Det går an å se lyst på det

John Carew er en av grunnene til at det går an å se lyst på 1-1 borte mot Egypt i går kveld. Det finnes flere - forutsatt at man først innser at dette var en både mørk og dyster fotballforestilling av Norge.


LYSPUNKT: John Carew var en av dem som virkelig løftet andreomgangen i gårsdagens kamp.

Norge skapte bare to sjanser. Det er svært få.

Men:

Norge klarte etter hvert å erobre ballen i gunstige posisjoner. At ikke flere av dem endte i solide målsjanser, handlet litt om uflaks og litt om individuell udyktighet - men ikke om grunnleggende kollektive problemer.

Og:

De ferske angriperne John Carew og Steffen Iversen var tross alt to av Norges mest positive spillere.

Norge fikk tre klare sjanser mot seg - og ytterligere tre-fire småfarlige. Et for høyt tall i forhold til kampbildet og hva Norge selv skapte framover.

Men:

Halvsjansene ble stort sett borte etter overgangen til 4-5-1, og baklengsmålet kan knapt kalles sjanse. Så med litt velvilje kan tallet reduseres til fullt akseptabelt på bortebane mot en dyktig motstander.

Og:

Henning Berg demonstrerte nok en gang at han har jobbet kraftig med seg selv. Henning var Norges beste for tredje gang på rad.

4-4-2-systemet overlevde bare i et snaut kvarter. I den perioden ble Norge driblet og løpt over av egypterne. Bare svake egytiske skuddferdigheter og dårlig presisjon i innleggene forhindret flere sjanser mot Norge.

Men:

Nils Johan Semb ante det i forkant: 4-4-2-systemet passer foreløpig Norge bare mot svakere fotballnasjoner, eller når man ligger under. Ikke fra start mot ballsikre og kvikke motstandere.

Og:

Det ble betraktelig defensiv framgang etter at han la om til mer kjente 4-5-1.

Norge kom under med 0-1 for fjerde gang på rad. Det er betenkelig svakt.

Men:

For tredje gang på rad unngikk Norge tap i en slik situasjon. Det er tross alt positivt.

Og:

Denne gangen skjedde det etter en keepertabbe landslaget stort sett har vært skånet for - og alltid de gangene Grodås har stått i mål.

Entusiasmen og motivasjonen var alt for dårlig.

Men:

Slik har privatkamper på dette nivået utviklet seg. Et norsk landslag består av heltidsproffer som ikke ofrer bein eller tenner i kamper der verken penger eller poeng står på spill. Ingen unnskyldning, bare en forklaring.

Gjennombruddshissigheten var oppsiktsvekkende fraværende. Sjelden har et norsk landslag spilt så mange unødvendige pasninger på tvers og i støtte etter at ballen er vunnet. Det ødela mye av rytmen i spillet, og bidro til at blant andre Roar Strand ikke fungerte.

Men:

Det handler antakelig mest om bevisstgjøring. Rett og slett om å snakke litt om saken.

Og:

I en periode der det aksepteres ørlite mer ballbesittelse, er det mulig å ha overbærenhet med at det også kan bli for mye.

Kaptein Frode Grodås dummet seg kraftig ut. Først ved å la seg hisse opp av en nærgående egypter, og forære ham et frispark innenfor 16-meteren. Deretter ved å sparke dypt som Hornindalsvannet ned i gresset, og servere utsparket som endte i baklengsmålet.

Men:

Det finnes fullgode erstattere. Espen Baardsen er løftet opp som den naturlig erstatteren til Grodås. Det kan like godt være Thomas Myhre. Redningen etter en time var demonstrasjon overbevisende nok.

Og:

Kapteinsemner er det nok av i et norsk landslag som aldri har fokusert særlig på kapteinsrollen.