MADE IN NORWAY:  Klarer vi selv å skjønne hvor mye god idrett den norske skikulturen gir nå som kritikerne beskylder oss for juks? FOTO: 
Lise Åserud / NTB scanpix.
MADE IN NORWAY: Klarer vi selv å skjønne hvor mye god idrett den norske skikulturen gir nå som kritikerne beskylder oss for juks? FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix.Vis mer

Det går an å bli god på skitur

Skal vi mistenke en klok og snill bestemor også?

NORSKE jenter igjen, og det på en gårsdag da den aller yngste var den aller beste. På forhånd gikk spekulasjonene om Heidi Weng var litt for følsom til å tåle trykket på førsteetappen; etterpå kommer denne tilnærmet totale norske dominansen i kvinnelangrenn til å bli gransket. Kanskje ikke denne vinteren, kanskje ikke neste sesong, men muligens om 16 år. Bare spør Marit Mikkelsplass.

For det var da hun vant sin siste stafettmedalje i VM. I 1997 i Trondheim. Dette norske laget var ikke best en gang. Langrennssporet var fullt av dopete konkurrenter, men det var Marit som ble plukket ut i SVT-dokumentaren forleden med en blodverdi fra samme år som journalistenes mer og mer vaklende eksperter syntes virket litt suspekt.

Hva vil da framtidas nyhetsjegere tenke om årsakene til at nettopp Heidi Weng ble best til å gå på ski?

DEN tidvis ville jakten på sportslig suksess har dratt med seg alle mulige bortforklaringer av dop.  På denne lista kan du velge mellom alt fra den spanske kappgjengeren Daniel Plaza som mente funnet av nandrolon skyldes langvarig oralsex med sin gravide kone, via en fransk maratonløper som hevdet at det skvatt regnvann med EPO på shorten hans, til den tyske langdistanseløperen Dieter Baumanns påstand om en tube manipulert tannkrem.

Hvordan skal den norske suksesshistorien i langrenn holde i et slikt sykt selskap? Altså den om om at Heidis Weng ble verdensmester på ski mye fordi hun de første ti årene i løypa helst ruslet langt bak i sporet og pratet med en klok og snill bestemor. At det går en linje fra den tradisjonelle turkulturen vår til de resultatene vi nå ser i VM.

DET var den triste tanken om at bestemor Ruth var blitt for svekket til å skjønne hva Heidi presterte i Val di Fiemme, som gjorde at 21-åringen begynte å grine på pressekonferansen forleden. Barndommens turkamerat fikk ikke med seg hvor denne eventyrferden endte.

For norsk langrenn er fortsatt et folkeeventyr; en fortelling om en nasjonal tradisjon med idrettsfamilier som Weng og turer i skogen som av og til når mammaene, pappaene eller besteforeldrene er kloke nok underveis, blir til grensesprengende toppidrettsutøvere. For eksempel de superjentene som nå med god hjelp av gutta holder Norge oppe som verdens fremste skinasjon.

DEN siste uka har noen villet fortelle oss at dette bare er en bløff. Framgangene de siste tiårene skyldes juks; en hel nasjon er svindlet. Utstyrt med en huskelapp fra den utestengte finske sjefssvindleren Kari-Pekka Kyrö med tilfeldige blodverdier fra et verdenscuprenn i Lathi 1997 pluss en stadig mer påstående professor Bengt Saltin, skal visstnok det norske skieventyret rakne.

Foreløpig har bare bevisgrunnlaget deres raknet, men i lengden bestemmer vi selv hvor rett de skal få. En sjuskete tv-dokumentar ryster ikke det internasjonale idrettspublikummet. Den blir knapt registrert i utlandet.

Men for oss blir også de sjofleste påstandene viktige hvis det får ødelegge troen på at en bred nasjonal skikultur med bestemødre som Ruth fortsatt er sterk nok til å løfte fram langrennsjenter som de som vant VM-stafetten i går.

Når vi begynner å mistro det vi selv står for, hjelper det ikke så mye å ha vært uskyldige underveis. Da har dopingen likevel vunnet til slutt.