LIK STØTTE: Det er naturlig at idrettsfellesskapet tar vare på utøvernes rettssikkerhet uansett idrett og popularitet. Det gjelder også Therese Johaug sin sak. FOTO: Martin Slottemo Lyngstad.
LIK STØTTE: Det er naturlig at idrettsfellesskapet tar vare på utøvernes rettssikkerhet uansett idrett og popularitet. Det gjelder også Therese Johaug sin sak. FOTO: Martin Slottemo Lyngstad.Vis mer

Therese Johaug dopingsak:

Dette er en kynisk jakt på Therese Johaug

Det er ingen som kaster bort penger ved å gi utøverne nødvendig rettshjelp.

DET er fristende å lete etter vikarierende motiver når langrennskomiteen i Norges Skiforbund nå blir kritisert av VG for å hjelpe Therese Johaug økonomisk med ankesaken i Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) fordi denne pengebruken visstnok tapper resten av skisporten for midler. Jakten på henne framstår mer og mer kynisk. Men det er mye viktigere å lete etter idrettens sjel.

Du vet; den gode følelsen som gjerne vokser fram mellom dem som trener sammen, og som gjør at det med kjønn, alder, utdannelse, rikdom eller hva det måtte være, ikke betyr så mye hverken mens du leker eller i garderoben etterpå.

Det er den sjela de kloke medlemmene av langrennskomiteen tar vare på når de garanterer at regningen for Thereses norske og utenlandske stjerneadvokater blir betalt av idrettsfellesskapet uten tanke på at denne støtten går til en rik skiløper.

I VIRKELIGHETEN slipper langrennssporten unna med rundt halvparten av regninga. Resten tar Norges Idrettsforbund. Der gjelder imidlertid statens satser for advokater, og tilskuddet for juridisk hjelp blir etterbetalt etter en individuell skjønnsmessig vurdering.

Den vurderingen er bygget på forståelsen av at alle skal få den samme rettssikkerheten. Derfor har CAS-sakene de siste årene til en innebandyspiller, en vektløfter og Martin Johnsrud Sundby blitt dekket likt av Idrettsforbundet. Det er ingen økonomisk forskjell å være i idrettens egen rettergang for de som bevisst har bloddopet seg og de som ubevisst er blitt tatt med et forbudt stoff i kroppen:

Artikkelen fortsetter under annonsen

  • Som en del av idrettsfellesskapet har du de samme juridiske rettighetene.

Slik er denne saken egentlig en test på fellesskapets verdi.

DET er nettopp denne testen norsk skisport er i ferd med å klare etter over et halvår med påstått og selvforskyldt elendighet. Da det gjaldt, sviktet ikke systemet:

  • Skisporten vår er heldigvis ikke styrt av blind bokstavtro, men av alminnelig medmenneskelighet. Det er en avgjørende forskjell.

Derfor kommer det heller ikke noe erstatningskrav fra norsk langrenn mot den landslagslegen som i et øyeblikks uoppmerksomhet anbefalte Therese Johaug å bruke en anabol leppesalve:

- Det strider mot våre verdier, sa Torbjørn Skogstad, den stødige lederen for langrennskomiteen til Dagbladet fredag, og var tydelig på at også denne dopingsaken i likhet med den lovstridige astmamedisineringen til Martin Johnsrud Sundby var sportens felles ansvar. De to legene som har vært involvert i disse hendelsene var riktignok på betalt jobb, men mest av alt var de med i langrennsmiljøet fordi de hadde det fint der. Slik forsvant grensen mellom yrke og frivillighet på det viset som ofte skjer i idretten.

Juridisk sett ville ekspertanbefalingen av en forbudt leppesalve kanskje vært en grei sak. Både Johaug og Norges Skiforbund mistet beviselig millioner av kroner på feilen, men det hadde vært en større feil av begge å gå etter en oppofrende og omtenksom landslagslege for å få erstattet det økonomiske tapet.

Da ville man tapt idrettens sjel.

DENNE sjela påvirker også den egentlige verdien av toppidretten. Selv sport på dette nivået må aldri reduseres til et kynisk spill om penger. Her er det like viktig å ta vare på de utøverne som tilsynelatende har pengebeholdning til å passe sine egne rettssaker:

  • Behovsprøvning av medmenneskelighet er en farlig øvelse.

Det har norsk langrennsmiljøet fått testet gjennom disse sakene mot to av sportens største stjerner. Bare de aller nærmeste vet det tilnærmet riktige svaret på hvor bra idrettsfellesskapet har taklet utfordringene, men utad framstår langrennsmiljøet nå både troverdig og sterkt.

MEN det å ha styrke til å ta vare på hverandre når det kniper, betinger mest av alt en helt fri debatt om hvilke verdier som skal beskyttes. Da er det ikke noe farlig å ha ulike meninger om landslagets helseregler, kompensasjon for tapte premiepenger, begrensning av kreftframbringende fluorsmurning eller noe annet som utfordrer samlivet mellom en proff toppidrett og skiglede for flest mulige.

Nå som norsk langrenn ser ut til å ha kommet gjennom en urolig tid med like god rekruttering, solid sponsorstøtte og et fortsatt mer enn entusiastisk hjemmepublikum, er det en passende anledning til en bred, åpen verdidebatt om hva som skal være kjennetegnene på det norske skimiljøet.

For eksempel å ta vare på Therese Johaug.