Det gode vinner til slutt

Denne greske forestillingen tar ikke mer enn en søndagskveld. Bare Portugal har vunnet, er alt det triste glemt.

I mer enn to døgn har jeg sturet sammen med fotballromantikerne over tapet av Nedved og annen tsjekkisk herlighet. Det er et selskap jeg vanligvis ikke menger meg med. Fotball er et spill for store følelser, men ikke bare de myke og blomstrende.

Greske blåveiser har også sin sjarm. Det er ok å vinne på innsatsen, de tette markeringene og de utspekulerte kontringene.

DENNE GANGEN

var jeg bare trist fordi tsjekkerne spiller fotballen jeg liker aller best: de innøvde angrepsplanene der mange spillere løfter fram et felles resultat fordi laget hele tida er viktigere enn den enkelte.

Slik fotball gir en samhørighet som ikke har noe med nasjonalitet å gjøre. Den baserer seg på avhengigheten av andre for å lykkes, og er egentlig dypt menneskelig.

SÅ DYP

er sjelden en fotballtrend. Skulle ulykken fortsette i kveld med enda en gresk seier, kommer ikke Otto Rehhagels gamle tysklekse til å bli pensum verden over.

Fotballen er blitt spilt på samme måte før med en fri mann bakerst og tett mann-mann-markering fra midtlinja og ned. Resultatene har variert, og smitten har vært begrenset.

Poenget er at all taktikk har sin tid. Allerede i morgen kan det bli vrient for Rehhagel å få den samme spillergruppa til å prestere like bra med et liknende opplegg. Det som fortsatt ser smart ut på taktikktavla, stopper når brikkene byttes med mennesker.

VÅRT EGET

landslag er et bra eksempel på akkurat det. Resultatene på første halvdel av 90-tallet viser hvor overlegen Drillos tenkning var i effektivitet. Andreplassen på FIFA-rankingen overgår alle VM -og OL-triumfer fra denne gullalderen i norsk idrett.

Likevel gikk både landslagsspillerne og publikum lei før motstanderne fant mottrekkene mot den ekstreme overgangstenkningen. Selve resultatene i seg selv var ikke bra nok. Vinnerresepten forsvant idet spillernes selvhevdelse og tilskuernes underholdningskrav ble viktigere.

FOTBALL ER

en så sentral kulturell begivenhet i de fleste land at sporten ikke har mulighet til å leve sitt eget liv. Grekerne kan ikke stille til neste mesterskap med en taktikk som bygger på det å ødelegge. Siden laget allerede har skapt så mye nasjonal glede, kommer automatisk kravet om å angripe med mer kraft. Og da kommer tapene.

Det beste spillet i dag er å satse en slump penger på at Hellas ryker ut allerede i neste VM-kvalifisering.

MEN MINNET

om fotball som et stadig kjappere og mer åpent spill, lever lenger. Det er stilen som presser seg fram fordi fotballens popularitet øker kravene til stadig tettere underholdning.

Da Portugal og England jaget avgjørelse, var det femten, tjue sekunder mellom hver målsjanse; altså bare noen sekunder mer enn det en sprinter trenger på å løpe de drøye hundre meterne mellom målene.

Det er denne tempoøkningen du ikke helt fatter via oversiktsbildene på TV-en, men som flimrer foran deg fra tribuneplass. Desto mer imponerende at flere av mesterskapets beste offensive spillere har kommet fra backplassene.

Sjekk bare farten til Portugals høyreback Miguel i kveld.

BRASIL TOK VM-GULL

med to angripende backer i siste mesterskap. Når Portugal følger opp med EM-gullet på samme vis, men uten at de tenker så mye på å tette igjen bakover, er det en stil som kler selve fotballproduktet.

Det er bare slik utvikling som har noen mulighet. Det er denne stilen som blir beskyttet gjennom regelendringer. De siste åra har tilbakespillsregelen og de tøffe reaksjonene på taklinger bakfra presset opp balltempoet.

Da vinner Portugal i samme slengen.