Det er lett å glede seg med fotballjentene og lagets prestasjoner i Sverige. Det er litt vanskeligere å forstå ropene om mer oppmerksomhet.

Man får den oppmerksomheten man fortjener.

I 1997, I en radiodebatt i forbindelse med EM-sluttspillet som ble delt mellom Sverige og Norge, provoserte jeg mange gjennom å si at grunnlaget for damefotballens interesse på det øverste nivået i Norge handlet om størrelsen på spillernes familier og vennekretser". Det var ingen antakelse tatt ut av løse lufta. Påstanden var basert på datidas gjennomsnittlige publikumstall delt på de respektive klubbenes spillerstaller pluss noen ekstra hoder for godviljens skyld.

I DAG, 16 år senere, registrer jeg at en av de framgangsrike jentene som møter Spania i kveld forleden konkluderte (i Aftenposten) den norske dametoppfotballens manglende oppslutning på nøyaktig samme måte. Og med tanke på den utviklingen vi har sett utenfor Norges grenser de senere årene betyr det at det ikke bare er litt som er gått galt her hjemme.

Det er veldig mye.

I BAKKANT AV 1-0 seieren over Tyskland i den siste gruppespillkampen sa landslagstrener Even Pellerud at fotballjentene ikke tas på alvor og derfor heller ikke får nok oppmerksomhet. Det første vil jeg påstå er direkte feil. Det andre er ganske naturlig. For det er ingen selvfølgelig sammenheng mellom anerkjennelse av prestasjon og oppslutning i det smale lag av folket.