LIKE SOM SKYGGER: Lars Lagerbäck og Norge trenger klare førstevalg for å løfte fotballandslaget opp og fram. Det betyr at folk må komme seg ut av skyggen, vise seg fram, gå foran, ta ansvar og bli de lederne alle fotballag trenger. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
LIKE SOM SKYGGER: Lars Lagerbäck og Norge trenger klare førstevalg for å løfte fotballandslaget opp og fram. Det betyr at folk må komme seg ut av skyggen, vise seg fram, gå foran, ta ansvar og bli de lederne alle fotballag trenger. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Landslagsåret 2018 - Norge-Australia

Det Norge trenger er ledertyper i et lag som helst gir seg selv

Fotballag du kan ta ut i blinde er veldig ofte gode fotballag. I jakten på landslagets stamme er Lars Lagerbäck og Norge langt unna en slik luksus.

ULLEVAAL (Dagbladet): Den gangen Norge var gode, spilte mot de gode og vant flere fotballkamper enn vi tapte tok vi ut laget dagen før kamp og bommet (kanskje) med en spiller eller to. Sånn er det ikke i dag.

Alternativene er for mange.

Lederskikkelsene for få.

HADDE NORGES LAG mot Australia gitt seg selv ville jeg vært ekstremt optimistisk med tanke på året og Nations League-kampene – Norges korteste vei til EM 2020 – som kommer til høsten. Hadde Lars Lagerbäck hatt laget minus et par plasser i hodet da samlinga startet ville stammen han snakker om allerede vært på plass. Men den er ikke det selv om landslagstroppen på 23 mann begynner å utkrystallisere seg, hva stammen i laget angår har Lagerbäck fortsatt altfor mange alternativer.

Ja, Rune Almenning Jarstein skal stå i mål, Tore Reginiussen skal ha en av to stopperplasser, Moi Elyounoussi er selvskreven på høyre kant og på topp har vi de to som ikke er her, Joshua King og Alexander Sørloth.

Ut over det kan du egentlig trekke i hatten.

Så jevnt er det.

MIDT I BANEN, i Sander Berges skadefravær, har Norge Ole Selnæs, Markus Henriksen, Fredrik Midtsjø og Iver Fossum. De to første kan fort starte mot Australia. Eller de to siste. Det er litt som mora eller dattera. Om Lagerbäck ikke blander da og bruker Selnæs og Fossum, Henriksen og Midtsjø, Henriksen og Fossum eller Selnæs og Midtsjø.

Det er umulig å si.

PÅ BACKENE ER det (nesten) like jevnt selv om dobbel dekning gir problematikken en bedre fotballfaglig klang. Skjønt, jeg sitter med en følelse av at Martin Linnes er et hode foran Birger Meling på venstrebacken. Jo, han er det. Men det kan Meling gjøre noe med mot Australia fordi Linnes har lårproblemer og mest sannsynlig ikke spiller.

På høyrebacken kan du slå krone og mynt mellom Omar Elabdellaoui og Jonas Svensson.

TIL VENSTRE PÅ midten spiller inntil videre Stefan Johansen. Han er kaptein. På topp tror jeg mest på Bjørn Maars Johnsen og Tarik Elyounoussi. Men det skyldes altså at spissparet Lagerbäck har øynene på – Premier League-duoen King og Sørloth – er i England.

Det eneste man kan si om det er at det lover godt for framtida.

I 2017, SOM når vi er ærlige var et ganske middels landslagsår gitt ambisjoner og målsettinger, tapte ikke Norge på Ullevaal. 1–1 mot Sverige, 1–1 mot Tsjekkia, 2–0 over Aserbajdsjan og 1–0 over Nord-Irland var derfor årets høydepunkter. 8–0 over San Marino borte var en selvfølge på steroider. Og skal 2018 starte som enda en stein i Lars Lagerbäcks fortsatt ganske skjøre byggverk må vi helst slå Australia i årets første landskamp.

Fordi Lagerbäck sier det er viktig å vinne fotballkamper – alt med tanke på selvtillit, tro og stemning i laget – er det viktig å vinne over Australia.