AVGJØRELSEN: Ankermann Robert Johansson gjør seg klar til det siste hoppet mot olympisk laggull.OL FOTO: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
AVGJØRELSEN: Ankermann Robert Johansson gjør seg klar til det siste hoppet mot olympisk laggull.OL FOTO: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.Vis mer

Laghopp gull vinter-OL 2018

Dette er et OL-gull til spionene, skredderne og alle de flotte gutta

Gammel nasjonalidrett ble moderne elitesport uten å miste seg selv.

DET er blitt noen måneder siden jeg stod under hoppkanten i tyske Klingenthal sammen med en av skredderne i den norske troppen. Navnet holder vi hemmelig siden skredderen for anledningen var spion. Han stod med kameraet sitt der i unnarennet og tok bilder av konkurrentenes utstyr.

VINNERGUTTA: Hoppgjengen etter hoppgullet. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
VINNERGUTTA: Hoppgjengen etter hoppgullet. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Seinere den kvelden ble bilde etter bilde analysert. Ikke en bulk, ikke en søm, ikke en mistenkelig tøyflik av konkurrentenes hoppdresser skulle få passere usett. Det er slik den moderne hoppsporten er blitt.

Utstyrsracet har forlengst tatt den mest populære vinteridretten. I andre miljøer kunne det lett ha blitt et hysteri av sånt. Men det er ingen på dette norske olympiske gullaget som har mistet seg selv i farta.

Det var vel derfor Robert Johansson kunne sette et fjellstøtt nedslag på en av de største prestasjonene i norsk idrettshistorie.

FOR da jeg var sammen med skreddere, spioner og hoppere rett før snøen kom, var Robert fortsatt rangert som den svakeste på laget. Riktignok hadde han imponert gjennom hele oppkjøringen, men i bakhodet til kompisene hang nok forestillingen om bartehopperens egentlige posisjon i hierarkiet. Gode idrettsfolk er vare for sånt. Det å se sin egen og de andres sportslige posisjon i gruppa hører til treningshverdagen. Men her blant disse hopperne var det umulig å merke det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det du derimot umiddelbart merker i nærheten av denne hoppgjengen, er hvordan de tar vare på hverandre; vel vitende om at dette fortsatt er et lite miljø som skal utføre store bragder.

De siste årene har lært dem at det kan de bare gjøre sammen.

DET gjelder også for de ivrige som står rundt. Etter at hoppsporten forsvant som breddeidrett for flere ti år siden, tok det alt for lang tid for å forene de ikke så alt for mange som var igjen. I denne perioden begynte østerrikerne å dominere. Helt fra slutten på 1970-tallet var de først med all teknologi, og med det også blant de beste til å utvikle hoppingen rent teknisk.

Først under Clas Brede Bråthen har norsk hoppsport klart å samle seg rundt en enhetlig, systematisk jobbing for å få opp det sportslige nivået. Da kom de kunnskapsrike utenlandske trenerne, rutinerte Bertil Pålsrud fikk den strategisk viktige posten som sjef for utstyrskomiteen i det internasjonale Skiforbundet (FIS) og hopperne ble knyttet tett sammen i et verdibasert fellesskap.

Slik ble denne gullkvelden i Pyeongchang neppe slik trener Alexander Stöckl forutså på pressekonferansen etter gullet:

- Nå blir det fylla, sa Stöckl, men det var mest et pek til gamle mindre gode dager i hoppmiljøet.

DERIMOT blir det en rask retur til den nye hverdagen som har løftet Norge tilbake til posisjonen som verdens beste hoppnasjon. Altså rett til hopp-labben.

For der regjerer kunnskapsrike Magnus Brevig som leder for den nye idrettsvitenskapelige avdelingen. Jobben ble opprettet sist sommer med et tydelig mål om å være stabilt på topp:

- Vi har de fleste hopperne, de beste bakkene og det beste klimaet, sa Clas Brede Bråthen til meg dengang, og tilføyde:

- Det gjelder bare å forvalte de fordelene vi har.

Det ble gjort i dag. Av Daniel Andre Tande, Andreas Stjernen, Johann Andre Forfang og Robert Johansson, men også den gråtende treneren Alexander Stöckl, den skuffede reserven Anders Fannemel, den alt for ofte skadete og tapre lagkameraten Kenneth Gangnes, lederne, skredderne, de navnløse spionene og alle andre som har jobbet for å gjøre dette mulig.

At Norge på nytt er best i hopp.

.