HER BLIR DET LIV, ROY, ROY: Så glad blir en engelsk landslagssjef når han innser at det blir seier over Wales. Foto: Ben Queenborough / BPI / REX / NTB Scanpix
HER BLIR DET LIV, ROY, ROY: Så glad blir en engelsk landslagssjef når han innser at det blir seier over Wales. Foto: Ben Queenborough / BPI / REX / NTB ScanpixVis mer

Det handler om store baller, Roy - det er veien til EM-finalen

Roy Hodgson er først og fremst en forsiktig manager. Men både han og England kler risiko bedre.

(Dagbladet):

Under normale omstendigheter ville ikke England evnet å snu 0- 1 til pause for så og vinne 2- 1 på overtid. Under normale omstendigheter ville England gått seg fast i sin egen elendighet og brukt de neste dagene til å skylde på Joe Harts spagettiarmer da Gareth Bale scoret fra pluss 30 meter. Og dette er ikke noe jeg finner på fordi England plutselig er et fotballag å tro på, dette er fakta.

Da England slo Wales i Lens, var det 58 år siden (VM 1958) de tre løvene sist tok poeng i en sluttspillkamp motstanderen ledet til pause.

OG DET ER til å forstå. Ikke de 58 åra, riktignok, de bare underbygger Englands iboende problemer på dette nivået, men det at de endelig klarte det. For England 2016 er som jeg har skrevet tidligere ikke lik noen annen utgave av England.

Har Roy Hodgson baller til å utnytte det, kan dette gå hele veien til Stade de France 10. juli.

ENGLAND MÅTTE HELST slå Wales etter at Russland tok fra dem to poeng på overtid i Marseille. Men mest av alt fryktet de å tape. Og fordi taktikken og sjansen til å vinne handlet om øyeblikkenes prosenter til å score den nødvendige goalen, valgte Hodgson å balansere England like godt som motstanderen.

Det ga dem ikke trøkk.

Det gjorde dem ikke farlige.

MEN GARETH BALES scoring gjorde England farlige. Fordi desperate øyeblikk krever desperat handling. Det var nemlig ikke den normalt sindige Hodgson som byttet inn Jamie Vardy og Daniel Sturridge fra start i andre omgang, for deretter å spe på med Marcus Rashford. Det var Roy Hodgson trengt opp i et hjørne. Som ikke hadde noe annet valg enn å gå all in med offensive spillere og satse på at Wales ville bli mørnet og slått.

Slik de ble.

Fordi verktøyene er mange og gode.

JAMIE VARDY (1- 1) og Daniel Sturridge (2- 1) er selvfølgelig heltene. De kom, de scoret og de vant. Men i et lag med så mye offensiv kraft som dette mannskapet har, bare de blir gitt lov til å spille ut sitt beste, velger jeg meg inntil videre høyreback Kyle Walker.

Han kommer hele tida.

Og han orker hele tida.

BALANSE ER SELVFØLGELIG viktig fordi motspillet også er en del av fotballen. Med Roy Hodgson som sjef sitter det i ryggmargen på dette laget. England vil derfor aldri bli hodeløse. Men risiko, fordi det er så mange spillere som kan score mål og gå av folk, kler laget bedre. Og når sluttspillkampene kommer, sitter jeg med følelse av det er viljen til risiko, og ikke det veldig trygge, som kan bringe et trofe hjem etter 50 år.

EM HAR MANGE store spillere. Verdensstjerna Gareth Bale er inntil videre den største. Ikke bare fordi han har scoret i begge Wales sine kamper, men fordi du ser det betyr noe. Derfor er han ikke bare midt i banen som enkelte andre superstjerner, han gir alt over alt.

Hører du, Zlatan?

Over alt!