USTSLÅTT OG YDMYKET: Fabio Cannavaro og Italia tok et overraskende og ydmykende VM-farvel med Sør-Afrika etter 2-3 tapet mot Slovakia.Foto: SCANPIX
USTSLÅTT OG YDMYKET: Fabio Cannavaro og Italia tok et overraskende og ydmykende VM-farvel med Sør-Afrika etter 2-3 tapet mot Slovakia.Foto: SCANPIXVis mer

Det var en gang en verdensmester

Men ville vi ikke egentlig hatt med Italia videre?

|||DESS mer jeg titter på gamle storkamper med Italia, dess mer skjønner jeg at landslagene derfra opp gjennom VM-turneringene de siste tretti, førti årene slett ikke var så verst.

Eller mer presist; de var faktisk veldig gode. Det var bare jeg som ikke ville innse denne kvaliteten fordi italienernes totale innlevelse, kampglød og udiskutable nasjonale sinnelag for å forsvare sine triumfer med alle tenkelige og utenkelig midler rev ned mine egne skiftende drømmelag. Ennå kan jeg nesten ikke minnes Italia mot  Brasil i VM 1982 uten å bli trist.

Først i kjøligere ettertanke er det blitt mulig å oppfatte tiltrekningen i Italias eget spill. Til og med i denne stakkarslige utslåtte utgaven fra 2010.

JEG er klar over at sånt ikke akkurat blir samtaleemne i hjemlandet i dagene framover. Der kommer det til å koke med frustrasjon over Marcello Lippis spillervalg og taktikk, og det er det sikkert grunn til. Rent individuelt eller organisatorisk klarer jeg ikke å huske noe som helst vakkert fra disse tre gruppespillskampene uten å måtte lete nøye i notatene. Bortsett fra Domenico
Ciscitos kule spill på venstrebacken. Men kom igjen da; ingen blir verdensmester bare med en brukbar sideback.

Likevel; da VM for italienernes del var i ferd med å svinne hen i sluttkvarteret mot Slovakia, eksploderte alle de gode og dårlige grunnene for at dette egentlig er et fint lag å ha med lengst mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hvem skaper vel drama som Italia?

HADDE Lippis utvalgte fått med seg hvor preget slovakerne var av stundens alvor, hadde dette fort gått bra likevel.

Da Robert Vittek lurte inn 2 - 0 på sitt smarte løp mot førstestolpen etter corneren seint i andre omgang, skjedde det fullstendig mot spillets gang. Slovakerne og fotballfolket verden over ventet bare på det italienske reduseringsmålet som skulle opprette normale tilstander i sporten. For hva er mer normalt i fotball enn at Italia går videre med et stygt skrik?

Så ble det i stedet skrik uten suksess. Ganske underholdende det også; som for eksempel da Fabio Quagliarella kastet seg tilsynelatende utslått bakover etter at ha overfalt slovakernes mer og mer nervøse målmann Jan Mucha inne i nettet.

DER OG DA var Quacliarella prototypen på de italienerne som vi har forbannet opp gjennom fotballhistorien; utspekulerte, overspillende og jugende i rett stigende arvelinje fra den nasjonen som lærte resten av sporten det slueste av forsvarstaktikk.

Joda; Mucha skulle vært utvist for hyttingen med neven i løse lufta der inne i nettet, men likevel; når ble det ok å kaste seg med full kraft inn i motstandernes keeper innerst inne i hans eget mål bare for å få i gang ballen fortest mulig fra avspark på 1 - 2?

Sannsynligvis akkurat i det øyeblikk italienerne begynte å spille fotball.

DET er dette totale engasjementet for å vinne som vi kommer til å savne, om vi liker dem eller ei.

Resten er knapt til å snakke om. På nytt falt italienerne på feil i eget straffefelt som i denne sammenhengen bør karakteriseres som tilnærmet unasjonal oppførsel. Og hvor var de susende leggtaklingene på midten? Selv den gode gamle skurken Gatussu traff jo til og med ballen først da skruknottene hans skar opp kneet til en forbipasserende slovak. Ikke noe utspekulert over det, bare de mye treigere og knirkete bevegelsene som til slutt sendte laget ut av VM.

Ikke egentlig så mye å savne, altså.

Men likevel.