SLÅTT: Stortalentet Henny Reistad og kaptein Stine Bredal Oftedal må se Tyskland juble etter en grei seier mot Norge i EM. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
SLÅTT: Stortalentet Henny Reistad og kaptein Stine Bredal Oftedal må se Tyskland juble etter en grei seier mot Norge i EM. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Norge Håndball-EM kvinner 2017

Det pinlige er ikke at Norge taper

En smell i EM-starten. Ikke stort mer.

I SPORTENS verden er det fort en tilnærmet katastrofe når en regjerende mester taper en åpningskamp. Hvilke ord skal vi da bruke når Norge som har vunnet 6 av de 7 siste Euromesterskapene i håndball starter årets turnering med å tape 32 - 33 mot Tyskland?

I hvert fall ikke pinlig. Det eneste som kan minne om pinlig i denne leken med medaljer, ord og tall, er antall mesterskap som Norge har vunnet. For 6 av 7 kan speile et internasjonalt nivå som ikke minner om en etablert, olympisk idrett.

Men sånn er det jo heller ikke. Europeisk kvinnehåndball er en ganske sterk sport med mange profflag og svært godt, trente spillere. Få av våre egne kvinnelige topputøvere er bedre trent enn disse spillerne som fikk seg en smell mot Tyskland.

For det er vel sånn omtrent det dette tapet er.

En lei smell.

SIST gang håndballjentene tapte en åpningskamp for Tyskland i et mesterskap, ble Norge verdensmestere. Det ligger definitivt ikke noen automatikk i den spinkle statistikken. Og det så ikke helt sånn ut på banen heller.

Gjennom hele kampen var det norske forsvarsspillet ganske så svakt. For treigt, for mykt og for ukonsentrert. Målvakt Silje Solberg stod fint før pause, og kom inn og reddet det som burde vært et par avgjørende straffer i andre omgang. Ellers var det gjennomgående svakt bakover.

Til slutt ble det hakket for svakt til å vinne. Håndball er fortsatt en sport der grunnlaget for offensiv suksess er defensiv trygghet. Og her var det utrygt.

SLIKT kan være til å forstå i et lag som ankom EM som store favoritter, og som altså har vunnet det meste. Lange turneringer starter ofte treigt for gode lag.

Det rare var hvordan tapet kom. I hele første omgang ble svakt forsvarsspill dekket over med mye fint framover. Ledelsen ved pause fortalte om favoritter med ok kontroll.

Så kom tyskerne opp på siden og forbi. Da ble det mer stress enn det kler en regjerende mester. På noen minutter rotet Norge vekk angrep etter angrep bare på hastverket:

- Det ser ut som om dere er inne i siste spilleminutt, klaget Thorir Hergeirsson i timeouten midtveis i andre omgang.

DET var omtrent da han på usedvanlig bryskt vis ga de sentrale forsvarerne sine en sist sjanse. Ellers kom byttene. Illevarslende det også. Det norske TV-publikummet er ikke vant med så strenge, truende landslagstrenere i førjulstida. Er det også et faresignal?

Jeg tror ikke det. Da seieren virkelig var i ferd med å glippe, hadde Hergeirsson for lengst funnet sitt sterke, analytiske jeg. Da var det ikke mange taktiske beskjeder å klage på fra den norske benken-

AT det likevel ikke holdt, skyldtes et fint og klokt nytt tysk lag. Det er sju år siden Norge siste tapte for Tyskland i kvinnehåndball. Det går neppe så lenge til neste tap.

For her hadde motstanderne først skuddkvalitet til å utnytte den norske passiviteten, og så ro til å holde de regjerende mesterne unna da Thorir Hergeirsson brukte sitt absolutt beste lag for å få poeng.

Det fikk vi ikke. Det hjalp ikke at stjerner som Stine Bredal Oftedal og Heidi Løke viste offensiv klasse, før stortalentet Henny Reistad fikk sin EM-debut i sluttminuttene og hintet om hvor bra Norge egentlig er i denne sporten.

For denne gangen var Tyskland best, og det var ikke noe pinlig å tape.

Om vi derimot virkelig hadde prøvd å forklare dette tapet med at spillerne våre måtte sitte stille på benken underveis; da.............