DET er mulig at jeg blir lett rørt, men det ble noen tårer da jeg leste fortellingene fra den fluorfabrikken som de siste tiåra iblant har gitt meg superglid og lykkelige stunder i skisporet.

Fortellingene handlet om de menneskene som fortsatt lever rundt anlegget til den italienske kjemiprodusenten Miteni i Veneto - den nedlagte fabrikken som i praksis har levert det meste av rask fluor og kjøpt skiglede til det kresne norske vintersportmarkedet.

Dette var historiene om gamle, slitne arbeidere med overhyppighet av leverkreft, skrumplever og lymfekreft. Om skoleunger med skyhøye fluorverdier i blodet fordi drikkevannet deres er blitt forurenset og om den plutselige lokale økningen av dødfødte guttebarn.

Altså om all den menneskelige ødeleggelsen som ligger igjen i det sporet mitt som hadde best glid.

DISSE fortellingene ble skrevet her i Dagbladet i fjor høst, og publisert dag etter dag i den anerkjente artikkelserien «Glidens pris».

Du husker nok «Mamma skal dø» - den hjerteskjærende, dypt personlige historien om Toril Stokkebø. En kreftsyk, oppofrende langrennsmor som brukte de siste månedene av livet sitt til å advare om fluorsmurningens mulig fatale konsekvenser.