PÅ RADAREN: Alexander Kristoff trenger ikke lenger noen ytterligere presentasjon i det internasjonale sykkelmiljøet. Et flertall av konkurrentene vet de vil tape en medaljespurt mot ham. Det er en stor utfordring foran søndagens fellesstart i Richmond. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
PÅ RADAREN: Alexander Kristoff trenger ikke lenger noen ytterligere presentasjon i det internasjonale sykkelmiljøet. Et flertall av konkurrentene vet de vil tape en medaljespurt mot ham. Det er en stor utfordring foran søndagens fellesstart i Richmond. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Dette kan bidra til å felle Alexander Kristoff

- Stornasjoner ser på oss med økt interesse.

RICHMOND (procycling.no): Alexander Kristoff er et av navnene som finnes nær toppen på de fleste internasjonale favorittrangeringene foran sykkel-VM.

Norge har aldri før kunnet smykke seg med en like stor favoritt foran et verdensmesterskap.

I tillegg stiller vi med seks utøvere, noe vi ikke har klart siden kvotene ble endret i 2010. Året i forveien kunne både Norge og Luxembourg stille med ni mann.

La oss bli enige om et par premisser først som sist:

Selvsagt er det bedre å ha en favoritt på laget, enn ikke å ha det. Seks mann trumfer for eksempel tre.

I denne artikkelen skal vi dog se på se på hvilke utfordringer den økte oppmerksomheten rundt Norges lag bærer med seg.

Lille, sjarmerende Norge
Historisk sett har Norge vært et sjarmerende lite land i VM-sammenheng.

Da Thor Hushovd debuterte i Plouay for 15 år siden, var kaptein Bjørnar Vestøl hans eneste lagkamerat.

Og slik fortsatte det:

2001 (M Hegreberg), 2002 (Kjærgaard, Hushovd), 2003 (Vestøl, Arvesen), 2004 (Arvesen, M Hegreberg og Kaggestad), 2005 (Hushovd), 2006 (Arvesen, Rasch, Hushovd), 2007 (Hushovd, Arvesen, Kaggestad), 2008 (Nordhaug, Arvesen, Boasson Hagen).

I 2009 kom altså boomen med ni syklister på plass. Suksessen var ikke ubetinget, men Arvesen tok i hvert fall med seg 12.-plassen i ei hard løype.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Medaljefangst med Thor og Edvald
Fra 2010 begynte det så å skje store ting. Flankert av Boasson Hagen og Kristoff, ble Thor Hushovd verdensmester i Geelong.

Året etter ble Boasson Hagen åtte, før han tok Norges andre VM-medalje på tre år — med sølv bak Philippe Gilbert i Valkenburg.

Norge var nå en VM-nasjon å regne med, men fortsatt var nødt til fullstendig å legge rittutviklingen i hendene til lagene som stilte mer mannsterke enn oss.

Etter velt ble en supersterk Nordhaug 12. mann i Firenze, før Kristoff spurtet inn til en mer enn godkjent åttendeplass i Ponferrada i fjor.

Landslagssjefen: - Økt oppmerksomhet
Med Kristoff som årets spydspiss og seks mann til start, spurte vi landslagssjefen om hvordan sykkelsportens stornasjoner ser på Norge foran VM.

 - Fortsatt har vi ikke de mest meritterte hjelperne, men jeg vil si at de ser på oss med økt oppmerksomhet, sier Stig Kristiansen til procycling.no.

Fra økt oppmerksomhet til å bli en maktfaktor i internasjonal sykkelsport, er det fortsatt en god vei å gå.

VM-rittet er 261,2 kilometer langt, og innledningsvis vil nasjoner med nimannslag (for eksempel Australia, Frankrike eller Tyskland) si seg fornøyd med å sette tempo i front av feltet.

Det kommer selvsagt også an på hvilke nasjoner som får plassert ryttere i bruddet.

Et viktig punkt for Norges del, er hvor langt inn i rittet det forventes at vi skal være med å bidra i feltet. Vil vi ende opp i en situasjon der vi tvinges til svi av noen av Kristoffs hjelpere tidligere enn før?

Ikke alltid lett for favoritten
Forstå oss rett her, men en VM-kapteins styrke kan også virke som en ulempe for de norske mulighetene.

