EGEN KLASSE: Johannes Høsflot Klæbo gikk tidenes raskeste sprint i verdenscupåpningen i går. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
EGEN KLASSE: Johannes Høsflot Klæbo gikk tidenes raskeste sprint i verdenscupåpningen i går. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Johannes Høsflot Klæbo

Det verste jeg har sett

Johannes Høsflot Klæbo med tidenes beste sprint

I går så jeg skihistoriens raskeste sprint. Det er det verste jeg har sett; for det jo ofte slike negative vendinger vi bruker når vi skal fortelle om de prestasjonene som framstår for store til å formidle.

Johannes Høsflot Klæbo sin sprint i Ruka var en slik. Den godt skolerte NRK-kommentatoren Fredrik Aukland formulerte det litt mer presist:

- Det er uvanlig at han avgjør en sprint 100 meter etter start, sa Aukland.

Men der og da var vel denne konkurransen avgjort idet startskuddet gikk.

SÅ LANGT FORAN resten av verdens skiløpere er 21-åringen for øyeblikket. Det behøver ikke vare vinteren igjennom. Eller riktigere; det kommer nok ikke til å gå like lekende lett i hver eneste konkurranse. Men hva om det gjør akkurat det?

- Jeg har sett den nye skihistorien-begynne, skrev jeg om Klæbo i februar sist vinter. Da gjaldt dette lett pompøse utsagnet måten han rykket fra den råsterke russiske stjernen Sergej Ustijugov akkurat i den bakken der Sergej selv trodde han var i ferd med å avgjøre nok et løp.

Men som skistjerne kan du ikke tro noe annet enn at det blir en vond opplevelse hver gang du møter Klæbo i duell løper mot løper.

GJENNOM EN HEL treningssesong har konkurrentene etter beste evne studert hans spesielle måte å sette fart på. De har utvilsomt snappet opp den særegne bakketeknikken. Varianter av den ble testet av flere konkurrenter i dagens sprint, og forsøkene så isolert sett fine ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskjellen er bare at det konkurrentene klarer å kopiere i glimt, gjennomfører Johannes selv gjennom alle løpene sine.

Da blir han ekkel å slå.

MEN DET kan altså skje. Det er derfor det er nødvendig for Norge å ha hele lag i form. Den siste tida har bredden i norsk langrenn tidvis blitt framstilt som et problem. Den er selvsagt ikke det.

Ta sprint for eksempel der trener Arild Monsen sesong etter sesong har hjulpet fram toppløpere. Det var derfor Pål Golberg fulgte tettest på Klæbo denne gangen.

For et par dager ble den samme Golberg rakket ned på av Petter Northug på Instagram. Med all romslighet for humor viste dette seg å være en usedvanlig dårlig timing av Petter. Også Pål Golberg kan bli god nok for de største øyeblikkene.

Det samme gjelder Sondre Turvoll Fossli; sprinteren som skjøv Petter ut av Ruka-troppen. Seinest i august lå han på operasjonsbordet for en ødelagt rygg. Nå gikk han finale i verdenscupen, og kommer til å rykke oppover mot medaljesjiktet bare han får tid nok til å gjennomføre flere fartsøkter.

NOK AV TID har også Petter Northug selv. Det var som ventet at han ennå ikke er i form til å konkurrere jevnt mot Norges nestbeste. Det kommer nok til å snu når han møter de sterkeste i verdenscupen på Lillehammer om to uker.

I mellomtida må han skvære opp med de lagkompisene han har snakket ned. Akkurat den praten har ikke noe å gjøre med resultatene i går. Den gjelder alminnelig trivsel på arbeidsplassen, og blir ikke noe vanskeligere selv om dette var de faste landslagsløpernes dag.

Norsk langrenn klarer seg alltid best når sporten er samlet. Det forteller også den enestående utviklingen til Johannes Høsflot Klæbo. For i mangel av bedre ord om skihistoriens raskeste løp; den sprinten hans er det verste jeg har sett.