Det holder med et under

VI FÅR IKKE

dansk hjelp i et Play Off. Dermed må vi nøye oss med et under. Det er umulig å bli lykkelig med dette landslaget før det viser seg ørlite fortjent til et EM-sluttspill. Det skjedde ikke i går heller. Tvert imot:

Det som kunne blitt et nyttig pliktløp i form av godt synlige angrepsmønstre og effektivitet, ble bare en frustrerende forsterkning av de svakhetene som er blitt avdekket det siste halvåret: Et tilfeldig og planløst offensivt spill med urovekkende mange balltap og mislykkede kombinasjoner.Elendig presisjon i avslutningene. Norge hadde ni store sjanser i går, pluss en haug med brukbare muligheter.

Det endte med én scoring. Fire-fem for få.

VI SKAL GLEDE

oss over at vi får nok en sjanse til å komme til EM. Ingen bryr seg om forhistorien i denne EM-kvalifiseringen når Norge skal spille den første Play Off kampens spilles om en drøy måned. Samtidig skal vi være svært kritiske til Norges prestasjoner mot kvalifiseringens desidert svakeste lag, og i lys av dette være naturlig skeptiske til EM-avansement.

For gårsdagens begredelige forestilling mot Luxemburg var ikke unntaket fra regelen - bare regelen.

Heldigvis kunne vi også registrere noe av den samme holdningen hos Semb og spillerne i går kveld. Lettelse, men ikke tilfredshet.

OG LA DET

være skrevet - og dette kan gjentas til det kjedsommelige og forhåpentligvis til bekreftelsen kommer i norsk favør en gang i slutten av november:Fotballen er såpass tilfeldig og uforutsigbar at det slett ikke vil være noen sensasjon om Norge går til EM. Bare en gledelig overraskelse.

Men i øyeblikket kan ingen fornuftig tenkende fotballmennesker finne gode nok grunner til at Norge skal komme til et EM-sluttspill på bekostning av nesten en hvilken som helst motstander i Play Off-potten, som skal trekkes i morgen.

Samtlige av disse lagene holder et langt høyere nivå enn Luxemburg. Det gjorde knapt Norge i går.

MEN DET ER

ikke så mange år siden mulige Play Off-motstandere som Latvia, Wales og Slovenia nærmest ble ansett som transportetapper til et sluttspill. Og Skottland er jo også en spennende motstander. Spennende, fordi denne kampen har en helt annen alvorlighetsgrad enn treningskampen for halvannen måned siden. En kamp mange mente markerte et tidskille i norsk landslagsfotball, og et brudd med det typisk norske.

Tida etterpå har vist at det var en helt feil tolkning. Dessverre, må vi nesten innrømme - slik de siste månedene har utviklet seg.

KAMPEN MOT

Luxemburg forsterket Norges offensive mangler. Vi har store problemer med å styre en fotballkamp. Rosenborg hadde gjort en bedre jobb under gårsdagens omstendigheter. Ikke fordi de har bedre fotballspillere, men fordi de har et offensivt samhandlingsmønster som ville løst opp forsvarsblokken til Luxemburg med andre, mer effektive, virkemidler.

Og det er interessant å stille spørsmålet:Ville Harald Brattbakk misset på sine gigantsjanser om han hadde REMA 1000 - ikke det norske flagget - på brystet?

DET ER STANDARDMÅL

på målene i seniorfotballen, enten det er i Tippeligaen eller på landslagsnivå. Og 13 meter er akkurat like kort på Ullevaal som det er på Lerkendal. Likevel skyter han rett i beina på keeper fra samme posisjon vi har sett ham vinkle ballen forbi keeper gang etter gang de siste åra. Det skjedde i forrige landskamp også. Det er for påtakelig til å bli kalt tilfeldig.

FRAVÆRET AV

offensive kvaliteter gir oss et utgangspunkt preget av edruelighet og kynisme:

Vi må forsvare oss til et EM. Så lenge og effektivt at vi kanskje kan kontre inn det nødvendige målet. Det er også muligheter på et par godt utførte dødballer - selv om det ikke så slik ut mot Luxemburg i går.

OG SKAL

landslagssjef Nils Johan Semb kunne dyrke den defensive innstillingen til det ytterste, og med den nødvendige lojaliteten fra spillerne og den nødvendige støtten fra publikum, er vi også avhengige av en sterk motstander.

Så gi oss gjerne Nederland, Spania eller Tyrkia. Og et EM-sluttspill hvis Gud gjør comeback i det norske støtteapparatet.

SLØSTE: Tore André Flo (t.v.) scoret Norges eneste mål mot miniputtnasjonen Luxemburg, men han og Harald Brattbakk sløste mer enn de traff.