Det gjelder for de aller fleste rytterne i feltet, at de sannsynligvis vil tape en duell mot Kristoff på toppen av Governor Street — og dermed er de nødt til å kvitte seg med ham underveis. Og det er ingen enkel oppgave.

Sykkelhistorien er full av favoritter som ikke har nådd opp.

Fabian Cancellara har stort sett stilt som favoritt under samtlige brosteinsklassikere de siste årene. Selv om han har vunnet en del av dem, finnes også mange eksempler på at han har blitt markert ut av podiet.

Peter Sagan er en annen som på tross av overlegne evner på sykkelen (og dels mangel på taktisk kløkt) har sittet i langt flere finaler enn han har seirer de siste årene.

Det går også an å ta luven fra den angrepsvillige, belgiske duoen Philippe Gilbert og Greg Van Avermat, har det vist seg.

Et klassisk eksempel er Mark Cavendish foran VM i København og OL på hjemmebane, året etter.

Da fikk man virkelig se hvordan mekanismene i hovedfeltet evner å sette de beste rytterne ut av spill.

Britisk jernhånd ga gull
For å starte med København. På forhånd raste debatten om hvor tøff Geels bakke opp mot mål ville være (og om Thor Hushovd kunne slå Cavendish i spurten).

Da mesterskapet vel kom i gang, ble det allerede i de yngre klassene klart at bakken ikke var altfor mye å bekymre seg om — selv om den skulle forseres 12 ganger.

Det britiske laget, anført av tunge navn som Bradley Wiggins, Chris Froome, Ian Stannard og David Millar, styrte feltet med jernhånd og kjørte i realiteten 26 mil lang lagtempo, eller opptrekk om du vil, for den nye verdensmesteren.

Under OL på hjemmebane året etter, var britene fast bestemt på å følge samme oppskrift.

Denne gangen ankom Cavendish rett fra tre etappeseirer i Tour de France. Han skulle forsvare tittelen iført verdensmestertrøya.

Vanskelig å kontrollere
Både starten og avslutningen av rundløypa i London var flat, noe som passet den britiske storfavoritten godt.

Utfordringen var Box Hill: 4,3 kilometer og 4 prosent i snitt.

Et stort og viktig moment er det dog at man under OL hadde femmannslag for de beste lagene på rankingen — mot ni under VM i Richmond.

Dette gjør det i utgangspunktet mye vanskeligere å holde hovedfeltet under kontroll.

For å gjøre en lang historie kort: Alt tidlig sendte Belgia, Spania, Australia, Nederland og Norge (Alexander Kristoff) ut ryttere i et 12-mannsbrudd.

Jo færre forseringer som gjensto opp Box Hill, jo hissigere ble angrepene fra Vincenzo Nibali (Italia), Philippe Gilbert (Belgia) og etter hvert også Fabian Cancellara (Sveits).

Bak regjerte Storbritannia i front av feltet, men fraværet av støtten hos andre lag var ikke til å ta feil av. De fikk klare seg selv.

I tur og orden slet Millar, Froome og til slutt Bradley Wiggins seg ut.

OL-fellesstarten munnet ut i anarki og til slutt satte Rigoberto Uran og Alexandre Vinokourov inn det avgjørende støtet i en gruppe som da besto av over 30 mann.

Heldigvis for oss maktet Kristoff å sikre seg bronsemedaljen i spurten bak. En sur Cavendish trillet i mål på 29.-plass, 40 sekunder bak vinneren.

Uvant posisjon
Vi skal ikke dra parallellen mellom Cavendish og Kristoff, OL og VM, for langt — men for Norge er det i hvert fall ganske nytt å stå opp for en storfavoritt og bære det ansvaret som følger med det.

 - Hva kan andre nasjoner gjøre for å gjøre det vanskeligere for favoritten å nå helt opp?

 - Det er flere mekanismer som kan slå inn. Mange kan finne på å bygge taktikken rundt hvordan den ene rytteren skal elimineres. Foran OL i København var alle klar over at et Cavendish-gull var et mulig scenario, og da vil de forbanne seg på at det ikke skal skje en gang til. Jeg mener vi må være forberedt på dette i Richmond også. Alle regner mer eller mindre de samme rytterne til favorittsjiktet. Og alle vet at om det kommer 30 mann inn til mål, og Alexander sitter der, så er sjansen stor for at han kommer til å vinne, sier Kristiansen.

