Det viktigste er å slå USA

Samt å samle Nord- og Sør-Korea på idrettsbanen. Da er OL en suksess for Kina, skriver Andreas Selliaas.

PÅ LEIT ETTER SUKSESS. Det meste har gått galt for Kina de siste månedene. For å bli kvitt den negative auraen som omgir OL i dag, er Kina avhengig av suksesshistorier.

Det er to ting som kan gjøre lekene til en stor suksess for det kinesiske regimet. Det ene er at Kina slår USA på medaljestatistikken. Det andre er at Nord- og Sør-Korea konkurrerer sammen under lekene.

Å slå USA har enorm innenrikspolitisk verdi, mens forsoning mellom de to fiendene vil rette opp mye av det negative inntrykket i internasjonale medier.

KINESISK NASJONALISME OG OMDØMMETAP. Det er ingen tvil om at Kina har tapt mye internasjonal goodwill etter at den olympiske fakkelstafetten startet. Før dette var de fleste i Vesten lite oppmerksom på forholdene i Kina eller hadde et positivt inntrykk av landet.

Disse holdningene passet godt inn i omdømmeprofilen de kinesiske myndighetene ønsket å ha. OL skulle bidra til å skape og forsterke inntrykket av Kina som en fredelig nasjon på vei tilbake i det internasjonale selskap.

Men bråket rundt fakkelstafetten har slått sprekker i dette bildet. På den ene siden har bråket satt søkelys på negative sider ved kinesisk politikk, både i Kina og i utlandet. På den andre siden har det ført til økt nasjonalisme blant kinesere.

Begge forholdene har gjort Vesten mer skeptisk til Kina. Spørreundersøkelser som Financial Times/Harris Poll har foretatt, viser store endringer i oppfatninger av Kina i Europa det siste året.

Undersøkelser fra Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia i tidsrommet 27. mars til 8. april må være alarmerende lesning for kinesiske myndigheter: I gjennomsnitt mener 35 prosent av befolkningen i de fem landene at Kina er den største trusselen mot global stabilitet (i USA 31 prosent, større trussel enn både Iran og Nord-Korea).

Det viktigste er å slå USA

I fjor var USA en klar ener. Italienerne er de som frykter Kina mest. Der mener 47 prosent av befolkningen at Kina er den største trusselen mot global stabilitet. I fjor var tallet 26 prosent. I Frankrike er forholdstallet 36:22, i Tyskland 35:18 og i Storbritannia 27:16.

Bare spanjolene mener fortsatt at USA er den største trusselen (41 prosent). Kina har med andre ord et omdømmeproblem i Vesten. Spørsmålet er om sport og OL kan bidra til å bøte på dette.

NETTSUS. På grunn av alt bråket i Lillestrøm og Rosenborg og norske mediers nådeløse prioritering mellom viktig og uviktig fotballstoff var det få som fikk med seg at Nord- og Sør-Korea 26. mars for første gang på 15 år spilte en tellende fotballkamp mot hverandre.

Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010 (Turkmenistan og Jordan er også i pulja). Det var overraskende at Sør-Korea bare greide 0-0 mot lillebror i nord (de har tross alt en fjerdeplass i VM fra 2002 og Manchester United-spilleren Park Ji Sung og Tottenhams Lee Yong Pyo på laget).

Men det var ikke det som vakte størst oppmerksomhet. I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og foreslo at de heller skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang.

Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. For å nevne noe.

Men fotball har også skapt godt omdømme utad. Det nordkoreanske laget som slo Italia ut av fotball-VM i 1966 og nesten slo ut Eusebios Portugal i kvartfinalen, ble enormt populære i Storbritannia og resten av Europa. Fortsatt blir nordkoreanerne husket som store helter i Storbritannia.

