GALACTICOS: Fra venstre: David Beckham, Luis Figo, Ronaldo, Zinedine Zidane og Raúl. Foto: AP Photo/Domenico Stinellis/NTB Scanpix
GALACTICOS: Fra venstre: David Beckham, Luis Figo, Ronaldo, Zinedine Zidane og Raúl. Foto: AP Photo/Domenico Stinellis/NTB ScanpixVis mer

Galácticos i Real Madrid

Det var som om noen hadde jukset på Championship Manager og hentet alle de beste spillerne i verden

For 17 år siden forlot Luis Figo Barcelona for å bli Real Madrids første «galáctico», og startet med det en fotballrevolusjon verden ikke har sett maken til. Fire av de største spillerne forteller her om glitter, glamour og prakt.

(FourFourTwo): En sølvfarget bil parkerer og Zinédine Zidane stiger ut i tåka. Det er vinter i Madrid. Han spaserer mot døra og tar av seg hatten, før han tar oss i hånda og legger frakken pent og pyntelig på sofaarmen før han finner seg godt til rette.

På bordet foran seg ligger et magasin. FourFourTwo, april 2003. Er det virkelig så lenge siden? Tiden flyr. Franskmannen plukker opp magasinet og smiler. Der er han, ved siden av Luis Figo, Ronaldo og Roberto Carlos.

– Jeg er eldre nå, og jeg har mindre hår, sier han med et stort smil.

Den dagen i 2003 poserte de fire Real Madrid-spillerne på banen til Real Madrids treningsanlegg Ciudad Deportiva. I disse dager er banen erstattet med fire gigantiske skyskrapere som speider utover byen. Anlegget ble solgt for å betjene Real Madrids gjeld på 278 millioner euro. Og skyskrapernes kallenavn? Figo, Zidane, Ronaldo og Beckham.

Madrid trener nå bare fem minutter unna der Zidane sitter, på Valdebebas ute ved flyplassen Barajas. Han kom nettopp derfra. Zidane kikker på magasinet igjen. Og smiler.

– Jeg var heldig som fikk oppleve å spille med de spillerne, sier han.

– De var noen spektakulære spillere og gode venner. Jeg fikk oppleve noe veldig spesielt samme med dem, i verdens største klubb.

Det er en setning som blir repetert om og om igjen. Et snaut tiår seinere vil FourFourTwo ha et nytt møte med den gamle gjengen, for å finne ut hvordan det var og hvor livet har ført dem, for å gjenskape de gode øyeblikkene. Og ut ifra den varme samtalen med dem alle sammen, er det tydelig at det var gode tider.

MØTE MED FOURFOURTWO: Zinedine Zidane. Foto: FourFourTwo Vis mer

Jaget Carlos

Å få til et møte med alle sammen krever en jakt over hele verden. Når det gjelder Roberto Carlos, er det ganske bokstavelig. Den første samtalen med ham skulle egentlig gjennomføres i Russland. Så var det snakk om Brasil. Så Spania. Så Hellas. Så Madrid. Først hjemme hos ham nord i byen og til slutt på et hotell i sentrum.

I mellomtida var det en million unnskyldninger og endring av planer. Det var til og med en historie om et SIM-kort som ble mistet i et badekar.

Hans tidligere lagkamerater begynner å le når de får høre at han er sistemann ut, og at jakten fortsatt er i sving, i ren Benny Hill-stil. Roberto var visst alltid den vanskeligste å få en avtale med, han var like vanskelig på banen som utenfor.

Ja, det sier noe om hvordan de fire identifiserer seg med Madrid, når tre av dem møter oss i en by hvor de spilte, til tross for at ingen av dem er spanske. Klimaet er ikke heller dårlig, noe som hjelper, og Zidane sier at han liker mentaliteten til spanjolene, som er åpne, glade og fulle av liv.

Figo og Zidane bor fortsatt i Madrid og Roberto Carlos har et hus der. Han var til stede på det siste El Clásico-møtet mellom Real Madrid og Barcelona, og spiser fortsatt på den samme restauranten han alltid har spist på. Han er fortsatt et idol for fansen, noe han også ønsker å takke dem for.

Så har du Ronaldo, som sitter på et hotell i Kensington og slapper av og er så sjarmerende som han kan være. Han er også genuint morsom til tider. Han forbereder seg på en reise til Kina.

– Jeg skal spille golf med Michael Phelps og Yao Ming, sier han.

VANSKELIG Å FÅ TAK I: Roberto Carlos. Foto: REUTERS/Peter Cziborra/NTB Scanpix Vis mer

– Fantastisk tid

Det er bare en ny påminnelse om hvor store gálacticos var. Hvor store de fortsatt er. Du mister raskt oversikten over hvor mange autografer han signerer, og mens han spaserer inn i hotell-lobbyen etter å ha snakket om gamle dager i en time, kan du faktisk høre noen som utbryter: «Åh, herregud!»

Så hvordan var det egentlig å spille for Real Madrid på den tiden?

– Fantastisk, sier Ronaldo.

– Jeg hadde en fantastisk tid her, sier Roberto Carlos.

– Gode minner, sier Luis Figo, som legger til:

– Det var en fantastisk tid. Når du ser på magasinforsiden så tenker jeg at det var en god atmosfære, talent og vennskap. Se på oss, det ser ut som alle ler.

Det er fordi de gjorde det. Bildet er et bevis på det eneste fotografen vår Felipe klarte i et forsøk på å få dem til å være alvorlige et lite øyeblikk. Ronaldo var, som vanlig, mannen som ledet an. «Gal», som Steve McManaman omtalte ham som.

– Det som virkelig stikker seg ut er vennskapet, selv om du bor på andre siden av verden, sier Figo.

Han og Zidane møtes fortsatt i Madrid. De bor i nærheten av hverandre og konene deres er også venner. De trener sammen, selv om Zidane påpeker at:

– Det har vært en stund siden jeg trente nå.

Roberto Carlos beskriver på sin side Ronaldo som sin «bror». Ronaldo legger til:

– Zizou og jeg har arrangert vår årlige veldedighetskamp ti år på rad nå. Jeg besøker klubben hver gang jeg er i Madrid. For meg var det en fantastisk historie som jeg fortsatt lever ut.

Roberto Carlos er litt vanskeligere å få has på, både for hans tidligere lagkamerater og FourFourTwo. Han har alltid glemt noe, han skal alltid noe annet, og svarer ikke alltid på telefonen. Vennene hans sier at det bare er slik «Robi» er.

– Vi hadde en fint tid sammen. Og laget vært var begynnelsen på en æra, sier Figo.

MAGASIN-FORSIDEN: Slik så FourFourTwo-forsiden ut i 2003. Foto: FourFourTwo Vis mer

Fantasi-fotball

Det har kanskje ikke vært et lag som Real Madrid på den tiden, verken før eller etter. De hadde allerede Raúl og Roberto Carlos på laget, Fernando Hierro også. Iker Casillas var i ferd med å bli en etablert keeper, og en som publikum skjønte ville bli god.

