GRATULERER, RANHEIM! Michael Karlsen og Mads Reginiussen
jubler etter seieren i straffesparkkonkurransen i siste kvalifiseringskamp til Eliteserien i fotball 2018. Det skal også resten av norsk fotball. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.
GRATULERER, RANHEIM! Michael Karlsen og Mads Reginiussen jubler etter seieren i straffesparkkonkurransen i siste kvalifiseringskamp til Eliteserien i fotball 2018. Det skal også resten av norsk fotball. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.Vis mer

Ranheim til Eliteserien

Dette trønderske opprykket er en ren lykke for norsk fotball

Ranheim viser hvordan alle kan bli bedre.

MYE pent er sagt og skal fortsatt sies om Sogndals betydning for norsk toppfotball. Det er en pionerklubb som år etter år har vist hva langsiktig, stødig ledelse betyr for å være med blant eliten. Men akkurat denne gangen var det bra at det tok slutt. For så stor var forskjellen i ballbehandlingen i denne avgjørende kvalikkampen mellom gjester som forsvarte posisjonen og utfordreren Ranheim fra 1. divisjon.

Og mye viktigere for resten av sporten enn kampen om den siste plassen i Eliteserien 2018:

  • Så stor er forskjellen i tenkning på hva som løfter nivået i resten av norsk fotball.

Der er det Ranheim som er klokest.

SESONG etter sesong har Sogndal forsvart tilværelsen sin i toppen ved å være laget for hele Sogn og Fjordane, tilby spillerne fra hele Norge et solid utdannelsestilbud og foreta kloke innkjøp fra utlandet. Denne miksen har gitt en stabilitet som gjør at suksessen varer. Dette er en klubb som tåler slike overraskende tap som i går kveld.

Derimot er det slett ikke sikkert at Ranheim rent plasseringsmessig vil tåle opprykket. Selv i en for tida nivåmessig skrantende norsk eliteserie blir det røft å være en bydelsklubb med et budsjett titalls millioner under det konkurrentene har å rutte med.

SLIK sett er det lett å avfeie den lokale gleden rett øst for Trondheim med at dette er et opprykk som nettopp viser hvor dårlig det står til med fotballnivået vårt. Isolert sett er det en riktig analyse, men konklusjonen holder ikke for å løfte kvaliteten blant landets beste mannlige fotballspillere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der er det bare Ranheims metode som hjelper.

DENNE helgen satt jeg i et panel på Cupfinaleseminaret på Ullevaal som skulle diskutere hvordan den imponerende bredden av norske fotballgutter med 15 000 spillere i hver årsklasse kan gi oss de to, tre nye spillere pr. år som Norge trenger for å få sterkere landslag.

Vi der framme hadde slett ikke alle svarene. Vi var vel egentlig så vage og mer opptatt av rammene for spillet enn spillerne selv, at Hans Erik Ødegaard; pappaen til Martin, hadde god grunn til å kline til da han på slutten av seansen ble bedt om å ta ordet fra salen:

- Dere prater om fysikk og struktur, men jeg vil ha alle slags spillere bare de har trent så mye at de er mest mulig trygge med ballen, sa han.

Og har rett.

DET går ingen annen vei framover i norsk elitefotball enn gjennom å lage sterke lokale treningsmiljøer med kultur for å utvikle et eget ballbesittende spill. Hvordan og hvor mye hvert enkelt lag vil styre kamper, er et taktisk valg. Der blir resultatet uansett best for det laget som har flest spillere med kvalitet til å velge fritt.

Jeg vet ikke hvorfor eks-Eliteserielaget Sogndal valgte å ligge dypt gjennom nesten hele kampen i går kveld. Heller ikke hvorfor lange innkast ble gjestenes mest brukte angrepsvåpen. Men det var bra at laget med ball til slutt fikk belønningen.

ENDA bedre for fotballen vår er det at Ranheim under den unge, bevisste lokale treneren Svein Maalen får gevinst for en tydelig tenkning på hva denne breddeklubben skal bruke A-laget sitt til. Dette er utviklingsklubben for unge trøndere der det regionale prioriteres foran ønsket om opprykk.

For en del år siden var dette miljøet også Norges foregangsklubb for det å stoppe frafall i junioralderen. Ved hjelp av like treningstider og en tydelig sosiale ramme rundt den sportslige satsingen, klarte klubben å holde hele kull med gutter samlet gjennom junioralderen.

I samme periode var også trønderne storleverandør av spillere til de yngre landslagene. Ranheim-modellen virket altså ikke bare sosialt, men også i det å hjelpe fram de få som skal bli best i fotball. For de fleste mennesker er det jo en sammenheng mellom trygghet i tilværelsen og det å hente ut det maksimale av evner og krefter.

DENNE linja er blitt så konsekvent i klubben at du ikke får se et forsterket Ranheim-lag med stor utenlandsimport i Eliteserien neste sesong. Det som derimot kommer er resultatene av egen trening.

Siden Ranheim-spillerne fortsatt vil ha både jobb og studier ved siden av fotball, blir neppe disse resultatene maksimale. Men som et bidrag for forståelsen av norsk elitefotball er dette opprykket strålende.

Du blir som regel akkurat så god som den kvaliteten og den tida du investerer i treningen din. Det er for eksempel derfor Sarpsborg 08 på et par år er blitt et kraftsenteret i norsk talentutvikling og i dag spiller cupfinale. Ingen norsk klubb setter større krav på A-lags treningene enn Sarpsborg 08.

Men mange har muligheten til å bygge opp den samme bevisste lokale og sosiale satsingen som Ranheim. Det er derfor trøndernes glede er en lykke for hele norsk fotball.