FORTSATT FLOTTE DAGER: Det er ingen grunn til å gråte over det som skjedde under VM i Bergen i fjor til tross for at norsk sykkelsport underpresterer bare ett år etter. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpix
FORTSATT FLOTTE DAGER: Det er ingen grunn til å gråte over det som skjedde under VM i Bergen i fjor til tross for at norsk sykkelsport underpresterer bare ett år etter. FOTO: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Norge sykkel-VM 2018

Direkte fiasko: Dette er ikke Bergen sin skyld

Sykkel-VM er en ventet norsk skuffelse. Men det er ingen grunn til å gi opp.

siste dag i et ganske så trist norsk sykkel-VM, virker fjorårets eventyr i Bergen uendelig fjernt. Det er faktisk bare ett år siden de fleste av oss ble bergensere for noen dager, og hadde det helt herlig som det i lykkerusen.

Selv proklamerte jeg at «Sykling er blitt norsk», og la fram medaljestatistikken fra 2012 til VM i Bergen. Den viste at Norge lå på en flott 8.plass i det vi europeere lett historieløst regner som en verdensidrett. Og det var altså før Alexander Kristoff på finaledagen var en hump og noen centimeter fra å bli verdensmester.

Stas var det uansett med sykkel etter spennende år med ham, Edvald Boasson Hagen og Thor Hushoved. Og flottere ramme enn et Bergen som går av hengslene er det knapt mulig å gi noen utenfor-stadion-idrett. Var det da noe rart at vi lot oss begeistre?

  • For lite er bedre som menneske enn å være bergenser på gledesspeed.

Da er det ingen grunn til overdreven anger mens norsk sykkelsport bare ett år seinere sliter med resultatene.

FOR dette er egentlig ingen bakrus etter gammel moro. Det er ikke dårlig økonomistyring og et dundrende VM-underskudd som plutselig punkterer norsk sykkelsport. Årets trøbbel har dypere årsaker som den kunnskapsrike Jarle Fredagsvik i Procycling.no analyserte for oss i Dagbladet i går..

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først og fremst speiler de manglende resultatene i Innsbruck-VM den gjennomgående svakheten ved denne lange storhetstida:

  • Norge har ikke klart å utvikle noen klatrere.

Etter mange år med store triumfer blir den svikten stadig tydeligere. Thor Hushovd, Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff har alle vært helter for en serie norske sykkel-årganger. De har preget både ambisjonene og treningene til hundrevis av unge ryttere, og løftet en hel gruppe inn i profflivet.

Men de tre har naturlig nok ikke vist veien fram til det å bli en god klatrer og sammenlagtsyklist. Der har norsl sykkelsport forblitt uten forbilder.

EGENTLIG skal miljøet være unnskyldt denne mangelen. Det er tross alt ikke mange år siden det å klatre glitrende på sykkel med rette var heftet til bruk av doping. I en norsk idrettskultur der doping har vært det samme som total utestengelse, er det lov å tro at den hjemlige sykkelsporten har vært adskillig renere enn mange av de landene den konkurrerte med.

Derfor ble ikke klatringen vår greie.

SLIKE tradisjoner tar det tid å endre. Egentlig ligger alt til rette for det. Generelt er det norske utholdenhetskulturen sterk. Vi har trenere og kunnskapsrike sportsmiljøer som over tid kan bygge opp en ny satsing på sammenlagtryttere i det som er blitt en merkbart renere sport.

Foreløpig har det vært for tidlig. En norsk sykkelsport i utvikling har rett og slett ikke hatt tiltrekningskraft nok til å holde på de åpenbare talentene. Slik mistet sporten noen av de mest lovende ryttere som utholdenhetsfenomenet Oscar Svendsen som vant tempogull i junior-VM og Ole Haavardsholm som i junioralderen holdt nivået til fenomenale Peter Sagan.

DER langrenn har lokal tradisjon Norge rundt til å brødfø et par hundre proffløpere inne i sporten, har ikke en framtid i sykkel vært like forlokkende. Det er utfordringen for det norske miljøet.

I flere år har rekrutteringen blant de yngste vært stor. Seinest gjennom denne sesongen har de norske juniorene vært i teten internasjonalt. Sporten har altså fått talentgrunnlaget på plass, men har manglet de siste brikkene for å stabilisere seg på et godt internasjonalt nivå der det virkelig gjelder i seniorklassene. Slik kommer årets motgang på et kritisk tidspunkt.

Likevel er ikke dette tristere enn at det fortsatt er lov å tenke tilbake på de fantastiske dagene i Bergen.

Og tro at en hardt tuktet norsk sykkelsport kommer nær toppen igjen med utøvere som også kan bli nye enda mer allsidige helter i en renere sport.

FOTNOTE: Joda; jeg skrev ikke bare at «Sykling er blitt norsk» under fjorårets VM. Jeg skrev også «Bare betal og smil», og mener fortsatt det selv om jeg som alle andre ikke hadde peiling på sluttregninga. Hvem har vel det når det er som mest moro? Uansett; festen var verdt prisen, men da selvsagt ikke i et regnestykke som endte med konkurs for arrangørene i Sykkel-VM 2017 og lot uskyldige småbedrifter lide for elendig økonomisk styring og et totalt tap på 38 millioner kroner. Dette var byens og fylkets fest, og burde gjennomgående vært organisert deretter. Større fellesskapsopplevelser enn VM 2017 får knapt Bergen. Dette var et kapittel i den nydelige fortellingen om denne på alle måter rause byen, og er for oss over tid verdt hver krone av felles midler som rullet vekk.