Det øyeblikket Roberto Carlos husker først er før gálactico-tiden (og før Casillas spilte). Det var da klubben vant Europa-cupen for sjuende gang i 1998.

– Vi spilte mot Juventus og de var klare favoritter, sier han.

– Det var så spesielt fordi folk var så oppsatt på en reprise av glansdagene og endelig vinne den igjen (32 år seinere). Det er annerledes nå. I disse dager er det en selvfølge at Madrid kjemper om de gjeveste titlene.

– Det var vendepunktet, sier han.

Det ble en ny Europa-cup-seier i 2000, med Fernando Morientes, Raúl og Steve McManaman på scoringslista i finalen mot Valencia. Og det handlet om å bli enda større.

Den sommeren ble Florentino Pérez valgt til klubbpresident og han begynte umiddelbart å endre på ting. Han kjøpte en superstjerne hver sommer. Et lag som allerede var fantastisk, ble et lag som ikke var til å tro, det beste showet på jordkloden.

Det var som om noen hadde jukset på Championship Manager og hentet alle de beste spillerne i verden. Absurd talentfulle, absurd berømte. Da Hierro, klubbens kaptein, uttalte til FourFourTwo at «av de ti beste spillerne i verden, har vi fem», tok han ikke feil.

– De beste spillerne i verden må spille for Real Madrid, sa Perez, og det gjorde de også.

På den tiden hentet Madrid fem av de tidligere seks vinnerne av FIFAs kåring av verdens beste fotballspiller (Gullballen). Det har aldri vært et liknende monopol i markedet, et lag som kjøpte så mange verdensstjerner.

Velg et drømmelag på den tiden og minst halvparten av dem ville vært Madrid-spillere. Det var faktisk det som så å si skjedde. Da Madrid feiret hundreårsdagen i 2002, møtte de et lag med verdensstjerner på Bernabeu. Det skulle være de beste spillerne på planeten, håndplukket fra alle verdens klubber. De var likevel ikke like gode som vertene. Den kvelden var de største navnene kledd i hvitt.

Plácido Domingo sang Madrids hymne under kampen. Madrid besøkte Paven, USA og kongen. Magic Johnson kom for å spille med basketballaget deres. Kjendiser ønsket å bli assosiert med mennene som seinere ville bli kalt gálacticos like mye som motsatt.

Det var umulig å ikke bli engasjert, følelsen av å være i midten av noe spesielt. Hver dag var det hundrevis av hender som stakk ut mellom metallstengene på treningsfeltet, fans som skrek, desperate etter autografer eller bilder.

HENTET STJERNER: Real Madrid-president Florentino Perez. Her med David Beckham. Foto: REUTERS/Russell Boyce/NTB Scnapix Vis mer

Harde dager, enda hardere netter

De var som Beatles. « Sí», istemmer Figo.

– Det var utrolig. Det var så stort. Det var nesten som mote, sier han.

– Madrid gjorde meg verdensberømt, sier Roberto Carlos.

Det var ikke bare positivt. Det var et stort press og de fikk mye oppmerksomhet, men for det meste var det gøy.

– En typisk kveld ute? Vi besøkte som regel husene til hverandre, sier brasilianeren med et smil.

– Vi hadde på en måte diskokvelder hjemme. Vi ville egentlig bare ha det moro, men det var vanskelig å gjøre det i offentligheten, foran paparazzier og folk som ville utnytte det. Selvfølgelig var det kvinner, vi var for det meste single. Vi ville ha det gøy, men ønsket om å spille for Madrid var større, så det gikk aldri over stokk og stein, sier Carlos.

Det var også moro på banen.

– Vi var kanskje mer et lag på den tiden, men det var noe med mentaliteten i det laget som gjorde at når du gikk ut på banen, så tenkte du: «Jeg lurer på hva de har funnet på i dag», sier den tidligere høyrebacken Michael Salgado om sine offensive lagkamerater.

– Jeg nøt å spille i det laget, sier Zidane.

– Motstandere vil kanskje score to, tre mål. I dag, hvis det skjer, så vil du si: «Vi kommer til å tape». Men det gjorde vi ikke. No pasa nada. De scoret to? Da scorer vi tre. Det var moro, sier han.

Roberto Carlos sier det litt enklere:

– Vi var som en gjeng med gutter som nøt tiden på banen da vi var sammen.

Han koste seg spesielt mye. Roberto Carlos forsøker å omtale seg selv som forsvarer, og beskriver seg som en som «ikke var i nærheten av å være like spektakulær som de andre gutta», og legger til at «et offensivt lag trenger en defensiv spiller med fart og utholdenhet». Han bruker også ordene «stabil» og «brukbar» for å definere sin rolle.

Men det stemmer ikke. Her var det en venstreback som stormet opp og ned venstrekanten. Og ikke spektakulær? Han var et monster, som løp rundt på banen med noen monsterlår som virkelig fikk fart på ballen hver gang han tok sats.

McManaman spøkte med at Carlos var «deformert». Faktisk er han ikke så langt unna sannheten.

– Jeg var alltid muskuløs, sier brasilianeren.

– Men i Madrid ble de (lårene) større fordi jeg trengte mer kraft og fart. Jeg har kjøpt spesiallagede bukser helt siden jeg hadde råd til dem. Før det håpet jeg bare buksene ville passe meg.

MØTE MED FOURFOURTWO: Luis Figo. Foto: FourFourTwo Vis mer

Zidane størst

Ikke det at han var stjerna, eller iallfall ikke den eneste stjerna. Alle var enige om hvem som var det største talentet. Vel, nesten alle.

– Det var bare Zidane som ikke sa at Zidane var den beste. Vi tullet med det faktum at han var den eneste som ikke trodde han var den beste spilleren i sin generasjon, sier Carlos.

Hver gang David Beckham ble spurt om franskmannen, var det nesten som om han visket «Zidane var den beste». Ronaldo er enig.

– Det er ikke noen tvil om det. Alt var så naturlig for ham. Han hadde en utrolig kontroll på ballen. Han er den beste spilleren jeg har spilt med.

Den meningen er gjensidig og Roberto Carlos har rett.

– Ronaldo var den mest talentfulle, sier Zidane.

– Ronaldo! Han trengte ikke å trene engang, cabrón! sier Figo med latter i stemmer, og ødelegger samtidig Carlos' politisk korrekte uttalelse om at du ikke kan være god dersom du var litt på latsiden.

– Han var så god at han ikke trengte å trene, sier Zidane.

– Noen ganger var han ikke så interessert i å trene, men det som er greia er at Ronaldo var en så god spiller og en så god person at det ikke hadde noe å si.

