NISJESPORT: Vålerenga har startet sesongen med en overraskende publikumsnedgang. Toppfotball i hovedstaden er ingen samlende begivenhet. FOTO: Andreas Lekang
NISJESPORT: Vålerenga har startet sesongen med en overraskende publikumsnedgang. Toppfotball i hovedstaden er ingen samlende begivenhet. FOTO: Andreas LekangVis mer

Publikumsvikt i Oslo:

Dette er fortsatt en trist by for toppfotball

Overraskende negativ start for Vålerenga i det som er ment å bli en jubelsesong.

DETTE var sesongen der den negative publikumsutviklingen skulle snu for Oslos eneste topplag i fotball. Ny populær trener, flere spennende unge signeringer og nedtelling til egen stadion har spredt optimisme i klubbmiljøet før sesongstart. Men etter bare en drøy uke med Eliteserie-spill, er bildet helt annerledes:

  • Vålerenga sliter fortsatt med å nå det store Oslo-publikummet.

I løpet av de to første hjemmekampene har snittet gått langt under 8 000; en nedgang fra den svake fjorårssesongen på nesten 15 prosent. Det kan muligens forklares med lite spennende motstandere og en hovedstad i påskeferiemodus, men ellers er bortforklaringer dårlig hjelp for de som prøver å få liv i Oslo som en boblende glad fotballby.

Der kreves det sterkere medisin.

FOR historien forteller om en by der de beste fotballklubbene lenge har slitt med å samle innbyggerne til kamp. Mens Oslo rett etter andre verdenskrig hadde fire av Norges seks mest populære fotballag, er publikumsdraget gradvis blitt svakere både for hovedstadsklubbene totalt og mer og mer dominerende Vålerenga.

Det er årsaken til at VIF i denne perioden med et snitt på 8 366 på 596 eliteseriekamper, er betydelig bak både Rosenborg (12 278) og Brann (11 117). Også Aalesund med et innbyggertall i byen på mindre enn tidelen av Oslo, har på respektable 173 kamper trukket et høyere snitt enn Vålerenga. Oslo-klubben ligger på fjerdeplass på topplista over publikum på hjemmekampene marginalt foran Stavangers blåfalmete kjærlighet Viking, og med bare et par tusen flere tilskuere enn fotballstolthetene i småbyene Fredrikstad og Molde.

DA de store felles TV-inntektene for snart femten år siden presset opp interessen for norsk klubbfotball, fikk også Vålerenga sin sterkeste periode. Toppåret kom i gullsesongen 2005 med et snitt på 15 658, og denne nye publikumsinteressen holdt seg tilsynelatende lenger enn nivået på banen.

I ettertid ser likevel denne oppgangen ut til å ha vært for tett knyttet til det gode arbeidet blant supporterne i Klanen. Disse sterke årene reflekterte mest en boost i supporterarbeidet:

  • Vålerenga har aldri klart å få den brede geografiske og samfunnsmessige tilhørigheten som Rosenborg eller Brann.

En seriekamp med Oslos desidert best fotballag er ingen samlende stor begivenhet i byen. Det gjør at tilskuertallet nå synker år for år selv med et sterkt økende innbyggertall. og det på tross av at fotball som breddeaktivitet er mer populært i Oslo enn noen gang.

DE tydelige grepene Vålerenga tok før denne sesongen var ment å rette opp denne skjevheten. Med ansettelsen av Ronny Deila som trener og Erik Espeseth som direktør, har VIF posisjonert seg for systematisk framgang.

Mens Deila skal gi en sportslig stabilitet med en egen publikumsvennlig spillestil, tar Espeseth med seg de markedsmessige erfaringene fra Rosenborg og Strømsgodset som har gitt flotte tilskuertall både i Trondheim og Drammen. Begge får imidlertid en vrien jobb; spesielt Espeseth som altså må bygge en ny tradisjon i en by der fotball som publikumsidrett står svakt.

HER vil selvsagt den nye stadion på Valle Hovin gi helt andre muligheter. Med en kapasitet på drøyt 17 000 blir den mer intim enn Ullevaal. Det vil hjelpe på opplevelsen om snittet blir liggende på rundt 10 000 slik det har vært de siste fem årene.

Den store oppgaven blir likevel å gjøre Vålerenga tiltrekkende for langt flere enn de innvidde. Det er en markant forskjell på nisje -og folkesport. For å endre Oslo-folkets vaner, er klubben sannsynligvis nødt til å utvide selve opplevelsen av å se klubben spille. Det er en jobb supportermiljøet i Klanen må bidra til.

FOR å få sportslige resultater på linje med forventningene trenger laget et mest mulig forutsigbart dekke. Selv en svært god gressmatte på Ullevaal er ikke det samme som kunstgress.

Det var grunnen til at VIF-sjefenes gamleklubb Strømsgodset i siste serierunde kom seg sånn nogenlunde på beina igjen etter en svak start mot Aalesund, mens Vålerenga søndag aldri fikk sammenhengende flyt og tempo på eget pasningsspill mot svært hardt pressende Sandefjord.

Et gjennomført ballholdende VIF kan starte en ny epoke på eget stadion i september, og klubben har både kunnskap og tilstrømning av talenter til å jobbe fram den tydelig tiltalende spillestilen som over flere år gir identitet.

Spillet i seg selv drar publikum slik det skjedde i Trondheim gjennom 1990-tallet og nå sist i Drammen for noen sesonger siden under nettopp Ronny Deila.

Men for å få den helt store suksessen må alt annet rundt også fornyes.

For Oslo er ikke lenger noen publikumsby for fotball.