Det likner en keeperkrise

Det er en dårlig tradisjon på landslaget: Keeperne er reserver på klubblagene og spiller knapt førstelagsfotball.

DET ER EN DÅRLIG tradisjon på landslaget: Keeperne er reserver på klubblagene og spiller knapt førstelagsfotball. Det skjedde med Erik Thorstvedt og seinere med Frode Grodås. Det har også skjedd med Thomas Myhre - og det er dessverre ikke noe som tyder på situasjonen skal forandre seg.

  • Men det er én vesentlig forskjell på Myhre og forgjengerne: Myhre har ikke klart å kamuflere de svakhetene reservetilværelsen skaper, slik Thorstvedt og Grodås maktet.

BEKYMRINGSFULLT nok i seg selv. Situasjonen blir ikke bedre av at Myhre knapt har reelle konkurrenter for tida.

Norge har med andre ord en førstekeeper som ikke er så god som han burde være - og et kobbel med kandidater som likevel ikke er gode nok til å skyve ham ut av landslaget.

Alt dette to uker før Norge møter Nederland i treningslandskamp - og bare en måned før EM-kvalifiseringen starter mot Danmark på Ullevaal. På sportsspråket kalles slikt fort for krise.

MYHRES konkurrenter spenner fra Branns Ivar Rønningen (27), som har spilt én omgang i en uoffisiell landskamp - til Hønefoss' Frode Grodås (38), som har spilt tredje flest (48) kamper av norske keepere. Dyktige begge to. Men den ene er like urutinert som den andre er for gammel. Akkurat som ferske Rønningen vil være et risikabelt valg allerede i en EM-åpning mot Danmark, vil Grodås være et meningsløst valg i et EM-2004-perspektiv.

DET ER I SJIKTET mellom Grodås og Rønningen vi burde funnet Myhres tøffeste konkurrent. En etablert keeper i slutten av 20-årene med så mye internasjonal erfaring at det ville vært både rettferdig og uproblematisk med et keeperskifte nå. Slik utgangspunktet ofte har vært med diverse solide keeperduoer de siste 12 årene. Med Thorstvedt, Grodås, Myhre og Frode Olsen i de sentrale rollene.

MEN TIL EM-kvalifiseringen må vi lete forgjeves. Først og fremst etter Espen Baardsen. For noen år siden omtalt som tidenes norske keepertalent. Men på to sesonger har han ikke har klart å spille seg til fast plass på Watford...

Og to andre ytterpunkt i en keeperdiskusjon, Espen Johnsen og Frode Olsen, har lidd felles skjebne det siste året: minimal spilletid. Uaktuelle de også.

FOR JOHNSEN handler det bare om at han konkurrerer med Tippeligaens beste keeper, Arni Arason. Mange vil mene at Lillestrøms Emille Baron er den beste. Eller Moldes Eddie Gustafsson. Eller til og med Starts Dime Jankulovski. Uansett utlendinger alle sammen - og fire mer eller mindre gode grunner til at det sitter norske keepertalenter på reservebenkene.

DE BESTE LAGENE har alltid gode keepere. Sammen med en effektiv spiss er keeperen den viktigste enkeltspilleren. Ofte matchvinneren. Slik Ivar Rønningen var mot Vålerenga mandag. Han vant det ene poenget for Brann. Men Rønningen framstår ikke som en landslagskeeper. Ikke ennå. Fortsatt er han for ustabil i prestasjonene og tidvis for hodeløs i vurderingene.

NILS JOHAN SEMB bør likevel vurdere å gi Rønningen sjansen mot Nederland på Ullevaal om to uker - forutsatt at Rønningen kommer seg tabbefri ut av de to kommende kampene. Gjerne fra start. Det er en utfordring som vil vise om Rønningen er moden til å utfordre Myhre.

Og det vil garantert fungere som et spark i baken på Myhre - en smerte som ofte fører til det bedre. Og Norge trenger en bedre keeper når Danmark kommer til Ullevaal. Helst en bedre Myhre.