– Jeg husker en kamp hjemme da presidenten kom for å se kampen med noen viktige politikere, og ble spurt: «Ronnie, kan du løpe lit mer?» Han svarer: «President, du betaler meg for å score mål, ikke for å løpe». Så selvfølgelig scoret han. Det var bare Ronnie som kunne gjøre det og han var den eneste presidenten kunne si noen slik til, sier Zidane.

– Han var bare så lett å like. Det var en fin ting. Dersom vi fortalte den historien på det tidspunktet ville det skapt oppstyr, men når vi ser tilbake var det en av de tingene som gjorde Madrid så fantastisk. Det var naturlig, sier Madrid-manageren.

DEN ALLER STØRSTE: Zinedine Zidane. Foto: REUTERS/Ognen Teofilovski/NTB Scanpix Vis mer

Tullete storhet

Du kan fortsatt se det for deg. Ronaldo later ikke som, han er veldig naturlig, ærlig, og rett og slett veldig lett å like. Figo insisterer på at Ronaldo er «listo» (smart). Det er definitivt en gnist bak det fjollete smilet.

Han snakker flytende engelsk og har bevist at han kan være en klok forretningsmann. Han er også stolt, mer bestemt enn det noen ganger virker som. Men det var noe nærmest barnslig ved ham, ved den rene nytelsen.

– Han levde ut livet sitt hver dag, sier Figo.

McManaman beskrev ham som lagets klovn.

– Klovn? Ronaldo ler.

– Det er en historie jeg kan fortelle deg om min golfvenn Macca (McManaman). Etter at vi hadde vunnet ligaen for første gang (i 2003) dro alle ut for å feire. Vi drakk, vi spiste og vi danset. Neste dag måtte vi være i byhallen 09 på en veldig formell tilstelning i forbindelse med suksessen. Alle var der..

Ikke alle. Ronaldo forbereder seg på poenget.

– Gjett hvilke to spillere som ikke rakk det?

Han ler.

– Vi var fortsatt ute og feiret.

McManaman hadde kanskje vært i trøbbel, dersom det ikke var for det faktum at han hadde den beste unnskyldningen han kunne ha. I stedet var det bare morsomt.

MØTE MED FOURFOURTWO: Ronaldo. Foto: FourFourTwo Vis mer

«Usynlig» trener

Treneren var, selvfølgelig, Vicente del Bosque. Det var hans jobb å få det til å fungere, å skape en naturlig atmosfære og bygge et lag som fungerte sammen. Det inkluderte å bruke Zidane i en «falsk» venstrekantrolle, med Carlos opp og ned langs kanten som en jojo, som ga Zidane friheten til å trekke mer innover i banen.

Del Bosque beskrev seg selv som en «ansatt». Han visste at han ikke bestemte filosofien, men at han måtte jobbe med å få det til å fungere. Han var også klar over at visse spillere hadde en uberørbar status.

McManaman husker at treneren hadde sagt at laguttaket var utenfor hans makt. Det er en unaturlig situasjon.

Del Bosque hjalp til med å blidgjøre de som følte at de ikke fikk muligheter, og opprettholde en likevekt mellom det harde arbeidet og den avslappede, enkle atmosfæren som han trodde bidro til harmoni. Ofte betydde det å holde en diskret og lav profil.

– Vi så ham nesten ikke, sier McManman til FourFourTwo.

Han hadde det spanjoler kaller en «venstrehånd». Da det gjaldt som mest, ville han overraske motstandere med smarte bytter.

– Han snakket ikke mye, men det han sa var det riktige til riktig tid, erindrer Zidane.

– Jeg var enig i det han sa. Jeg husker at da jeg ankom der, var jeg en nummer 1, men her spilte jeg aldri i tierrollen og han sa: «Du kommer likevel til å spille i tierrollen. Når du har ballen, dra innover i banen. Men når du ikke har den, trekker du mot venstrekanten». Det handlet om balanse i laget. Han snakket lite, men fornuftig. Det var perfekt.

– Alle likte Del Bosque, legger Figo til.

– Han var veldig fornuftig. Han visste veldig godt hvordan han skulle lede gruppa. Han er ikke pesado; hardt arbeid og vanskelig. Vi hadde noen fine øyeblikk med ham og jeg har kjærlighet for ham. Jeg beundrer ham. Det var en fantastisk erfaring å jobbe med ham, sier portugiseren.

Som Roberto Carlos sier:

– Vicente var det denne klubben trengte, fordi han kjente klubben godt og de fleste av spillerne uten å finne opp hjulet. Vi vant to Champions League-titler med ham og han var alltid veldig enkel med instruksjonene.

De to klubbkapteinene Raúl og Fernando Hierro var også vitale for laget.

– Raúl var den som trente mest. Han skapte den illusjonen om at du kan få det til i Madrid, men du kan ikke klare det uten å jobbe hardt, sier Zidane.

– Og Fernando var fantastisk. Han var den eneste Roberto Carlos lyttet til, for eksempel. Roberto gjorde som han ville, han var overalt på banen og da Fernando sa «Roberto, kom her», så lyttet han og kom tilbake. Fernando var den eneste, og han var også den som gjorde mest for å holde oss sammen som et lag. Da jeg ankom, var han der med en gang: «Dersom du trenger noe er det bare å si ifra», sier Zidane.

STJERNEGALLERI: Raúl i spissen. Foto: AP Photo/Denis Doyle/NTB Scanpix Vis mer

Makélélé-rollen

Og så har du Claude Makélélé. Michel Salgado mener han var spilleren som fikk systemet til å gå opp, en spiller som Madrid først klarte å fylle tomrommet etter med Xabi Alonso et tiår seinere.

– Vi gjorde mer eller mindre som vi ønsket og det var han som tillot oss å gjøre det, mente Salgado.

– Alle var viktige, laget, alle de elleve som spilte var viktige. Og enda viktigere var det at de skapte balanse i garderoben, sier Figo og ler.

– Men Makélélé var den eneste spilleren som løp bakover, mot sitt eget mål!

Zidane legger til:

– Filosofien vår var alltid å forsøke å vinne kamper, alltid angripe. Makélélé var den eneste som alltid, alltid ble værende i sin posisjon, han dro aldri framover i banen. Aldri. Han visste hva han gjorde. Han var lagets referansepunkt.

Men så var det Zidane, ifølge Figo, som ga laget flyt. Og som de kunne spille. Det var underlig til tider, men selv da de spilte dårlig, var det noe der. Noen øyeblikk, noen tekniske finesser, et glimt av storhet, som gjorde det verdt å se på.

Det var ikke noe som kunne sammenliknes med det, og Madrid var plutselig utsolgt i hver kamp. Det hadde ikke skjedd før. Alle ville se dem, å være vitne til dette. Det var noe romantisk og barnslig over det. Det var et Fantasy-lag.

– Folk syns det var gøy bare det å høre navnene bli lest opp over høyttaleranlegget, sier Salgado.

