HENGT UT:  Marit Mikkelsplass, her fra Lillehammer-OL, gikk inn til VM-bronse i Trondheim 1997. Hun var en av de  rene i kvinneeliten dengang, så hvorfor skal hun henges ut på svensk TV i kveld?. FOTO: Jan Greve .
HENGT UT: Marit Mikkelsplass, her fra Lillehammer-OL, gikk inn til VM-bronse i Trondheim 1997. Hun var en av de rene i kvinneeliten dengang, så hvorfor skal hun henges ut på svensk TV i kveld?. FOTO: Jan Greve .Vis mer

Dette er blodig urettferdig

Hvorfor skal de rene henges ut for å vise 90-tallets skidop?

NÅR de svenske TV-journalistene i kveld lar Marit Mikkelsplass spille skurkerollen i den påstått avslørende dokumentaren om 90-tallets langrennsdop, er det mer enn dårlig casting. Det er blodig urettferdig.

I de årene denne Oslo-jenta slet for å henge med toppen i internasjonal kvinnelangrenn, var de aller beste dopet. Når TV-journalistene har sirklet inn en blodtest fra vinteren 1997, kunne de med fordelt problematisert det faktum at tre russiske jenter som var med å dominere ski-VM dette året, alle ble tatt for juks:

•• Ljubov Jegerova, Larisa Lazutina og Danilova gikk så kjapt i bakkene utenfor Trondheim fordi de var dopet. Marit Mikkelsplass tok en flott bronse på 3-mila i dette svindelselskapet fordi hun hadde en overlegen klassisk teknikk.

Denne forskjellen i dopkultur fra land til land er det lett å se i dagens langrenn. Etter at de russiske jentene ble plukket vekk en etter en og antidopingarbeidet vant fram i Italia, er det blitt slutt på den kunstige skjevheten blant jentene. Nå vinner de som trener klokest.

Da blir det for stygt å plukke ut en av de rene jentene fra 1990-tallet.

AT kveldens SVT-dokumentar ikke stopper der, understreker redaksjonens problem med å lese denne perioden. Det er uansett en vrien øvelse. Langrennsmiljøet er som alle andre dopingbefengte idretter, spekket med rykter og løgn. Akkurat det er kanskje dette ondets største forbannelse.

Desto mer forsiktig bør historiefortellerne være med faktagrunnlaget. Derfor har programmets guru, den svenske antidoping-forkjemperen Bengt Saltin, et problem når han i dagens VG ber langrennsløperne om å gi tillatelse til å frigi egne hemoglobinverdier for å få sannheten fram. Den øvelsen er jo gjort før. Vi hadde hele den norske lista publisert på Dagbladet.no allerede i 2001 uten at det  har hjulpet å få slutt på spekulasjonene mot rene utøvere.

I DEN aktuelle tidsperioden forsøkte det internasjonale skiforbundet (FIS) å få kontroll over bruken av bloddoping ved å gi startforbud ved for høye hemoglobinverdier. Grensene var satt på 17, 5 for menn og vekselvis 16,0 og 16,5 for kvinner, men var i seg selv omdiskuterte fordi blodverdiene varierte fra løper til løper. Først med innføringen av dagens blodpass der de enkelte  løperne blir målt mot seg selv, er det lettere å se uregelmessighetene.

Det er derfor 90-talls løperne reagerer på å få referert en enkelt helsetest fra Lathi 1997. Den har et par ekstreme tall, men knapt noen verdi når det gjelder svenske og norske løpere med resultater rundt grensene. For det er jo ingen av dem som har lagt skjul på at de tidvis befant seg der.

LISTA løperne selv ga til Dagbladet i 2001 hadde for eksempel Kristen Skjeldal med et høyeste nivå på 17,6, Frode Estil på 17,5, Thomas Alsgaard på 17,1 og Erling Jevne på 16,5. Da hadde både Marit Mikkelsplass og Bjørn Dæhlie lagt opp, men deres verdier har det heller ikke vært noen hemmelighet rundt. Dette var de norske heltene fra 1990-tallet med åpenhet om treningsmetoder, medisinbruk og forberedelser både  i tynnluft og høydehus. Det går an å diskutere både astmamedisinering og høydehus, men disse løperne skal uansett få slippe å bli mistenkeliggjort for bloddoping to tiår seinere.

Eller som Aalsgaard selv påpekte under offentliggjøringen den gangen:

- Det kan være utøvere som tester høyt av naturlige årsaker. Derfor må man være forsiktig med å spekulere i at noen jukser selv om de tester høyt. Poenget må være at man finner svarene på hvorfor.

DET svaret skal idrettsmedisinerne absolutt diskutere. Alt for ofte skyldes de høye verdiene juks, men for å komme til den konklusjonen må altså materialet være mer systematisk enn det denne svenske TV-dokumentaren har samlet inn.

Nå slår den i alle retninger, og treffer noen som mest av alt burde vært beskyttet.

Det er dessverre blodig urettferdig.