SKYGGET: Finn Hågen Krogh med Sergej Ustjugov rett bak seg under den eventyrlige VM-stafetten i Lahti 2017. Sjelden har langrenn vært bedre TV. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix
SKYGGET: Finn Hågen Krogh med Sergej Ustjugov rett bak seg under den eventyrlige VM-stafetten i Lahti 2017. Sjelden har langrenn vært bedre TV. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Thor Gotaas og Dagbladet kårer Tidenes 100 beste norske langrennsløpere

Dette TV-dramaet forbløffer fortsatt

Et par av de roligste og snilleste langrennsløperne ga oss sportens største norske bragder.

DET er tre løp som står fram som de mest overraskende i moderne norsk langrennshistorie. Alle fikk et resultat knapt noen hadde trodd, prestert av utøvere som seinere mer enn de fleste har fått oppleve hvor sårbar du er som toppidrettsutøver.

Disse unike prestasjonene har også et annet felles trekk. De er gjort av utøvere som utenfor sporet er påfallende rolige og vennlige, og som tåler både berømmelse og motgang bedre enn de fleste.

Likevel er det selve opplevelsene som løfter Finn-Hågen Krogh, Simen Hegstad Krüger og Ragnhild Haga så høyt opp på hederslista over tidenes beste norske langrennsløpere.

For de øyeblikkene de ga oss var sjeldent fine.

AT Finn-Hågen Krogh med et forsprang på 17 sekunder skulle klare å slå selveste Sergej Ustjugov på sisteetappen under stafetten i Lahti-VM 2017, var mulig. Nordmannens spurt var god nok til det. Det spesielle var måten det skjedde på.

For Finn-Hågen lot aldri verdens da desidert beste skiløper tette denne luka. Under ekstremt vanskelige forhold med løssnø opp til anklene, la han inn litt mer fart hver gang russeren nærmet seg bakfra. Usjugov forble en skygge noen meter unna gjennom ti kilometer i snødrevet helt til Norge hadde tatt det niende strake VM-gullet på 4x10km stafett.

Det var et TV-drama som forbløffer fortsatt. Hvordan var det mulig at den vanligvis langt mer løpssterke russeren ikke klarte å komme opp i løpet av en mil gjennom den vakre finske furuskogen.

- Beina mine brant etter ti meter. Det var ikke morsomt i det hele tatt. Da jeg passerte trener Arild etter 75 meter, var jeg pinne stiv. Men jeg kunne ikke svikte gutta, sa Finn-Hågen uvant dramatisk etterpå.

Det er sjeldent denne finnmarkingen dramatiserer noe som helst om sitt eget liv. Denne bragden får være unntaket. Garantert tidenes mest spennende norske VM- stafett, der trener Tor Arne Hetland gråt av glede i NRK-intervjuet etterpå.

DET var ikke til å tro at ganske ferske Simen Hegstad Krüger skulle bli OL-mester på 30km skiathlon. Han hadde ikke spurtstyrke nok til det, mente ekspertene på forhånd. Og så var det nidtegningen av ham som en uinteressant taper midt i den omdiskuterte kvalifiseringen til vinterlekene i Pyeongchang. Dette OL-løpet kom bare noen uker etter at Krüger og et par av lagkameratene hans ble omtalt på debattprogram på NRK-TV som en gjeng som gikk best på idealtid.

Underveis i løpet var det ikke noen grunn til å mene noe som helst. For Simen forsvant fra TV-skjermene allerede i startområdet med et fall der han brakk staven og dro med seg to russere, mens kondisjonsfenomenet Ivo Niskanen dro opp farten på den klassiske delen i feltet langt, langt foran.

Det var all snøen og tilfeldighetene som gjorde at Simen likevel kom tilbake i medaljekampen. Unggutten som visstnok manglet X-faktor, ble plutselig selve X-faktoren blant verdensstjernene. For det var ikke tilfeldig at det var han som stakk fra tetgruppa noen kilometer før mål i en slak motbakke der Simen var så gjennomtrent at han ikke selv merket at han rykket. Så sterk er Simen i skøyting.

Resten av mirakelløpet er en vakker historie om vennskap og to treningskamerater som var lojale mot den norske lagtaktikken, og lot den som rykket først få vinne i fred. Selv nøyde de seg med sølv og bronse.

DA Ragnhild Haga noen dager seinere vant 10km fri, var ikke til å tro. Riktignok hadde hun opplevd flott framgang, men dette OL-løpet var ment å bli det siste store oppgjøret mellom skidronningen Marit Bjørgen og utfordrer Charlotte Kalla. Her på favorittdistansen hadde den svenske yndlingen endelig en seierssjanse mot Marit. Det var ikke snakk om noen andre.

I stedet distanserte Ragnhild alle, og det på en måte sporten knapt har sett. Aldri har noen jente gått vakrere fristil enn Haga på den forblåste golfbanen i Korea. Det minnet om dengang Thomas Alsgaard ble OL-mester på hvit løper i Lillehammer 1994; altså enda et norsk løp for historiebøkene.

DEN historien skrives fortsatt for disse tre. Nå rett før VM er selv ikke disse tre VM -og OL-mesterne med sine ferske bragder, sikre på noen ting. Ragnhild Haga sliter overraskende med teknikken etter en oppkjøring som lovet godt, Simen Hegstad Krüger er vraket på en distanse han like gjerne kunne ha vunnet igjen, mens Finn-Hågen Krogh endelig har funnet vanlig fart etter en vond sesong med motgang. Utfordringen er bare at noen andre norske løpere går enda fortere.

Alle tre takler motgangen like flott. De blir selvfølgelig lei seg, men står på videre for å komme tilbake og forbløffe oss igjen.

Uansett; de øyeblikkene som gir dem fortjent plass på hederslista over tidenes beste norske skilpere, skal ingen få ta fra dem.