Det går den veien sjefen sparker

MINSK (Dagbladet): Der Egil Drillo Olsen - den eneste som har ført landslaget til to VM-sluttspill - hver gang visste hvilken fotball han skulle produsere, må Hareide kamp etter kamp justere strategien.

Det er det som er ekkoet fra de siste dagers krangel mellom Hareide og NRK-kommentator Karl Petter Løken, og om noen er i tvil:

 Det er Løken som har rett når han sier at landslaget mangler helhetlig stil. Men Hareide insisterer på at det du ser er et resultat av strategi - ikke stil. Og i går brukte han hele pressekonferansen på å overbevise media om det.

Men for folk flest, var den debatten definitivt ferdig lørdag - i den avgjørende kampen da Hareide ikke våget å bruke sitt eget angrepsmønster hjemme på Ullevaal mot kvalikens dårligste lag.

DERMED IKKE sagt at Åge Hareide valgte feil. Han lot laget sitt spille for et resultat på en helt annen måte, og oppnådde det han ønsket. Nærmere sannheten kommer aldri en fotballtrener som bare vil vinne.

Men kanskje heller ikke nærmere hvordan han skal vinne neste gang. For Hareide må fortsatt forandre strategi.

HOVEDSTADEN i Hviterussland er i hvert fall et utfordrende sted for den som søker forandring. Noen meter fra stadion troner den massive jernstatuen av Lenin foran en av de uendelige lange fasadene fra høytidsdagene for kraftkommunistisk byggeskikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Riktignok har hvert eneste hus langs byens milelange avenuer fått vakker fasadebelysning som et sikkert tegn på at en av presidentens fettere har investert tungt i lysbransjen, men ellers holder tilsynelatende den kommunistiske demningen i Europas siste diktatur.

Den er i hvert fall rammen når Hareide skal lete videre i kveld.

BORTEBANE er forresten landslagets minste problem. Der krymper lagets konstante forsvarstrøbbel, det ømme punktet bakerst på midtbanen synes ikke så godt - og de offensive spillerne kan bruke ferdighetene sine riktigere ved å starte løpene lenger bakfra.

Med den store bevegeligheten hos alle de fire midtbanespillerne, Steffen Iversens smarte valg med ballen og John Carews kraft og fart, er Norge en vrien gjest selv for de beste europeiske lagene.

Vi blir nok trykket dypt tilbake på banen, men har kapasitet til å angripe bra derfra.

SANNYNLIGVIS har vi heller ikke noe valg for å oppnå et godt resultat på utebane. Så lenge forsvarsfireren er så temposvak, blir det dristig å samle laget høyere slik det var mulig gjennom 90-tallet på grunn av de ekstreme spurtegenskapene til Rune Bratseth og Ronny Johnsen.

Nettopp manglende fart blir problemet i hjemmekampen. I to av de tre siste Ullevaal-kveldene er forsvaret blitt løpt av på kontringer. Kombinasjonen Brede Hangeland/Erik Hagen løste problemet sist lørdag, men i playoff-kampene kan det komme spisser med høyere toppfart enn selv Moldovas forholdsvis raske Serghei Rogaciov.

SIDEN HAREIDE fortsatt velger bare to sentrale midtbanespillere, har midtforsvaret heller ingen beskyttelse foran seg i det såkalte mellomrommet.

Den svakheten var åpenbar i treningskampen mot Sveits da motstanderne gjennom hele førsteomgangen kom fritt inn bak Christian Grindheim og Kristofer Hæstad. Dette paret vokser stadig, men har uansett en spillestil som prioriterer press framfor det å balansere forsvarsarbeidet.

Garderingen for ungguttenes iver blir Jan Gunnar Solli som høyre kant. Han har løpskraft til å dekke store områder, og er vant til å jobbe innover i banen defensivt.

STORT MER har ikke Hareide å spille på, hvis ikke han skal dra Solli inn som anker slik som i RBK. Da er det naturlig å flytte Morten Gamst Pedersen ut til høyre igjen, og la John Arne Riise komme friere fra venstrebacken.

En slik løsning vil hjelpe Riise til å utnytte sine kvaliteter framover på banen, men rimer ikke helt med den sikkerhetsmarginen Åge Hareide helst legger inn i kampene sine for å få jevne resultater.

Der har han i hvert fall en helhetlig stil.

STILFULL: Landslagssjef Åge Hareide har fortsatt en hofte som egner seg for skudd - både verbalt og sportslig.