KNIRK: Var det flere enn meg som så desperasjonen i blikket til Cannavaro i minuttene etter at lagkameraten De Rossi kom for seint inn i duellen mot Alcaraz før 0 - 1 og kapteinen ikke kunne rette opp den missen?, spør Esten O. Sæther.Foto: SCANPIX/REUTERS/Carlos Barria
KNIRK: Var det flere enn meg som så desperasjonen i blikket til Cannavaro i minuttene etter at lagkameraten De Rossi kom for seint inn i duellen mot Alcaraz før 0 - 1 og kapteinen ikke kunne rette opp den missen?, spør Esten O. Sæther.Foto: SCANPIX/REUTERS/Carlos BarriaVis mer

Det knirker rundt Cannavaro

Var baklengsmålet et tegn på at Italia har glemt noen gamle kunster?

||| ALL VM-erfaring forteller at det er alt for tidlig å tone ned mulighetene til et italiensk landslag etter bare en enslig åpningskamp. Likevel; var det flere enn meg som så desperasjonen i blikket til Cannavaro i minuttene etter at lagkameraten  De Rossi kom for seint inn i duellen mot Alcaraz før 0 - 1 og kapteinen ikke kunne rette opp den missen?

Det var en gang det knapt var mulig å se nærkamper tapes rundt Cannavaro. For fire år siden for eksempel. Nå er alle som følger denne lett aldrende utgaven av de asurblå forberedt på å misse noen flere dueller i eget felt.

Men å tape en slik duell da.

OPP GJENNOM italienerne ærerike VM-historie har det vært nok av innledende gruppekamper som ikke akkurat har ost av gull og annen storhet. Myten om Italia som ser ut som ingen ting for så å vinne riktig så mye, dyrkes av dem selv:

_Italia har aldri vært blant favorittene. Jeg kan ikke huske et eneste VM der det har sett fint ut i starten, sa trener Lippi forleden.

Der har han forøvrig ikke statistikken helt med seg. Etter at Italia satt rekord for åpningskamper med å slå USA med 7 - 1 i 1934, ser den slik ut:

Artikkelen fortsetter under annonsen

•• 1938: Norge 2 - 1, 1950: Sverige 2 - 3, 1954: Sveits 1 - 2, 1962: Vest-Tyskland 0 - 0, 1966: Chile 2 - 0, 1970: Sverige 1 - 0, 1974: Haiti 3 - 1, 1978: Frankrike 2 - 1, 1982: Polen 0 - 0, 1986: Bulgaria 1 - 1, 1990: Østerrike 1 - 0, 1994: Italia 0 - 1, 1998: Chile 2 - 2, 2002: Equador 2 - 0 og 2006: Ghana 2 - 0.

Gårsdagens oppgjør mot Paraguay startet til og med over dette vanlige åpningsnivået. Det var ingen balltrøtt regjerende verdensmester som sånn passe arrogant og fornuftig energisparende ruslet seg i gang mesterskapet. Italienerne tok grepet, vant duellene og eide denne kampen fra første minutt.

Men fikk seg altså likevel en smell underveis.

DET skjedde i en slik duell som de eldste og mest erfarne sjelden taper. Frispark for Paraguay fra søramerikanernes høyreside, venstrebeinte Torres ved ballen og et skrudd, ganske høyt innlegg rett bak forsvarsmuren.

Dette er den vanskeligste situasjonen for forsvarerne. For langt fra mål for målmannen til å komme ut og ekkelt for de defensive spillerne å løpe med ansiktet mot eget mål. Rutinerte De Rossi mistet målscorer Alcaraz allerede i rykket tiendedeler før ballen ble slått. Det gikk hakket for treigt i en type situasjone der Italia for fire år siden som regel var hakket raskere.

Kanskje blir denne tempoforskjellen i eget straffefelt den avgjørende forskjellen?

FOR enn så lenge er det meste som før. Italienerne kom tilbake også denne gangen. Selvfølgelig anført av di Rossi som sørget for 1 - 1.

Vær ikke i tvil:

•• Det kommer ikke til å skorte på viljen i dette mesterskapet heller.

Spørsmålet er hvor mye Andrea Pirlo betyr for den felles offensive evnen når han om en kamp eller to slippes løs etter skade. Selv struttende av angrepsvilje hadde ikke Italia den vante smartheten uten midtbanestjernen sin.

Både Simone Pepe og Vincento Iaquinta på kantene virket i fin form, men mot Paraguay manglet den følsomheten i gjennomspillene som skal til mot de tetteste VM-forsvarere. Det er der Pirlo kommer inn og i best fall hjelper italienerne til å ha litt mer å gå på offensivt.

Det kan se ut som om selv de trenger det denne gangen.