De navnene, Figo, Zidane, Ronaldo ... Aldri før hadde så mange av dem spilt sammen tidligere.

RYDDEGUTT: Claude Makélélé (t.h.). Foto: AP Photo/Zaheeruddin Abdullah/NTB Scanpix Vis mer

Gikk med strømmen

Revolusjonen startet med et valgløfte og nyheten brøt ut den dagen den daværende klubbpresidenten Lorenzo Sanz var i bryllupet til dattera. Plutselig ville pressen ha tak i ham. Hva tenkte han om at motstanderen ville signere Luis Figo dersom han ble valgt?

Sanz lo av utsagnet. Det var ingen sjanse for at Figo kom til å forlate Barcelona hvor han var et idol. Men i løpet av de neste dagene ble det tydelig at Florentino Pérez hadde ment alvor. Og selv om Figo avkreftet nyhetene i pressen, visste Perez hvordan han skulle få det til å skje.

Han hadde funnet ut at Figos offisielle utkjøpsklausul var på en sum som tilsvarte rundt 380 millioner norske kroner. Å betale den summen betydde å betale ny verdensrekord, men dette betydde også at Barcelona ikke kunne blokkere handelen.

Så fort pengene ble overgitt til den spanske ligaen, kunne ikke Barcelona gjøre noe. Slik var reglene. Dermed gjaldt det å overtale Figo, og Perez hadde sine metoder der også. Portugiserens kontraktsamtaler med Barcelona gikk ikke bra, og Figo følte tilbudet klubben kom med var fornærmende. Døra sto dermed på vidt gap.

Perez tilbydde Figos agent José Veiga 400 millioner pesetas for å signere en avtale som bandt ham til Madrid dersom han skulle vinne valget, noe som virket usannsynlig. Det så ut som en avtale som aldri ville kunne holdes og samtidig la det press på Barcelona i kontraktforhandlingene.

Dersom Perez vant, var en stor straffeklausul eneste mulighet til å komme seg ut av avtalen, men det var ingen sjanse for at han ville vinne. Sanz hadde nettopp levert to Europa-cup-seire på tre sesonger etter 32 års ventetid.

Men Perez vant. Figo-effekten var en stor del av årsaken til det. Avstemninger hadde vist at Figo var den spilleren flest Madrid-fans ønsket å se i den hvite drakta. Bare en uke seinere, dagen etter Barcelonas presidentvalg hadde blitt avsluttet, signerte Figo for Real Madrid. Han smilte ikke noe særlig. Sannheten er at han ikke virket så glad for å være der.

Spørsmålet er derfor ikke til å unngå: Hvorfor dro han til Real Madrid?

– Jeg følte ikke at jeg fikk anerkjennelse for det jeg ga klubben (Barcelona), sier Figo.

– Jeg følte at jeg ga alt og ikke fikk den anerkjennelsen fra direktørene som jeg mener jeg fortjente. Jeg fortalte det til dem, jeg var tydelig på det, og de skjønte det. De trodde jeg bløffet. Og da begynte ting å gå i den retningen det gjorde.

– Det var ukomfortabelt fordi det var tvil og vanskelige øyeblikk. Kanskje det ikke var så veldig, veldig, veldig tydelig fordi det ikke bare var avhengig av meg. Så det gjorde det vanskelig, sier han videre.

Så ville han egentlig dra til Madrid?

– Vel, det begynte med sinne og det endte opp med å bli ekte. Men det viste seg å være det riktige til slutt. Til slutt, ja.

De som fulgte etter ham var ikke i tvil. Etterpå kom Zidane, og så Ronaldo. Og sesongen etter kom David Beckham.

– Nøkkelen var at spillerne ønsket å komme, sa Perez alltid.

Som følge av det var det alltid lettere å diskutere betingelser med klubbene. Og for hver spiller som kom til Real Madrid var det lettere å forhandle med andre spillere. David Beckham har aldri lagt skjul på at han ble forført av Real Madrid. Raúl, Roberto Carlos, Ronaldo, Figo.. Zidane! «Alle de fantastiske spillerne», som han selv sa.

HATET: Luis Figo. Foto: AP Photo/Bernat Armangu/NTB Scanpix Vis mer

Servietten

Ikke lenge etter at Figo hadde signert, var Zidane på middag med Perez. En serviett ble sendt rundt bordet helt til den nådde franskmannen, med noe skrevet på den. «Vil du spille for Real Madrid», sto det på spansk. Zidane tok en penn og skrev på engelsk: «Ja».

Det er nesten noe flaut over måten Zidane forteller historien på.

– Ja! Det var ikke vanlig papir og det var ikke lett å skrive på. Jeg kunne skrevet «ouis» eller «si».. jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg skrev «yes». Jeg var glad. Nok til å si til meg selv: «Jeg kommer til å snakke på engelsk». Jeg ønsket å dra til Real Madrid fordi de var den største klubben i verden. Det er riktig at jeg kunne ha spilt for Barcelona (noen år tidligere da Johan Cruyff var interessert i å signere ham), men det hadde alltid vært min drøm å spille for Real Madrid, å ikle meg den hvite trøya, sier han.

Tilstedeværelsen til Zidane og Figo endret ting i klubben.

– Det var viktig å vite at alle de fantastiske spillerne var der, innrømmer Ronaldo.

– Jeg var et ikon i Inter og hadde nettopp vunnet VM, i tillegg til at jeg hadde en god kontrakt i Italia. Men jeg ville dra. Jeg måtte kjempe fordi jeg ville til Real Madrid. For Inter-fansen var det et radikalt valg og jeg forstår det, men jeg måtte følge drømmene mine. Og da jeg møtte opp, var det fantastisk. Jeg følte meg ikke skremt i det hele tatt. Alle disse fantastiske spillerne, og jeg fikk en fantastisk velkomst. Det var vanskelig å få det til å fungere, men det fikk vi til, sier brasilianeren.

Beckhams posisjon var lik. Selv om det var Barcelona som annonserte at de hadde kommet til enighet med ham, hadde de ikke en sjanse.

– Jeg snakket aldri med noen fra Barcelona, fortalte Beckham til FourFourTwo i løpet av sin tid i Madrid.

– Da jeg fant ut at Manchester United ville selge meg, var jeg irritert. De ville ta avgjørelsen for meg og det eneste jeg ville gjøre var å ta egne beslutninger. Barcelona er en fantastisk klubb, og det var selvfølgelig en ære å bli koblet til dem og Joan Laporta (presidentkandidaten) er en fin person, en god fyr, men jeg hadde alltid sagt at dersom jeg kom til å forlate United, så ville det bli for å dra til Real Madrid. Og jeg ville bestemme over min egen framtid.

Det tok ikke lang tid før de fant seg til rette. Ronaldo scoret i løpet av det første minuttet etter han kom innpå i debuten og Beckham fant nettmaskene etter to minutter i sin ligadebut. Men verken Ronaldo eller Beckham, i likhet med Zidane og Figo, legger skjul på presset de var under.

