Det er vanskelig å forstå fotballjentenes rop om mer oppmerksomhet

Morten P kommenterer.

 IMPONERER:  Norge er klar for kvartfinale mot Spania i kveld.  
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
IMPONERER: Norge er klar for kvartfinale mot Spania i kveld. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Det er lett å glede seg med fotballjentene og lagets prestasjoner i Sverige. Det er litt vanskeligere å forstå ropene om mer oppmerksomhet.

Man får den oppmerksomheten man fortjener.

I 1997, I en radiodebatt i forbindelse med EM-sluttspillet som ble delt mellom Sverige og Norge, provoserte jeg mange gjennom å si at grunnlaget for damefotballens interesse på det øverste nivået i Norge handlet om størrelsen på spillernes familier og vennekretser". Det var ingen antakelse tatt ut av løse lufta. Påstanden var basert på datidas gjennomsnittlige publikumstall delt på de respektive klubbenes spillerstaller pluss noen ekstra hoder for godviljens skyld.

I DAG, 16 år senere, registrer jeg at en av de framgangsrike jentene som møter Spania i kveld forleden konkluderte (i Aftenposten) den norske dametoppfotballens manglende oppslutning på nøyaktig samme måte. Og med tanke på den utviklingen vi har sett utenfor Norges grenser de senere årene betyr det at det ikke bare er litt som er gått galt her hjemme.

Det er veldig mye.

I BAKKANT AV 1-0 seieren over Tyskland i den siste gruppespillkampen sa landslagstrener Even Pellerud at fotballjentene ikke tas på alvor og derfor heller ikke får nok oppmerksomhet. Det første vil jeg påstå er direkte feil. Det andre er ganske naturlig. For det er ingen selvfølgelig sammenheng mellom anerkjennelse av prestasjon og oppslutning i det smale lag av folket.

Spør eksempelvis våre nybakte verdensmestere i orientering.

Eller våre olympiske døgnfluer i curling og fekting.

Man får den oppmerksomheten man fortjener.

EVEN PELLERUD VIL at damefotballen skal være det den er og på faglig grunnlag vurderes ut fra det den er - et spill for kvinner. Det er helt greit. Og selvfølgelig helt riktig. Man lurer jo ikke på hvordan Serena Williams ville returnert Andy Murrays server i Wimbledon. Men dessverre for norsk damefotball — i motsetning til internasjonal tennis eller andre velegnede metaforer, og på grunn av det allerede nevnte, både i 1997 og i forrige uke - har den fortsatt ikke livets rett som et selvstendig og selvgående produkt selv om mange av lederne mener det.

Fordi (nesten) ingen bryr seg.

UT OVER NRK er det ingen norsk TV-kanal som ønsker å sende damefotball. TV2 og andre kommersielle kanaler er faktisk villige til å betale mer for fotballrettighetene om de bare kunne slippe den "tvangspakken" damefotballen er, dette fordi seertallene (oppmerksomheten) er så lave at man taper penger på å sende en toppseriekamp, det er mer lønnsomt å vise nær sagt hva som helst annet. Og dette er ikke surmaga oppgulp eller dissing fra en mann som banna i kjerka for 16 år siden også.

Dette er det triste faktum.

Damefotballens eksistensielle grunnlag i Norge handler derfor om viktigheten av at vi har og satser på fotball for begge kjønn.

ELLER FOR Å være helt presis; damefotballen lever på overføringer fra NFF. Senior kvinner mottar alene rundt 40 millioner kroner i 2013 — fordelt på A-landslaget (12 mill.), Toppserien/1. divisjon (21 mill.), kostnader cupfinalen (3 mill.) og lønnskostnader trenere etc. (4 mill.). Det er veldig mye penger. Så det er ikke satsingen det er noe i veien med - det viser resultatene i Sverige med all tydlighet - det er produktet som fortsatt er problemet.

For selv om verden går framover — og det viser EM-sluttspillet i Sverige om mulig enda tydeligere - går ikke damefotballen i Norge framover.

Det er ikke bare et tankekors for NFF.

Det er også et faktum.

Som på Ullevaal Stadion må gjøres til et krav om nye tanker.