I FINT SELSKAP:  Ezinne Okparaebo har trent seg opp i den dopingbefengte sprinten. Det er denne ærlige muligheten norske idrettsledere må stå opp for også når det koster. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
I FINT SELSKAP: Ezinne Okparaebo har trent seg opp i den dopingbefengte sprinten. Det er denne ærlige muligheten norske idrettsledere må stå opp for også når det koster. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer

Dette gjelder også Ezinne

Når en ærlig norsk jente imponerer på en dopingbefengt sprint, bør det være mulig å skjønne hvorfor feilene fra Tysse-saken må få konsekvenser.

MED Ezinne Okparaebos herlige OL-innsats på 100 meter, må det være mulig for norske idrettsledere å ta inn over seg hvilket ansvar de har i dopingkampen. Dette er en av friidrettens mest ødelagte øvelser. Her er det mye dårlig samvitighet og nok av nedbrutt helse bak de beste resultatene.

Først nå som den internasjonale kontrollen er forbedret, kan en dopingfri norsk jente bli blant de ti beste i OL.

EZINNE har hatt en imponerende jevn utvikling på karrieren sin. Steg for steg er hun blitt raskere etter at hun forsiktig begynte med litt friidrett som 9-åring hjemme i Groruddalen i Oslo.

Bare 24 år gammel er hun fortsatt en unge sprinter. Gårsdagens medaljetrio er i snitt over fem år eldre. Det gir Ezinne et realistisk håp om å komme enda nærmere de aller beste. Med kloke Unni Helland som sin første trener i BUL, har hun lært hva som kreves både av holdning og trening for å leke med verdens raskeste jenter.

Det er dessverre disse holdningene noen idrettsledere har satt på spill de siste månedene ved ikke lenger å stille samme krav til oss selv som til konkurrentene. For det er dette Tysse-saken dreier seg om.

Altså sjanser for at for eksempel ny småjente som Ezinne får lære å konkurrere på ærlig vis.

MED Erik Tysse på vei hjem fra London, blir det forhåpentligvis lettere for disse lederne å rette opp egne feil fra denne "Tysse-saken". Nå blir det mulig å slippe opp det krampaktige forsvaret av vår egen helt.

Underveis de siste månedene er dette blitt litt for personlig:

•• Først for toppidrettssjef Jarle Aambø som i en forstålig iver etter å ta vare på sine nærmeste medhjelpere og utøvere, glemte at han i denne jobben enda mer har et ansvar for å sette etiske grenser for norsk elitesport.

•• Dernest for president Børre Rognlien og resten av styret i Norges Idrettsforbund som fikk greie på Aabøs feilvurdering så seint at de for husfredens skyld vek unna å konfrontere toppidrettssjefen.

Til sammen ble det to svake valg som i opinionen har gitt deler av norsk toppidrett et fortjent dårlig rykte. Her har den historisk tydelige antidopingfronten vår slått dype sprekker.

FOR det Tysse-saken mest av alt har vist, er at det krever mot å følge opp flotte holdninger i den norske idrettshverdagen. Der er sviket adskillig mer alvorlig enn i toppledernes personlige og politiske motiverte feilvurderinger.

I avsløringen av den oppsiktsvekkende behandlingen av vår dopingdømte kappgjenger, har Dagbladet også avdekket at Friidrettsfobundet sliter med en uklar og farlig dopingvurdering.

På tross av at både de rette parolene og papirene er på plass i Norna Salhus, Tysses hjemklubb utenfor Bergen, klarer for eksempel ikke dette lokalmiljøet å håndere sine egne dopingbefengte trenere. Her er det fortsatt flust med sportslige oppgaver for en trener som har fått sin treningsdagbok i doping beslaglagt av politiet.

LIKE SLEPPHENDT er selve forbundet der den samme treneren har fått tilgang til selveste prestisjeprosjektet for Norges beste unge utøvere. Dette har skjedd uten at friidrettspresident Svein Arne Hansen har vært informert, men den detaljen ser ikke ut til å bety så mye

For foreløpig har forbundets ledelse vært mer opptatt av å bagatellisere Dagbladets avsløring om hvordan en av landets største kasttalenter blir fulgt opp av denne dopingbefengte treneren, enn å starte den nødvendige diskusjonen om hvordan friidretten skal behandle sine etter hvert ganske mange tvilsomme utøvere og ledere.

DENNE SAKEN har uansett holdning til våre egne dopingdømte, vist at hele idretten trenger en åpen debatt om grensesetting. Her er det full forvirring både lokalt og nasjonalt.

Da det virkelig gjaldt, ble det for vanskelig å snakke om vårt eget dopingbruk. Vi ville heller leke videre som om ingen ting hadde skjedd.

Men norske dopingbrudd har skjedd og vil skje videre. Det er derfor nye løpere som Ezinne må beskyttes.

Det er for disse unge jentene og guttenes skyld at idretten fortest mulig ta konsekvens av feilene sine fra Tysse-saken.