På et tidspunkt måtte Ronaldo be pressen om å la ham og familien være i fred. Han hadde tatt litt av oppmerksomheten fra Figo og Zidane og det påfølgende året annonserte han offentlig med et smil:

– Jeg vil takke David for at han tok oppmerksomheten bort fra meg.

Paparazzier fulgte etter David Beckham overalt. Han kjørte hjem i eskorter og kjørte med vilje inn på små sidegater slik at bilen foran eller bak kunne stoppe slik at han kom seg unna. Det var høy sikkerhet. Noen ganger gikk det litt for langt. Dette var den mørke siden av det å være blant galácticos, som om presset ikke var stort nok fra før.

Prislapper og press

– Med mindre du har vært på innsiden av Real Madrid, vil du aldri skjønne hvor gigantisk alt her er, sier Ronaldo.

– Det er den viktigste klubben i verden og alle snakker om den, selv om de ikke vet hva de snakker om. Å vinne noe her er stort. Fiasko er selvfølgelig større.

For Zidane var det en viktig faktor. Han forteller at de tre første månedene i klubben var «vanskelige». Madrid vant ikke, bortsett fra da Zidane ikke spilte. Det var noen som spurte seg om han virkelig var verdt pengene. Prislappen hans hadde jo tross alt vært ny verdensrekord. Og for å være ærlig, så spilte han ikke bra.

Michel Salgado hevder til og med at Zidane holdt på å gi opp. Han hadde begynt å stille seg spørsmålet om det å komme til Madrid var så god idé likevel.

– Du begynner å lure, sier Zidane.

– «Kanskje jeg drar», tenkte jeg. De tre første månedene var vanskelige. Pressen jaget meg overalt, det var fotografer overalt, og jeg tenkte: «Hva er dette?» Jeg tenkte på det. Men det er noe som går over. Du trener og du spiller, og det går over, det fortalte lagkamerater og folk til meg. Til slutt går alt over, sier han.

– Dersom Zidane hadde press på seg, var det som skjedde med meg ikke til å sammenliknes med, hevder Figo.

– Det er ekstraordinært stort i Madrid. Radio, aviser, TV. For meg var det verre enn Zizou fordi jeg kom fra en rival.

– Det første året jeg var i klubben var det fortsatt en prosess, med ny president osv., og jeg følte at jeg måtte stille opp for pressen hver eneste dag. Du må rettferdiggjøre forestillingene dine etter å ha vært den dyreste spilleren i verden. Du går ut på banen og tenker ikke på om du kostet 500 eller 600 millioner, eller om du tjener tusen eller to tusen, men i underbevisstheten merker du presset. Noen ganger er det bra. Presset holder deg våken, vaktsom, sier portugiseren.

HATOBJEKT: Barcelona-fans brenner et bilde av Luis Figo etter overgangen til Real Madrid. Foto: AP Photo/Cesar Rangel/NTB Scanpix Vis mer

Velkommen tilbake

Det er ikke noe som holder deg like våken som Camp Nou. Clásico er stort i disse dager, spenningen, graden av hat, og selvfølgelig kvaliteten. Det kan ofte føles som det har nådd toppen, men Roberto Carlos insisterer på at det var større på den tiden.

– Deler av fiendtligheten har forsvunnet i disse dager, sier han.

– Kanskje jeg sier det fordi tilbake på den tiden var Madrid laget å slå i Europa og jeg spilte fortsatt. Men jeg syns det var en større kamp på den tiden. Nå kjenner de hverandre utenfor banen og lagene er mye mer internasjonale. I dag er det mer en vennskapskamp. Veldig fintspillende, vakkert, men vennlig, sier Carlos.

Å kalle kampene vennskapskamper er en ganske dramatisk overdrivelse, men Luis Figo er kanskje enig. Han kunne knapt fungere da han kom tilbake til Camp Nou. Han ble ønsket «velkommen» tilbake som en Judas. Golfballer, mynter og flasker ble kastet mot ham.

– Jeg må være en av få sportspersoner som har måttet levere varene med 120 000 mennesker mot meg, og fokusert på meg, ikke på laget. Det er en merkelig situasjon når du reiser tilbake dit, til et sted hvor du har tilbrakt fem eller seks år, og så befinner du deg i en helt ny situasjon. Men jeg hadde levd litt på kanten ved tidligere anledninger og jeg liker at det får deg på tå hev, sier han.

– Bekymringen min var ikke atmosfæren, men at noe utenfor banen kunne skje. Det var så intenst i den katalanske pressen at jeg ble bekymret for at en eller annen galning skulle miste det totalt.

I sin tredje sesong var hatet mot Figo fortsatt sterkt, og en galning mistet hodet. Det gjorde også en gris. Blant objektene som ble kastet mot ham var hodet til en «cochinillo», en gris.

– Jeg så det ikke. Jeg fikk det ikke med meg, det var så mange ting jeg ikke la merke til. Jeg så det først neste dag i pressen, sier Figo, før han bryter ut i latter.

– Dersom jeg hadde sett det, ville jeg tatt en bit og spist det. Tid for en aperitivo. Det slår deg aldri at noen ville tatt med seg en gris inn på stadion. Eller en flaske med whisky.

Eierskap og forventninger

Hvert år kom det en ny storsignering, og hver sesong tilhørte spilleren som signerte. Sommeren var en del av det, og det var nesten like viktig som det som skjedde på banen. Det handlet om ilusión, håpet, forventningene, opphentingen. Men så måtte de levere på banen, og for alle var det forløsning og lettelse i tillegg til lykke.

Figos år endte med at Madrid stormet inn til ny La Liga-tittel og portugiseren ledet laget i en knusende seier over Alavés. Ronaldos år endte med at han scoret på sesongens siste dag og sikret samtidig klubben tittelen.

– Uansett hvor erfaren du er, innser du aldri hvor stort det er å skrive navnet ditt i historiebøkene til denne klubben, sier Ronaldo.

Og mellom duoen endte Zidanes år med at han vant Europa-cupen. Det var prikken over i-en. Ingen klubb er mer synonymt med trofeer enn Real Madrid er i Europa, det er det trofeet som definerer klubben. De har vunnet så mange at de ikke trenger å gi de navn lenger, bare nummerere dem.

De ventet 32 år på å vinne la séptima, det sjuende. Det åttende kom to år seinere. Nå kom novena. Spør Real Madrid-spillerne om deres beste minne fra gálactico-æraen, og det vil være denne kampen flest peker på. En kamp som ble spilt før alle stjernene var der, før Ronaldo og Beckham ankom.

– For meg var det å vinne Europa-cupen i 2002 det beste øyeblikket, sier Roberto Carlos.

