I dag strakk en helt annen

Gud ned ei hånd fra Estadio Cielo.

Vi tar på oss bortedraktene

fra 86, hjemme, borte, overalt.

Blått og hvitt. Tårene.

Vi hører ingen jubel,

men gråt i bakgatene

i nærheten av Boca med Juniors.

I Barcelona, og i Sevilla & Napoli.

Gresset ber om en grønn stillhet.

Himmelen over Buenos Aires

lar seg tatovere, Maradona.

George Best skal

holde hovedtalen.

Han som stakk for

nøyaktig 15 år siden.

SKÅL. Fra Belfast Boy.

Fra oss tullinger.

Fintene pakkes inn i svart fløyel.

Flaggene på halv stang

i Villa Fiorito.

Los Cebollitas, De små løkene,

trikser og skyter de siste

silkemyke skudd for Diego.

Ballen kysser tverrliggeren.

Ikon? Si, si, si.

Fotballens Che.

Jomfru Maria sklir stille over gulvet.

Hun bærer skyggedrakt nummer 10.

Det er lav- og høymesse

i Maradonakirken:

Du skal ikke slå en

upresis tversoverpasning.

Du skal bryte ballens indre bane.

Du skal ikke sentre.

Du skal drible livet.

Du skal beholde denne

lærball til evig overtid.

Selv de eldste kondorene tar på seg

den fineste fjærpryd så vi kan

høres dets tunge vingeslag.

Diego Armando.

Maradona, tusen takk.,

Den galeste. Den beste.

Den vesle. Den store.

Diego. Armando.

Spell vegg, spell en siste tango.

Ditt raid mot England må

inn på UNESCO’s verdensarvliste.

Gråt for meg Argentina.

Guds hånd holder i

Guds hånd nå,

sier Anders Jacobsen.

Omskrevet tekst.

Først lagt ut med jubel

da han rundet 60.

Bildet tok jeg i 2006

da Maradona gjestet Oslo.

Anders Jacobsen og Diego.