Henrik Kristoffersen og splittelse i alpinlandslaget

Dette er Henrik sin skyld

Men det kan også gjøre konflikten lettere å løse.

IKKE SÅ FASTLÅST: Konflikten mellom Henrik Kristoffersen og landslaget om treningshverdagen virker fastlåst. Men den krever neppe noe mer av verdensmesteren enn at han er smidigere i forhold til lagkameratene. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix.
IKKE SÅ FASTLÅST: Konflikten mellom Henrik Kristoffersen og landslaget om treningshverdagen virker fastlåst. Men den krever neppe noe mer av verdensmesteren enn at han er smidigere i forhold til lagkameratene. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix.Vis mer

FOR de fleste var det nok med ett eneste seiersintervju for å ane at norsk alpinsports nyeste verdensmester også utenfor bakken er helt spesiell. Henrik Kristoffersen prat med NRK rett etter fredagens gull, er noe av det rareste som er vist i denne sjangeren.

Der alle ferske verdensmestere i enhver idrett i et slikt TV-intervju ville unnet seg et tilfreds øyeblikk over å ha lykkes for første gang, var Henrik nesten nådeløs mot seg selv. Han brukte TV-tida til selvpisking for et par feil underveis, før han på inn -og utpust konsentrerte seg om slalåmrennet som skulle komme.

Det var en særegen seanse. Muligens økte den ikke markedsverdien på hjemmebane, men den ga et glimt inn i toppidrettslivet til en ekstremt dyktig utøver det ikke er enkelt å bli klok på for oss som bare betrakter.

For hvorfor var Henrik ikke snillere mot seg selv når han endelig hadde oppnådd det han hadde jobbet så hardt for?

KANSKJE fordi han er drevet av en trang til å bli bedre som ikke tillater lykkelige øyeblikk. Eller mer sannsynlig; fordi han har andre måter å være glad på. Det er helt ok. I hvert fall så lenge denne perfeksjonismen ikke blir en tvangstrøye.

Akkurat det er det ingen sportslige tegn på hos en 24-årig verdensmester med allerede mer enn imponerende 51 pallplasser i verdenscupen. Henrik har med god hjelp av pappa Lars som trener, gjort det meste riktig for å bli best mulig i bakken.

Det utenfor bryr han seg tilsynelatende ikke noe om.

FOR da den åpenbare splittelsen på alpinlandslaget til slutt ble et tema også for andre medier enn Dagbladet, var det ikke mye drama fra hovedpersonen selv:

- I Østerrike trener omtrent ingen sammen. Hircher (gullvinner) er helt alene, Matt (sølv) trener hjemme grunnet at han kjører mye slalåm. Feller (sjetteplass) og Schwartz (bronse) er litt sammen, men også en del alene, forklarte Henrik til VG etter rennet i går med henvisning til den østerrikske dominansen under VMs siste øvelse.

Men dette er ikke mye til forklaring når du ser på hva som de siste tiårene har gjort Norge til en alpin stormakt. Østerrike vil alltid dominere denne sporten uansett organisering. Det er jo deres nasjonalidrett, med en tilfang av talenter deretter. Hos oss derimot gjelder det å sikre maksimale vilkår for et ganske smalt sportlig miljø.

Da blir det et spørsmål både om samarbeid i treningshverdagen og hvem som skal ha mest av pengepotten.

AT Norge ble beste nasjon i Åre-VM sammen med Sveits og USA, er en bragd. Og det skjedde nettopp med hjelp av Henrik Kristoffersen og den faglig dyktige trenerpappa Lars.

Det skjønner østerrikske Christian Mitter; Norges landslagssjef. Han var tydelig til Dagbladet om hva som forblir rammene for hvem som helst som skal kjøre alpint for Norge framover:

- Jeg er alltid åpen for å endre og tilpasse meg. Det er ikke noe stress. Men de verdiene vi står for: Hardt arbeid, disiplin, fellesskap og å gjøre ting enkelt, de kan vi ikke forandre, sa han til Dagbladet etter VM-avslutningen i går.