– Det var veldig få lag som kunne matche det. Zidane viste at han var en av tidenes beste, Raúl var i fantastisk form, Figo var fortsatt en av de beste i verden. Vi slo Barcelona i semifinalen og regjerende mester Bayern München i kvartfinalen. Det var Madrids jubileumsår og en drøm gikk i oppfyllelse. Så kom Ronaldo sesongen etterpå og det ble enda mer strålende.

Figo hadde ikke vunnet Europa-cupen. Det hadde heller ikke Zidane. Det var det eneste han ikke hadde vunnet. Ronaldo har fortsatt ikke vunnet den, og ble med det en del av et fantastisk quiz-spørsmål: Spillere som har vært i fire klubber som har vunnet Europa-cupen uten å vinne den selv (Inter, Milan, Barcelona og Real Madrid).

Det hadde ikke vært et enkelt år. Om det endte med det beste øyeblikket, inneholdt også 2001/02-sesongen kampen de fleste, bortsett fra Roberto Carlos, mener er den verste: Copa del Rey-finalen på Santiago Bernabéu på Real Madrids hundreårsdag. Kampen ble flyttet av det spanske forbundet for å passe til jubileet.

– Alt var lagt opp for at vi skulle vinne den kampen, sier Zidane.

I stedet beskriver han kvelden som «forferdelig». Det var bortefansen som fikk feire inn i sene nattetimer, og 20 000 Deportivo La Coruña-fans sang «Gratulerer med dagen» på ironisk vis til vertene.

Å vinne cupen var obligatorisk. McManaman husker at laget følte de ikke kunne tape. Deportivo vant 2–1.

– Jeg husker Diego Tristan ... noen ganger produserte han noen fantastiske forestillinger og den kvelden var en av dem, sier Zidane.

Figo sleit med en ankelskade som bare ble verre utover i kampen. Minnene gjør fortsatt vondt.

– Det var det verste øyeblikket for meg. Jeg var skadet og sleit mye på grunn av det. Det å tape på hjemmebane var hardt. Jeg hadde en viktig skade og diagnosen stemte ikke. Jeg måtte ta smertestillende for å spille finalen og det påvirket meg resten av året, sier han.

Sannheten er at han ikke skulle spilt kampen. Så hvorfor gjorde han det?

– Det er en finale. Jeg trodde det var en vridning, men det var mer alvorlig enn det. Jeg hadde det vondt. Jeg spilte dårlig under VM og ankelen var ikke god. Jeg betalte en dyr pris for det, og vi vant ikke finalen engang.

Zizous drømmescoring

Europa-triumfen og den scoringen gjorde det godt igjen.

– Det var den perfekte pasningen, sier Carlos med latter i stemmen.

– Perfekt, ja. Jeg kan være bevis på det. Hvor signerer jeg? svarer Zidane med et smil.

Etter å ha stormet opp venstresiden la brasilianeren et høyt, høyt innlegg som var på vei mot kanten av 16-meteren. Det var en miss, det var det spanjolene kaller en «vannmelon». Men det ble ikke så verst likevel. Det ble en «målgivende pasning» som var så «perfekt» at Zidane til og med hadde tid til å tenke. Men tenke hva?

– Det jeg tenkte var: «Jeg kommer til å skyte», sier han og stirrer opp i taket, mens han gjør den samme skulderbevegelsen.

– Jeg går litt til siden og tenker: «Jeg kommer til å skyte». Jeg kikket rundt for å se hvor målet sto. Jeg hadde tid til det. Jeg visste jeg kom til å skyte på direkten og whoosh! Da ballen gikk i mål fikk jeg en lykkefølelse. Jeg løp og skreik, på spansk også. Ta den! Ta den! Ta den!

– Det var det øyeblikket jeg trengte i denne klubben, et fantastisk øyeblikk. Trofeet jeg ikke hadde var Champions League-trofeet. Jeg hadde tapt finalen to ganger med Juventus, en gang mot Real Madrid. Og når en klubb kjøper deg og betaler 700 millioner kroner, er det fordi du skal gjøre det store. De tre første månedene var vanskelige. Pressen jaget meg overalt og jeg tenkte: «Hva er dette?» Det målet var perfekt. Folk sier: «Vel, han kostet mye, men han vant Champions League». Å løfte det Europa-trofeet var det største øyeblikket for meg i Madrid.

– Kongen av Spania var i garderoben og det var som om han var en av oss. Det er kongen! Da du var der tenkte du: «Que Bonito!» Alle lo og tullet. Folk på utsiden ville ikke klart å forestille seg det, sier Zidane.

Målet ble et symbol. Den perfekte slutten på et vanskelig år, kroningen av Zidane. Han hadde blitt en av de største i Real Madrid, og noen sammenliknet ham med de fem storhetene Pelé, Maradona, Di Stéfano og Cruyff.

TIDENEES BESTE FINALE-SCORING: Zinedine Zidane hamrer ballen i vinkelen mot Bayer Leverkusen. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Tørk tårene kompis

Zidane spilte sin siste kamp for Real Madrid mai 2006, i en 3-3-kamp mot Villarreal på Santiago Bernabéu. Fem år seinere ble en av de store takket av. På en stor skjerm i hver ende av stadion ble hans beste øyeblikk som Madrid-spiller vist fram. Målet fra finalen i Glasgow var overalt, silhuetten som ble så symbolsk, foten på høyde med øret som utførte den perfekte volleyscoringen.

Det var bannere over hele stadion. Gracias. Merci. På det ene sto det: «Dommer, ikke blås av kampen: Det vil være et signal om at Zidane forlater oss». På trøyene til spillerne var det sydd på et emblem som lød: «Zidane, 2001-2006».

Med tre minutter igjen å spille, ble Zidane tatt av til stående applaus. Han forsvant ned tunnelen, hvor han ventet i stillhet til fløytesignalet gikk.

– Det var virkelig ..., Zidane sliter med å finne de riktige ordene.

– Jeg hadde en dårlig dag. Fra begynnelse til slutt, jeg var ikke til stede. Jeg tenkte: «Det er over. Det var det». Jeg tenkte så mye på slutten, hva som skulle skje videre, på det faktum at det var min siste kamp på Bernabeu. Og det er rart, men jeg gråt før kampen. Det kan skje med mange folk, men ikke med meg, sier han og puster dypt.

– Før kampen, og etter den også. Vi dro for å spise, hele familie, kanskje 50 stykker. Og presidenten kom for å si: «Takk for alt du har gjort». Det var en fantastisk gest.

Zidanes avgang signaliserte slutten, en pause fra alt det. Figo hadde dratt sommeren før. Og da hadde klubbpresident Florentino Peres allerede sagt opp, etter et tap mot Mallorca i februar.

Det var nytt valg den sommeren, nytt regime. Ramón Calderón kom inn og Fabio Capello ble manager. Ronaldo dro sju måneder seinere, til Milan.

– Capello fratok meg entusiasmen for spillet, sier han.

