NÅR de svenske TV-journalistene i kveld lar Marit Mikkelsplass spille skurkerollen i den påstått avslørende dokumentaren om 90-tallets langrennsdop, er det mer enn dårlig casting. Det er blodig urettferdig.

I de årene denne Oslo-jenta slet for å henge med toppen i internasjonal kvinnelangrenn, var de aller beste dopet. Når TV-journalistene har sirklet inn en blodtest fra vinteren 1997, kunne de med fordelt problematisert det faktum at tre russiske jenter som var med å dominere ski-VM dette året, alle ble tatt for juks:

•• Ljubov Jegerova, Larisa Lazutina og Danilova gikk så kjapt i bakkene utenfor Trondheim fordi de var dopet. Marit Mikkelsplass tok en flott bronse på 3-mila i dette svindelselskapet fordi hun hadde en overlegen klassisk teknikk.

Denne forskjellen i dopkultur fra land til land er det lett å se i dagens langrenn. Etter at de russiske jentene ble plukket vekk en etter en og antidopingarbeidet vant fram i Italia, er det blitt slutt på den kunstige skjevheten blant jentene. Nå vinner de som trener klokest.

Da blir det for stygt å plukke ut en av de rene jentene fra 1990-tallet.