TETTE VENNER: Oddvar Brå med Ivar Formo under NM i 1973. Vennskapet varte livet ut, og er vakkert skildret i den nye boka "Oddvar Brå - et skiløperliv". FOTO: Jan Dahl NTB / Scanpix.
TETTE VENNER: Oddvar Brå med Ivar Formo under NM i 1973. Vennskapet varte livet ut, og er vakkert skildret i den nye boka "Oddvar Brå - et skiløperliv". FOTO: Jan Dahl NTB / Scanpix.Vis mer

Boka om Oddvar Brå

Dette skulle vært den beste vennens bok

Når du leser navnet Oddvar Brå på resultatlistene i denne nydelige boka, høres det ut som poesi.

DA de gamle skivennene Thomas Wassberg og Juha Mieto i går kom til aulaen hos Gyldendal forlag for å hylle Oddvar Brå for hans nye bok, var det like trangt, klamt og forventningsfullt i det overfyllte lokalet som midt i køen på Holmenkollbanen en lørdags morgen opp til et av deres legendariske møter på 5-mila. Den eneste forskjellen var at denne gangen vant de alle tre.

Det er det «Oddvar Brå - et skiløperliv» - dreier seg om. Denne boka er stappfull av resultatlister fra 1960, -70 og 80-tallet, men alle disse listene blir som poesi mens du leser dem. Det er makeløst.

Det skjer fordi forfatteren og folkeminnegranskeren Thor Gotaas skriver Brås sportsbragder inn i den store fortellingen om forvandlingen av Norge som mange av oss har vært med på. Og fordi Gotaas har skjønt hva dette lange skiløperlivet til bondegutten Oddvar fra Hølonda dypest sett har handlet om.

Å få være sammen om det å gå på ski.

den tida var vi alle sammen med Oddvar riktig lenge. Han ble hauset opp som barnestjerne midt på 1960-tallet, revolusjonerte sporten med kameraten Ivar Formo som juniorløper og hadde en av de lengste karrierene i sporet fram til han gikk sitt siste mesterskap som 38-åring i Lahti-VM i 1989. Brå var datidas Northug; det meste i norsk langrenn dreide seg om ham.

Så var det heller ingen som skuffet hjemmepublikummet mer enn Oddvar Brå hver gang det var store mesterskap. Den astmaplagede skiløperen som vinter etter vinter likevel var frisk nok til å vinne det meste, ble helst syk før hvert VM eller OL. Først i Oslo i 1982 snudde lykken. Du må høre skjelvingen i stemmen til Radiosportens udødelige kommentator Bjørge Lillelien for å skjønne hva det betydde for Norge:

- Fort deg, fort deg, ropte Lillelien under innspurten på 15 kilometeren i Holmenkollen, før Oddvar Brå var trygt i mål til det VM-gullet som Norge mest av alt håpet på:

- Oddvar Brå er blitt verdensmester! Tenk at jeg skulle få oppleve dette, stønnet Lillelien, før han løp ut av radioboksen og omfavnet Oddvar mens tårene trillet..

Ingen ble mer unnet sin gullmedalje.

DET var vel derfor Wassberg og Mieto på scenen med Oddvar i går, ble noe helt annet enn et opplagt PR-triks for å få solgt boka ved hjelp av gamle skihelter. Dette var mest reklame for det å holde sammen. Akkurat det kan vel også trenge sin markedsføring utover det opplagte lesersegmentet blant oss skigubber over seksti.

Men hva skal du med andre PR-konsulenter når du har Juha Mieto i panelet?

DE første ti minuttene med taletid holdt Juha det gående på et malmklingende finsk og med et tegnspråk der de mektige armene løftet seg som vingeslagene til en vilter albatross. Alt dette mens hvert poeng ble hamret inn med vinterens groveste stakenever uten at tolken ett eneste sekund fikk slippe til.

Ingen i salen skjønte noen ting, men alle skjønte alt. Den olympiske kjempen Juha Mieto som veide 100 kilo da han gikk i mål ett hundredels sekund etter Thomas Wassberg på 15km i Lake Placid 1980, har forsiktig sagt fortsatt et tydelig kroppsspråk.

Så ble tolken introdusert:

- Hun heter Heli. Hun er finsk og hun er fotterapeut. Nå skal hun oversette for en kar som bruker størrelse 53,5 i sko, fortalte forfatter Gotaas.

Først da fikk tolken forklart hva Mieto hadde snakket om. At hjemme i Finland var myrene motbakkene deres, at han var glad i Oddvar og alt i Norge, men at ingen ting egentlig var bedre enn de fantastiske hotellfrokostene våre.

Denne morgenen hadde den røslige finnen funnet over hundre retter på bordet og spist riktig lenge.

DET tok sine timer nede på boklanseringen hos hos Gyldendal også. De gamle vennene hadde så mye de ville fortelle, og Oddvar så mange han ville nevne. Den unge skiløperen som TV-debuterte i svarthvitt med blikket ned og blyge enstavelsesord seint på 1960-tallet, snakket til slutt stødig selv med blanke øyne om skivennen fra Oslos peneste vestkant som hadde betydd mest for enebarnet fra det trønderske småbruket.

For det var sammen med jevngamle Ivar Formo at Oddvar for snart femti år siden fornyet norsk langrenn og tok sporten de første stavtakene ut av tømmerskogen til proff arenaidrett:

- Ivar var så raus, sa Oddvar, og la til noen ekstra varme beskrivelser før han fortalte i detalj om idrettslivet de hadde hatt sammen:

- Og så var han så følsom og snill.

HAR du hørt den aller røffeste og seigeste skiløperen snakke sånn om følelser før? For oss som er gamle nok til å ha fulgt Oddvar Brås karriere, er denne fortellingen om skiløperlivet hans egentlig historien om at idrett kan forandre det meste. Om en lek som startet som en ensom guttedrøm, men som endte i noe mye større. Noe du trenger time etter time med venner for å kunne dele.

Eller dager og år som i forholdet mellom Oddvar Brå og Ivar Formo:

- I tida etter at Ivar druknet, tenkte jeg på ham hver eneste dag. Nå etter at boka har kommet ut, tenker jeg på ham hele tida, sa Oddvar.

DET viktigste kapittellet i boka heter «Ivar, kjære Ivar». Så nært ble det. Dette kunne godt vært deres bok sammen; akkurat slik de hadde avtalt å møtes bare noen dager etter at Formo gikk gjennom isen i Nordmarka i romjula 2 006.

Med denne boka har Oddvar likevel holdt sin del av avtalen. Den alltid rastløse, selvkontrollerende atleten som 67 år gammel fortsatt er like glad i resultater; som husker hvert renn, hvert løp, hver seier og for lenge, lenge siden kunne rømme tilbake til skauen når alt dette gikk skeis, holdt til slutt fast på det skiløperlivet hans egentlig var.

En lang, eventyrlig tur med familie og venner.