Landslaget har allerede mistet en god trener på grunn av Henrik Kristoffersens ekstreme perfeksjonisme og krevende væremåte. Mangeårig teknikktrener Stefan Kornberger trakk seg fordi han ikke orket mer.

En norsk verdensmester mot en utenlandsk hjelpetrener, er vanligvis rått parti. Men heldigvis ikke her. I går stod landslagssjef Mitter opp for den avgåtte treneren sin:

- Jeg vet det er lett å hoppe på eneren og tenke at alle ressursene skal gå til den ene personen; og de får mye ressurser, men vi har bare folk på landslaget som fortjener å være der, sa han til Dagbladet før han minnet om USA som ifølge Mitter i all den individuelle suksessen har glemt å bygge lag.

I GUTTAS VM-slalåm i går var det ingen amerikanske utøvere, mens det er tynt bak Lindsey Vonn på jentelaget i fart nå som superstjerna har sluttet. Og det altså i en nasjon som har vært vant til å gjøre det godt i sporten:

- Vi skal ikke havne i den situasjonen de er i. Det ser bra ut på toppen, men de har ingenting nå. De hadde fire av de største stjernene, men de greide ikke å bygge noe rundt det. Hadde det vært sånn hos oss, hadde ikke vi tatt vår oppgave seriøst nok, påpekte Mitter til Dagbladet.

DETTE er altså rammene for landslagsledelsen i denne konflikten. Men fortsatt er det god plass til Henrik Kristoffersens individuelle opplegg. Mitter har selv vært med og hjulpet ham fram dengang en ung Kristoffersen valgte å stå utenfor landslaget. Det er ikke mer enn fem år siden Henrik trakk fram nettopp Mitter som en årsak til framgangen etter at unggutten hadde vunnet sin første verdenscupseier:

- Det skal definitivt Christian ha sin del av æren for. Han har mange av de samme treningsprinsippene som pappa og jeg har brukt i alle år, sa Henrik dengang.

Den faglige respekten er en bra plattform for å bli enige om treningsopplegget framover. Et opplegg som også må inkludere Henriks eventuelle bredere satsing mot Super-G og fart for lettere å kunne vinne verdenscupen sammenlagt.

FOR i dette ærlige intervjuet med Dagbladet var Christian Mitter samtidig tydelig på at det greit kan ryddes plass til Henriks ønsker innenfor disse rammene av felles ansvar for den sportslige utviklingen. Det som ikke er greit, er at felles sponsormidler skal sluses over til en stjerne:

- Det kan vi alltid tilpasse og snakke om, men grunnverdiene vi står for er at vi skal bli bedre sammen. Det har vi arvet fra 90-tallet, og det må vi bare ta vare på, sa landslagssjefen.

Klarer Henrik Kristoffersen å finansiere opp den egentreningen han mener han trenger, blir konflikten mer snakk om væremåte enn treningsskjemaer; altså at Henrik som alle de norske enerne før ham, ofte nok løfter blikket fra seg selv til de andre.

Dette er ikke et forsøk fra omgivelsene på å legge den naturlig egoismen i en tvangstrøye. Enhver utøver i verdensklasse er nødt til å ta vare på seg selv og sikre sine egne optimale treningsforhold. Der skiller knapt Henrik seg ut.

Der han er annerledes, er at han ganske alene har laget en unødvendig konflikt av det.

DET er ingen andre som har skapt denne uenigheten. Alt har skjedd på grunn av Henrik. I stedet for å bruke sin åpenbare sportslige styrke til å lirke til det han trenger og ønsker av plass for eget treningsopplegg, har han provosert lagkameratene. Denne splittelsen er Henriks egen skyld. De andre krever knapt noe mer enn at han er normalt hyggelig.

For en som føler at han ikke trenger noe lag, er en konflikt med et så tynt innhold i hvert fall totalt bortkastet energi.

Og lite å drasse med seg for en verdensmester.