot Benfica tidlig i våres, kan fortsette hjemme mot PSV Eindhoven onsdag.

Klarer RBK andreplass i pulja, får Ola By Rise den tida han trenger gjennom vinteren til å vise at han fortsatt er i stand til å lede et lag som spiller tradisjonell Lerkendal-fotball.

Selv om gullet er gitt til VIF, bør norske fotballfans håpe at han lykkes.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media