Og den siste dagen i 2006/07-sesongen, Calderóns og Capellos første, tok Carlos og Beckham farvel. De gjorde det etter at Madrid hadde vunnet sitt første ligagull på fire år.

Da Zidane dro, hadde han fortsatt VM å se fram til, og han var med på å bære laget til finalen. Noen ønsket at han skulle forandre mening og fortsette, men han lot seg ikke rikke. Franskmannen ser veldig godt trent ut. Det samme gjør Figo, som han fortsatt trener med i nærheten av der begge bor. Men det er likevel ikke det samme.

– Du savner adrenalinet du får når du spiller, sier Zidane.

– Du vil alltid savne det. Du vil savne fotballen, men du savner ikke resten. Du blir til slutt trøtt av det. På den tiden ble du låst inne på hotellrommet. Du kan ikke komme ut fordi det er folk overalt. Jeg klarte det ikke mer. Når du blir 34–35 år orker du ikke mer. Når du er 20–25 år kan det virke gøy, men til slutt dro jeg fordi jeg ikke orket mer. Du er alltid på hotellet fordi du spiller hver tredje dag. Det er en del av fotballspilleres liv og jeg klager ikke, men det blir litt for mye.

En siste dans?

Spesielt når ting ikke går så bra. Det er vanskelig å snakke om Zidane og ikke snakke om ham som en artist, med alle de grasiøse ballberøringene, som en ballettdanser. Det er ikke en definisjon han er enig i.

– Det er ukomfortabelt fordi om jeg spiller på en måte som er elegant, bra. Det er fint at de sier det. Men jeg er først og fremst en fotballspiller og jeg håper folk liker meg som en fotballspiller på banen, en som kjemper og ikke en danser. Jeg er der for å vinne. Jeg var en spiller som alltid ville vinne, sier han.

Og da han dro hadde Madrid sluttet å vinne. Zidanes siste kamp var betydningsløs. Det var ikke første gang. I april 2003 kom FourFourTwo til hjertet av klubben, mekanismene, kulturen og forklarte at galácticos-prosjektet ikke var bærekraftig. Det skapte et skille og undergravet noen av de uskrevne reglene i spillet.

«Noen private aktører frykter at klubben vil kollapse til slutt», skrev vi. Andre så det ikke komme, eller valgte å ikke se det. Det var problemer i paradis, men det fortsatte likevel.

Den sesongen endte med ligatittel, men så begynte det å gå galt. Et Ronaldinho-inspirert Barcelona slo dem blant annet 3–0 på Bernabéu.

– Det var min verste kamp, sier Carlos.

– Da Ronaldinho knuste oss. Han scoret to mål og jeg spilte veldig dårlig. Det var også en av de første kampene Lionel Messi virkelig begynte å skinne for Barcelona.

En Madrid-direktør hadde ifølge rapporter kommentert at de ikke signerte Ronaldinho fordi han var så stygg at det ville ødelegge for klubben som merkevare, og valgte Beckham i stedet.

Barcelona signerte Ronaldinho og vant Europa-cupen, pluss to ligagull på rad. Før det vant Valencia tittelen. Madrid vant ikke noe etter 2003, og gikk tre sesonger med tørke, den lengste tiden uten et trofé på over 50 år.

Zidane puster dypt igjen. «Muchísimo tiempo,» sier han. En veldig lang tid. For lenge.

– Og det var en av grunnene til at jeg dro. Jeg hadde kanskje blitt lenger dersom de vant mer. Men du sier til deg selv: «Jeg er en viktig spiller i dette laget og det har gått tre år ...»

Galácticos – en merkelapp

Det som hadde blitt sett på som laget som ikke kunne tape, hadde blitt til laget som ikke klarte å vinne. De sleit i Champions League, runde for runde, og i 2005 og 2006 var de ikke i nærheten av å kjempe om ligagullet.

En del av det var på grunn av stempelet i seg selv, dette storhetsprosjektet. Galáctico-tittelen var et tveegget sverd, en feiring av noen av de beste spillerne i verden, det mest glamorøse laget verden hadde sett. Men det var også et bilde på presset den gigantiske statusen førte med seg.

Mange spillere så på terminologien «galáctico» som et våpen som kunne brukes mot dem. Når galáctico blir nevnt, avbryter Figo oss fort.

– «Aquí, nadie es galáctico», sier han. Ingen er en galáctico her.

– Når du vinner er det fint, men når du taper er det skadelig. Det er vitser, sammenlikninger osv., og alt er negativt. Det var et kallenavn som ble brukt for å selge, og det er alt, sier han.

Roberto Carlos liker heller ikke merkelappen.

– Ingen av oss følte oss som galácticos, sier Carlos, og Ronaldo er enig:

– Det var en negativ tone rundt ordet galáctico, et ord vi aldri brukte for å beskrive oss selv. Vi visste at det allerede var press i Real Madrid, men utover det ga den merkelappen oss mer press.

– Jeg tror ingen følte seg som en galáctico eller hevet seg over resten, insisterer Figo på.

Problemet er bare at de gjorde det, eller ble påvirket til å føle seg slik, og ikke bare av pressen. Galáctico var en terminologi som ble promotert av klubben. De som ikke var galáctico ble gjort veldig oppmerksomme på at spillerne ble delt opp i «klasser» i garderoben. Noen klaget på at det føltes som om stjernene var de eneste personene i klubben. De var bildet av klubben utad og det handler om image.

Andre følte seg rett og slett oversett, noe som hadde en effekt på overgangspolitikken og garderoben, selv om spillerne stort sett gikk godt overens. På spørsmål om hvorfor ting gikk så galt, svarer Zidane: «Jeg vet ikke».

– Kanskje det var for mye respekt blant spillerne. Når det er ting som ikke fungerer, så må du si det. Og vi gjorde ikke det. Jeg vet ikke hvorfor. Respekt, kanskje. Kanskje fordi hver eneste person hadde en spesiell status som gjorde at: «Jeg kan ikke si dette til dem..»

Klasseskille, med andre ord?

– Kanskje, men framfor alt fordi det så ut som vi var redde for å si noe til de andre spillerne. Dersom du har et problem så må du si det, du må løse det problemet, og det gjorde vi ikke.

Et eksempel er da en Madrid-spiller var for redd for å ta med seg en trøye fra et familiemedlem i garderoben, slik at en lagkamerat kunne signere den: «Jeg kan ikke gå inn der og spør Zidane eller Ronaldo om å signere denne».

SUPERKJENDISER: Galacticos. Foto: AP Photo/Domenico Stinellis/NTB Scanpix Vis mer

Markedsvarer

Madrids policy var definert som «Zidaner og Pavones». Perez samlet sammen et lag av verdens beste spillere, Zidaner, og unge spillere som Paco Pavón. Det ble solgt inn som et emosjonelt konsept fylt av spenning og engasjement, de beste spillerne i samspill med spillerne man utviklet selv.