STØRST AV ALLE: Den kinesiske basketballspilleren Yao Ming er Kinas største OL-stjerne, noe som vises av denne plakaten i OL-byen Beijing. NBA-proffen spiller til daglig for Houston Rockets og synes kanskje ikke det er spesielt viktig å slå USA på medaljestatistikken. Men det er iallfall viktig for de kinesiske myndighetene, skriver NUPI-forsker Andreas Selliaas. Foto: GREG BAKER/AP/SCANPIX
STØRST AV ALLE: Den kinesiske basketballspilleren Yao Ming er Kinas største OL-stjerne, noe som vises av denne plakaten i OL-byen Beijing. NBA-proffen spiller til daglig for Houston Rockets og synes kanskje ikke det er spesielt viktig å slå USA på medaljestatistikken. Men det er iallfall viktig for de kinesiske myndighetene, skriver NUPI-forsker Andreas Selliaas. Foto: GREG BAKER/AP/SCANPIX Vis mer

Det kommer klart til uttrykk i den mektige dokumentarfilmen The Game of Their Lives - obligatorisk for dem som er interessert i fotball og politikk. Det var derfor ikke overraskende at Pak Du Ik, en av heltene fra 1966, fikk bære OL-fakkelen på sin ferd i Pyongyang, og at det var han som fikk mest oppmerksomhet i nordkoreansk og internasjonal presse i etterkant.

Under fotball-VM for kvinner i Kina i 2007 ble vi vitne til en rørende forsonende tone mellom trenerne til de amerikanske og nordkoreanske kvinnelandslagene. Etter kampen mellom USA og Nord-Korea (som endte 2-2) uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt.

Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om politikerne i de to landene hadde snakket til hverandre på samme måte?

KINA, NORD-KOREA OG DEN OLYMPISKE ÅND. Det som kan bidra til forsoning på idrettsbanen mellom Nord- og Sør-Korea, er at Kina legger press på lederne i de to landene. Det er flere grunner til at kineserne gjør dette.

I mange år har det foregått olympisk diplomati mellom de to fiendene. Allerede før OL i Tokyo i 1964 forsøkte IOC å få satt sammen et felles lag, og det ble gjort et nytt forsøk før Seoul i 1988. Ingen av tiltakene lyktes, men i begge tilfellene kom de fram til en forhandlingsløsning om forente tropper. De ble blant annet enige om felles flagg og nasjonalhymne.

Etter den kalde krigen har mangt utviklet seg videre. Siden Sydney-OL i 2000 har de i alle leker gått sammen på åpnings- og avslutningsseremoniene, og i 2005 innledet de forhandlinger om felles tropp i Beijing. Med andre ord er OL en naturlig arena for tilnærming mellom Nord- og Sør-Korea. Når vi også veit at Nord-Korea støtter Sør-Koreas kandidatur til vinter-OL i 2018, forsterkes inntrykket av OL som arena for forsoning.

Videre har Kina vært svært misfornøyd med nordkoreanernes testing av kjernevåpen og kortdistanseraketter de siste årene, uten at de har varslet Kina på forhånd. Det har forsterket Kinas ønske om en løsning på Korea-problematikken. Alt i alt ligger mye til rette for at Beijing skal bli et gjennombrudd for koreansk forsoning.

HISTORISK BEGIVENHET. Alle bør håpe på at Nord- og Sør-Korea stiller med én tropp i OL. Det vil rette opp en del av inntrykket av Beijing-OL, det vil vise at OL politisk kan bidra på en positiv måte, og ikke minst kan det gi håp til mange koreanske familier som fremdeles er splittet som følge av Koreakrigen.

Skjer det, vil det være den største positive politiske idrettsbegivenheten i OLs historie siden Jesse Owens’ bragder i Berlin i 1936!

For journalister og andre som planlegger OL-turen, anbefaler jeg å følge særlig godt med på fotball. Men også på basketballbanen, ved bordtennisbordet og i turn- og taekwondo-hallene kan store ting skje.

Et samlet koreansk lag vil sette spor på medaljestatistikken. Jeg vil anta at det vil gi koreanerne flere medaljer, selv om det totale antall utøvere blir redusert. Om så skjer, kan den kinesiske medaljekampen mot USA bli mindre skarp. Det tror jeg Kina kan godta.