VIKTIG BOK:  Eks-dopingjeger Mads Drange sin dokumentar om en mislykket dopingjakt gir et godt bidrag til å rydde opp også i langrennsporten. Bare den leses på riktig måte. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix.
VIKTIG BOK: Eks-dopingjeger Mads Drange sin dokumentar om en mislykket dopingjakt gir et godt bidrag til å rydde opp også i langrennsporten. Bare den leses på riktig måte. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix.Vis mer

Dette gjelder ikke skiheltene våre

Boka om "Den store bløffen" gir oss enda en grunn til å tro på våre egne løpere.

EKS-DOPINGJEGER Mads Drange brukte det meste av gårsdagen til å forklare at han ikke jakter på dopingskurkene. Det var dopingpolitiet i alt dets skrøpelige vesen han ville belyse i boka "Den store dopingbløffen", og det er muligens ikke akkurat den avsløringen deler av det norske sportspublikummet ønsker seg:

•• En fallen idrettshelt er alltid interessant. Idrettens toppledere er derimot pr. definisjon suspekte.

Slik ble heller ikke dette dopingsjokket så sjokkerende som tittelen tydet på. Men boka er viktig nok for det. I hvert fall hvis vi blar forbi omslagsbildet av langrennsløpere og lar være å overføre Dranges anonyme eksempler på norsk EPO-bruk rett til våre beste skiløpere.

Doping gjelder såvisst langrenn som sport, men fortsatt ikke den gruppen av norske løpere som lenge har dominert denne idretten.

AKKURAT det er vrient å få med seg i en norsk dopingdebatt som alt for kjapt sporer over til en svakt fundert kritikk av nasjonalidretten. Selvsagt er det pirrende om Norges aller største idrettshelter har jukset seg til den statusen, men heller ikke denne boka sier noe om det. Den forteller egentlig det motsatte:

•• For der enkelte finske og svenske kritikere har forklart den norske langrennsuksessen med utstrakt bruk av doping, understreker Drange at hans gjennomgang av blodprofiler viser at nesten alle var rene.

De mistenkelige blodprofilene som Mads Drange fant i 2 008 mens han jobbet med å systematisere denne testingen, ledet slett ikke mot noen kollektiv svikt. I boka er formuleringen "flere norske toppidrettsutøvere i ulike idretter". I går begrenset Drange funnene ytterligere ved å snakke om "noen" før han igjen og igjen poengterte at dette jukset ikke fantes blant norske toppidrettsutøverne flest:

•• Mannen som har kontrollert blodprofilene til de fremste norske langrennsløperne tilbake til 2001, har altså ikke sett spor etter systematisk svindel.

Det er den motsatte konklusjonen av inntrykket den svenske dokumentaren "Blodracet" skapte i fjor vinter. Der gjaldt anklagene på nytt de sterke norske langrennsresultatene nærmest i sin helhet.

AT Dranges funn gjelder enkeltutøvere blir ytterligere forsterket gjennom beskrivelsen av hvordan han som kontrollansvarlig i Antidoping Norge prøvde å følge opp de mistenkte etter at blodpassene ble juridisk holdbare i 2009.

I boka forteller Drange om overraskende reisemønstre og kjapp endring av den pålagte utøverinformasjonen; altså en type aktivitet fra enkelte utøvere som slett ikke stemmer med langrennselitens felles treningsopplegg.

Nettopp den tette organiseringen i landslag der kunnskap flyter fritt mellom de enkelte utøvere, trenere og ledere har kjennetegnet norsk langrenn helt siden framgangen tidlig på 1990-tallet. Slik gir denne framstillingen av Dranges utstrakte kontrollvirksomhet enda en grunn til å holde de norske langrennsheltene utenfor mistanke.

SAMTIDIG forteller forfatterens egen versjon hvorfor dette interne testmaterialet fra Antidoping Norge aldri burde vært publisert:

•• Selve materialet er ikke noe bevis.

Disse få mistenkelige blodprofilene var ifølge boka bare kommentert av en eneste ekspert. I dagens system kreves det tre uavhengige ekspertuttalelser bare for å få et vitenskapelig grunnlag til å starte en eventuell straffeforfølgelse. Dette grunnlaget finnes altså ikke i de anonymiserte eksemplene fra denne boka.

MEN denne åpenbare mangelen gjør ikke bokas politiske budskap mindre viktig. Nettopp for å unngå all mistenkeliggjøringen er det også nødvendig for norske skiløpere at sporten deres har et troverdig internasjonalt antidopingarbeid.

Mads Drange retter søkelyset mot det internasjonale skiforbundet (FIS) og den uklare forbindelsen mellom forbundets medisinske komite og sterke, omdiskuterte enkeltpersoner som for eksempel den danske legen Rasmus Damsgaard. Det er selvsagt til å diskutere at Damsgaards firma Clearidium har fått kontrollen over mye av testingen av blodprofilene i internasjonalt langrenn. Etter å ha stått på lønningslista både til Bjarne Riis sitt tvilsomme sykkellag Team Saxo Bank og den kasakhstanske dopverstingen Astana samt forsvart en da enda steilt benektende Lance Armstrong, burde Damsgaard selv ha utspilt sin rolle i forsøket på å rydde opp i utholdenhetsidrettene.

SOM en stormakt i langrennsporten har Norge en mulighet til å følge opp denne systemkritikken. Men skal noe sånt skje med troverdighet må vi nok en gang starte med oss selv.

Der har norsk idrett sviktet de siste årene både ved å hjelpe en dopingutstengt utøver i soningstida og ved å la den samme dopingdømte konkurrere for Norge både i OL og VM.

Slik er det nok av konkrete feil å rette opp før vi jakter videre på sensasjonen om norske skihelter som foreløpig ikke finnes.