Dette minner om EM-spill

Esten O. Sæther kommenterer.

CHISINAU (Dagbladet.no): På en kveld da John Carew for en gang skyld ikke løftet landslaget alene og kampen egentlig aldri ble sånn som vi hadde planlagt, lignet Norge mer enn på lenge på et EM-lag.

Slett ikke på spillet og kanskje fortsatt ikke på tabellen, men absolutt på følelsen.

Den kom allerede på vei bort til stadion med nyheten om Ungarns seier over Bosnia, spredde seg over de små norske delene av tribunen da rapportene fra Malta fortalte om to tapte tyrkiske poeng og ble så sant som en følelse kan bli da Viorel Frunza sendte hjemmelagets eneste sjanse opp på tverrliggeren og ut.

NÅ VIRKER Norge inne.

Det er noe i helheten i laget i en kamp som tilsynelatende manglet helhet. Kampsporten fotball gjør av og til det, og dette var en sånn kveld da det var mer kamp enn stor fotball.

Men absolutt stor kamp.

Landslaget har flere typer som får til det. Det syntes for eksempel godt at brødrene Riise har slåss for suksessen sin. Bjørn Helge og John Arne var strålende i det som ikke strålte, men likevel var solid nok til å bygge plattform for en etterlengtet kvaliksuksess.

Så går det an å glemme at suksessen for anledningen ikke kom som planlagt.

ET STORT STEG MOT EM: Dagbladet.nos Esten O. Sæther skriver at Norge fremsto som en verdig EM-deltager i Moldova i kveld. Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix
ET STORT STEG MOT EM: Dagbladet.nos Esten O. Sæther skriver at Norge fremsto som en verdig EM-deltager i Moldova i kveld. Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix Vis mer

DET LÅ en tett lydteppe med house-musikk over Zimbru Stadion da landslagsgutta varmet opp, og de slet lenge med å komme seg ordentlig løs fra de repeterende rytmene. Dette var et lag på jevn dunk,dunk dur uten lange flytende partier eller overraskende brudd, og det som kanskje en eller annen gang funket på vann-diett i et fabrikklokale virket slett ikke kult på fotballbanen.

Slik ble det en overraskende dårlig førsteomgang.

BRUKEN AV Steffen Iversen hadde mye av skylden for det. Midtveis i omgangen dro han seg inn fra høyrekanten og plasserte seg som midtspiss sammen med John Carew. Der og da forsvant planen om å brette ut angrepsspillet fra venstre mot høyre for å skape rom rundt Steffen. Resten av omgangen ble pasningene slått rett bakfra og både rommet og mulighetene forsvant.

Men ikke Steffen fra målgården.

HAN STARTET andreomgangen helt ute på kanten igjen, men kunne ikke dy seg. Steffen Iversen er alt for mye spiss og alt for lite kantspiller til det. Et par angrep seinere var han tilbake sentralt foran mål; på rett plass for innlegget fra Martin Andresen, og det målet som skulle kommet på planmessig angrepsspill kom i stedet på en god fotballspillers teft og vennlig luft over Chisinau.

Steffens heading til 1 – 0 var i lompeklasse, men skitt au; dette var kvelden da en tilfeldighet her og en tilfeldighet der holdt Norge inne i det store EM-spillet.

OG SÅ ble det ganske bra etter scoringen. Det gjør ofte det når det mest direkte laget spiller konsentrert og kan angripe i overganger på resultat.

Mot Moldova hadde Norge enda litt mer. Det var en gjennomgående ferdighetsforskjell på banen, og den gikk i norsk favør.

Dette minner om EM-spill

AKKURAT det er viktig å få med seg. Vel er ikke hjemmelaget noen stor fotballnasjon, men kamp etter kamp har de spilt jevnt med bra lag.

Denne kampen var egentlig ikke jevn.

Dette landslaget har evner som med samme seiersvilje og enda bedre struktur kommer til å ta Norge til vårt første sluttspill siden EM i 2000.

DA ENDTE turen med bare skuffelse.

Det er ikke noen grunn til det nå.

På Zimbru Stadion så Norge ut som et bra fotballag.

Det er akkurat slike lag som ender i EM.