Inntil denne sesongen tok til har Stein Ørn kunnet nyte luksusen det er å trene en rytter som er undervurdert fram til han når et visst punkt i karrieren.

Punktet var Milano-Sanremo, der Kristoff kanskje kom litt enkelt til matfatet i 2014 (kun én etappeseier under Tour of Oman i forkant) — men foran årets Flandern rundt var så alles øyne rettet mot ham.

Da Kristoff angrep i Flandern
Som det vil være under VM, var det få ryttere som ønsket å sitte i nordmannens gruppe inn på oppløpet i Oudenaarde.

Taktisk kloke Kristoff svarte med å gå etter Niki Terpstra, da nederlenderen angrep ved Kruisberg.

Etter hvert slo Etixx-rytteren seg til ro med at dagen ville ende med andreplass, men enkelt å få til manøvrer slik Kristoff lyktes med i Flandern — det er det simpelthen ikke.

 - Tvert imot er det ganske lett å bli eliminert ut som sykkelrytter, mener Stein Ørn.

 - Om en rytter blir markert, har man ikke en sjanse selv om laget er sterkt rundt den aktuelle rytteren. Det vil derimot åpne opp for andre alternativer. Det er mye fokus rundt Alexander, og han er satt opp som kaptein, men det finnes også andre potensielle utfall i rittet. Det er derfor man trenger en klar strategi for hvordan man løser de forskjellige scenariene, sier Ørn og peker igjen mot London-OL.

 - Der skulle Alexander kjøre som hjelperytter for Edvald, men han fikk aldri kontakt med den gruppa, og da endte han opp med å gripe muligheten selv.

Vår måte — og litt hjelp fra andre
VM-rittene ender gjerne opp i taktiske bataljer. For å kontrollere det er du pent nødt til å ha et nimannslag.

For Norges del kan vi forhåpentligvis fortsatt gjemme oss bak et lite outsiderstempel.

Kristoffs hjelpere er nødt til å bidra på et punkt, og spørsmålet er når. At det er Norge som på egenhånd kommer til å kjøre for å samle det hele mot slutten, er ikke spesielt sannsynlig.

Det bidrar både Michael Matthews oppløftende resultater i Canada og John Degenkolbs spurttriumf under vueltaen til.

 - Jo flere som utmerker seg sterkere, jo mer vil de sentrere seg rundt sine kort. Austalia har Matthews, og Tyskland har både Degenkolb og André Greipel. Jo sterkere de er i troen på, jo mer taler for oss, sier Kristiansen.

Planen er å holde laget samlet rundt Kristoff og håpe at han er i posisjon for å spurte om gullet.

 - Vi drar dit med én tanke i hodet, men kan tillate oss å ha flere ting i hodet samtidig. Det er flere mulige scenarier, og de er vi nødt til å snakke oss igjennom i en gruppe. Det handler om hvordan vi best greier å maksimere sjansene våre. Den store sjansen er Alexander, så da vil vi snakke mest om hvordan vi får med ham inn i den 30-mannsgruppa inn mot mål. Men vi har ikke ni mann til rådighet, så vi er nødt til å gjøre det på vår egen måte.

Hva har vi lært?
Rittene så langt i VM har lært oss at løypa er tøff, og at posisjoneringskampen i de tre motbakkene er ekstremt viktig.

Det vil hovedsakelig utkjempes et slag mellom to konstellasjoner: De som ønsker samlet spurt, og de som ikke gjør det.

Vi har også grunn til å tro at det vil holde seg relativt samlet inntil siste gangs passering av bakkene. Usikkerhetsmomentet er dels hvor dårlig været blir, og om noen av protagonistene holder unna helt inn til mål.

For Norges del er håpet å samle det igjen på den falske flaten etter Governor Street, og at Kristoffs bein har tålt bakkene bedre enn Matthews og Sagan.

Da kan favoritten gå til topps i Richmond.

(Artikkelen er levert av sykkelnettstedet www.procycling.no! Følg fellesstarten direkte hos oss!)