MYE VIF-GLEDEFramgangen til Moa og Vålerenga er basert på utviklingen av eget spill. I lengden er det bare denne jobbingen som kan gjøre Oslo-klubben til en utfordrer mot suverene RBK. FOTO:  Stian Lysberg Solum / SCANPIX
MYE VIF-GLEDEFramgangen til Moa og Vålerenga er basert på utviklingen av eget spill. I lengden er det bare denne jobbingen som kan gjøre Oslo-klubben til en utfordrer mot suverene RBK. FOTO: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Det gjelder å passe på seg selv

Alt for lenge har Rosenborg vært målet for de andre norske toppklubbene

||| DET ble knapt snakket om å ta igjen RBK etter at Vålerenga til slutt utspilte Start og vant 8 - 1 på Ullevaal. Det er like greit. Ikke fordi seks poengs forskjell på 11 kamper i seg selv er noen uoverstigelig avstand, men fordi Oslo-klubbens største sportslige utfordring fortsatt ikke ligger i det å hente inn trøndernes forsprang.

Det er mye viktigere å holde fokus på seg selv. Som VIF-trener Martin Andresen presist sa det etter kalassifrene:

_Vi kan bli veldig mye bedre.

Da er det mer spennende å se hva som skjer på treningsøkta som i formiddag er lagt til Norway Cup-miljøet på Ekebergsletta, enn å spekulere i utviklingen på tabellen.

FOR det er på treningsfeltet Vålerenga har utviklet seg. At det har skjedd nettopp under Martin Andresens ledelse er en overraskelse. Få topptrenere er blitt mer kritisert enn ham de siste sesongene; tildels med greie begrunnelser. Så har da også hele det sportslige apparatet blitt stablet om underveis, seinest med Martins overgang til bare å være trener før denne sesongen.

At han i det hele tatt har overlevd på trenerbenken, er blitt forklart som et rent pengespørsmål. Det er muligens rett, men desto mer imponerende er det at Martin, spillergruppa og den nærmeste klubbledelsen likevel har hatt kraft og overskudd til å gjennomføre en av de tydeligste sportslige endringene i norsk fotball.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til slutt forteller det tross alt mest om Martin Andresens kvalifikasjoner som fotballtrener.

ETTER lang famling er VIF altså blitt et klart ballbesittende lag. Seinest i treningskampen mot Barcelona sist uke fikk de ros av Barca-trener Pep Guardiola for tilnærmingen sin til spillet. Sånn anerkjennelse skal ikke avfeies som en høflighetsfrase.

Skjønner du fotball. ser du også at det nye rammeverket for klubbens spill frigjør ferdigheter hos enkeltspillerne. De samme spillerne som før kavet med blikket stivt festet på tabellen, presterer i år bra, underholdende fotball basert på ideen at det er VIF selv som skal sette premissene for det som skjer på banen.

Ennå er det et godt stykke mellom ønske og utførelse. Foreløpig er ikke laget kommet lenger enn at det på en dårlig dag kan bli slått ut av en 2.divisjonsmotstander i cupen, samtidig som prestasjonene i serien er markant svakere på utebane.

Det svinger hjemme på Ullevaal også. Mot Start måtte VIF for eksempel ha hjelp av to keepertabber for å komme inn i kampen. Det er derfor det å utvikle stabiliteten i eget spill forblir mye viktigere enn å annonsere høstjakt på RBK.

AKKURAT det har Oslo-klubben felles med resten av Tippeliga-feltet som ønsker å spille i RBK-klassen. Dit kommer de ikke før de satser på en tydelig egen spillestil og har tålmodighet til å holde på den også i onde fotballdager.

Dette budskapet ble fort glemt da pengene flommet over klubbfotballen fra 2004-sesongen. Resultatet ble et misforhold mellom sterk økonomi og prestasjonene på banen.

MED pengeknipa svinger pendelen riktig vei igjen. Stabæks nye trener Jörgen Lennartsson varslet i går en utvikling basert på klubbens eget rekrutteringsarbeid. Der har forøvrig Bærumsklubben vært bedre enn de fleste også med penger mellom henda. På samme vis er Tromsøs suksess under Per Mathias Høgmo basert på hele klubbledelsens forståelse av nødvendigheten av å utvikle regionalt talent.

Med slike rammer for virksomheten blir det å jakte på kunnskapsrike og kapitalsterke Rosenborg ingen gulløvelse i seg selv.

Norsk klubbfotball har sikkert godt av forandring helt i toppen, men den kommer ikke før de aller største utfordrerne skjønner hvor langt de må gå sin egen vei før det er noen vits i å konsentrere seg om ryggen på RBK.