Men det var også et økonomisk perspektiv. Madrid kunne betale galáctico-spillerne en solid lønn (rundt 54 millioner kroner i året) ved å gi de unge spillerne lave lønninger, noen av dem så lite som en million i året. «Smålig» som en irritert lagkamerat sa.

Det viste også at noen av spillerne var i «middelklassen». Spillere som Claude Makélélé, som var veldig viktig, fikk mindre enn ni millioner i året, en sjettedel av sine mer profilerte lagkamerater. Og han visste det, ikke minst fordi han visste hvor stor markedsverdi de hadde. Og fordi folkene på styrerommet til Madrid ikke ville bry seg om han dro. Perez sa offentlig at Makélélé ikke var god i lufta og ikke kunne sentre.

Da Madrid signerte Nicolas Anelka for rundt 220 millioner kroner, omtalte daværende president Lorenzo Sanz overgangen som «vakker galskap». Perez påsto at de dyre signeringene ikke var galskap i det hele tatt, og at de faktisk genererte penger for klubben.

Men for at de skulle gjøre det, måtte spillerne få et stort image, med store presentasjoner, turer til utlandet og reklameplakater. De måtte bli markeds-profiler. Andre hadde ikke samme image, noe som ble mer viktig enn det de faktisk gjorde på banen.

Sommeren 2013 signerte Real Madrid David Beckham. Noen få måneder tidligere, hadde FourFourTwo foreslått ham som en potensial nysignering etter Roberto Carlos.

– Men hvor skal han spille? spurte brasilianeren.

Det var er treffende spørsmål.

Slutten

På samme tid ble Vicente del Bosque frigitt som trener. De neste to og et halvt årene ansatte Perez fem trenere: Carlos Queiroz, José Antonio Camacho, Mariano Garcia Remon og Vanderlei Luxemburgo. Ingen av dem vant noe.

Han var innom fire sportsdirektører og spillere verdt mer enn 440 millioner euro i løpet av tre sesongen, 19 spillere inn og 31 ut. Det var den sommeren utvandringen startet.

I likhet med del Bosque ble Fernando Hierro frigitt. Claude Makélélé, Albert Celades, Steve McManaman og Fernando Morientes forlot også klubben. Det var bare Beckham som kom inn. Troppen var veldig tynn, særlig i forsvaret.

– En Ferrari kan ikke kjøre uten dekk, klagde Queiros.

Så kunne spillerne selv se endringene skje, før tapene begynte å komme på løpende bånd?

– Ja, ja, ja, sier Figo.

– Det fjerde året, kanskje. Da vi begynte å gå bort fra det gamle litt, da vi begynte å bryte reglene for hva et fotballag skal være, sier han.

Beckhams signering hadde blitt symbolet på endringen, men lagkameratene er raske med å forsvare ham.

– Jeg har alltid opplevd at urettferdige ting har blitt sagt om meg, sier Beckham.

En av de tingene ble en besettelse. Anklagene om at han kun hadde signert for klubben for å selge trøyer. Problemet var at uansett hvor forpliktet han var, var påstanden delvis sann.

– Folk sa: «Beckham, image», men han var veldig, veldig profesjonell, veldig seriøs, sier Zidane.

– Han kom alltid tidlig på trening og jobbet veldig hardt, sier franskmannen.

– David er en fenomenal gutt, en fantastisk person. Han skapte aldri problemer. Bildet av ham er annerledes enn hvordan han er som spiller og person. Han er veldig profesjonell, legger Figo til.

– Det er ikke hans feil at de signerte ham med det eller det målet for øyet. Jeg hadde et godt forhold til ham. Jeg likte ham godt. Han var en fantastisk spiller og jeg likte å jobbe med ham, men den institusjonelle biten må klubben svare for. Hvorfor de signerte ham, og hva de hadde i tankene? Det jeg kan si om David er at han var fantastisk, godt likt, og en venn. Det betyr mest for meg, sier portugiseren.

Betalte dyrt sportslig

– Den sommeren reiste vi rundt i verden, fra Los Angeles til Kina, erindrer Figo.

– Det var øyeblikk på den turen hvor jeg tenkte: «Jeg trener ikke, jeg reiser hele tiden». Det er ikke noen treningsøkter, ikke noe hvile. Thailand, Kina, Japan ... Jeg følte kanskje at vi ikke trente nok for å forberede oss på en ny sesong. Jeg følte mer eller mindre det samme (som Figo), men det var klubbpolicy og vi måtte respektere det fordi vi tjente mye penger og klubben måtte tjene penger på noe, sier Zidane.

Figo fortsetter:

– Du begynner å se ting. Du ser folk fra utsiden av garderoben. Det er litt komplisert. Du mister litt av den seriøsiteten. For eksempel hadde vi en skuespiller på laget og folk filmet oss i garderoben. Min mening er at.. jeg vet ikke.. min mening er at det ikke er riktig å gjøre det slik. Men det var det som ble gjort.

– Min mening er, og det er en personlig mening, at det er veldig viktig at klubbene søker offentlighetens lys osv., men det må være en balanse. Det var et øyeblikk hvor jeg mener at balansen ikke gikk opp, og det er nok noen som vil være uenige med meg i det. En ting er reglene i fotballklubben, en annen er markedsføringen. Det må være en balanse så de ikke krasjer, for å sørge for at det ikke ser ut som et offentlig sirkus.

– Jeg tror vi nådde et punkt der vi gikk bort fra hva en fotballklubb skal være. Og jeg mener vi betalte dyrt for det sportslig sett. De siste to årene jeg var i Madrid tjente vi kanskje på markedsføringen, men når det gjelder fotballen så kostet det oss dyrt.

Men så gøy det hadde vært. Til slutt ble de ofre for sin egen suksess, en suksess som var formet av deres aura i like stor grad som det de faktisk utrettet. De endte opp med å bli for store for seg selv. Men de hadde vært store, og de nøt tiden.

– De første to årene var utrolige, sier Ronaldo.

– Jeg scoret på første touch i Madrid. Jeg kom inn på banen i debuten og noen få sekunder etterpå scoret jeg. Så scoret jeg igjen. Jeg tenkte: «Wow, dette kommer til å bli fantastisk».

Det var det. Fra målet etter 14 sekunder i Madrid-derbyet, til hattricken på Old Trafford.

– Jeg har alltid hatt stående applaus på bortebane tidligere, sier Ronaldo.

Publikum på Santiago Bernabéu fikk se flere Ballon d'or-vinnere og hele tiden en lovnad om at noe ville skje, et hint av noe spesielt lå i lufta. Noe uventet.

Luis Figo ser på magasinet igjen. Han plukker det opp og tar det med seg. Et minne. Gode minner. Sola skinner inn gjennom glassvinduet og på balkongen. Oppsummer alt i ett ord, Luis.

– Et privilegium.