Dette blir bra til VM

Det er bedre å glede seg over nye sjanser, enn å deppe for EM som forsvant.

VALETTA (Dagbladet.no): Akkurat da ballen strøk over Ta`Qali nasjonale stadion i fjærlett linje fra John Arne Riises røde venstre fot til Steffen Iversen rett bak hjemmelagets forsvarlinje, forsvant Norge fra EM.

Det er verd litt ettertanke for de som ikke synes at dette landslaget har noe å gjøre i et internasjonalt sluttspill. Om sånt i det hele tatt hjelper dem til å skjønne.

De som kan litt mer fotball tar poenget. Du kan ikke gjøre noe stort vakrere med ballen enn det Riise presterte nede fra venstrebacken sin. Å se det lille rykket til kameraten seksti meter på den andre siden, er en liten fotballgodbit i seg selv. Men å sende ballen presis der Steffen kom løpende, er det samme som å levere hele godteposen.

Og gi oss mer enn nok å suge på til neste kvalik.

FOR DET er et sted i toppen av den Norge kommer til å havne når landslaget har ristet av seg skuffelsen over EM-sjansen som glapp.

Vi begynner å skape en fotballtradisjon for det. Etter at tre av fire sluttspill ble spilt inn på 90-tallet, fulgte to ganger play off, før denne kvaliken ble rotet bort på underlig vis sist lørdag.

Men etter at Åge Hareide fant tilbake til vår egen måte å spille på, er vi i hvert fall på nivået der det er lov både å tro og håpe på ny suksess.

Bare ikke forlange.

HÅP FOR FRAMTIDA: 
Norge kommer til å kjempe i toppen i neste kvalik når landslaget har ristet av seg skuffelsen over EM-sjansen som glapp, skriver Esten O. Sæther. Foto: SCANPIX
HÅP FOR FRAMTIDA: Norge kommer til å kjempe i toppen i neste kvalik når landslaget har ristet av seg skuffelsen over EM-sjansen som glapp, skriver Esten O. Sæther. Foto: SCANPIX Vis mer

SPØRSMÅLET er hvor bra vi tror vi kan bli. Det må mye jobbing til for å flytte det norske landslaget opp fra dagens litt bedre enn naturlige nivå til det å kvalifisere seg for VM-sluttspill i Sør Afrika om to år.

Mer tid er det ikke. I november 2009 er enda et sluttspill avgjort, og oppgaven ser formidabel ut.

Norge er i dag ranket som nummer 15 av Europas 53 landslag i fotball. Den rankingen er i utgangspunktet sportslig sterk, men dessverre et par plasser for høy. Vi er for eksempel vurdert som Nordens beste nasjon rett foran Sverige, og det er ikke sant. Svenskene har kvalifisert seg for sluttspill jevnt og trutt, og er egentlig på et litt høyere nivå.

ALLEREDE i neste FIFA-ranking detter vi noen plasser. Sannsynligvis ikke lenger enn at vi fortsatt er blant Europas 18 beste lag og på det viset blir plassert i pulje to i søndagens VM-trekning i Durban.

Den justeringen er grei nok fordi den gir et mer realistisk bilde av hvilken framgang som kreves i de to neste landslagssesongene. Europa skal ha med 13 lag i VM 2010. Det betyr at Åge Hareide må skape et lag som presterer over evne.

Eller i hvert fall over dagens nivå.

EN NÆRMERE sjekk av konkurrentene gir et ganske tydelig bilde av hva et sånt sportslig løft må innebære. Blant de toppseedete landene er lag som Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Tsjekkia, alle med ressurser nok til å gjøre en eventuell norsk gruppeseier urealistisk. Slik må framgangen helst starte med litt flaks i trekningen. England, Nederland, Kroatia eller Portugal blir tatt i mot med glede.

På samme vis er mulige play off motstandere sterke nok med aktuelle lag som Sverige, Russland, Tyrkia eller Hellas. Vi hører vel fortsatt ikke ut som favoritt mot noen av dem?

Selvsagt er slik fabulering før en eneste VM-pulje er trukket ganske nyttesløs; bortsett fra når det gjelder en ting:

** Å skjønne at landslaget må utvikles for å komme til et nytt sluttspill.

Der går det imidlertid an å se mulighetene.

FØRST ved å heve kravet til de offensive kvalitetene i indreløper-rollene.

Der Bjørn Helge Riise viste vei sist sommer sesongen, fulgte Per Ciljan Skjelbred som ventet opp mot Malta. Kombinasjonen av ekstrem lungekapasitet, bra dribleferdigheter og høyt pasningsnivå, gir et langt høyere nivå på denne nøkkelrollen i den norske fotballstilen.

Forspillet til 1 – 0 var et godt eksempel på det. Da var det Skjelbreds spesielle balanse som vakkert løste opp floken ute ved sidelinja og Riises løpsstyrke som brakte ham i posisjon til å sende Jarl-Andre Storbæk fri på motsatt kant.

Det er først når vi kan angripe med så stor fart og balltrygghet mot langt bedre motstandere at det blir sluttspill.

I VENTETIDA får vi heller innrømme at det ble for ujevnt i prestasjonene til at vi nådde opp denne gangen. Denne ustabiliteten speiler både Hareides kronglete vei tilbake til en tydeligere norsk spillestil og manglende kvalitet og dobbeltdekning på noen plasser.

Lenger er ikke Europas 15. beste fotballnasjon tross alt kommet.

Men heller ikke kortere.

Og det siste er det best å tenke på nå når laget skal gjøre jobben for å bli bedre.