Syk toppidrett

Dødsfallet forandret alt

OL-stjernas plutselige død ble starten på en nasjonal selvransakelse.

FORANDRER TOPPIDRETTEN: Etter banesyklisten Olivia Podmore sin plutselige død, begynte den store avsløringen av hvor rått miljøet var på det newzealandske elitelaget. Nå forandres toppidretten i hele landet. Her er Olivia etter at hun hadde en velt under sommer-OL i 2016. FOTO: Reuters /Eric Gaillard.
FORANDRER TOPPIDRETTEN: Etter banesyklisten Olivia Podmore sin plutselige død, begynte den store avsløringen av hvor rått miljøet var på det newzealandske elitelaget. Nå forandres toppidretten i hele landet. Her er Olivia etter at hun hadde en velt under sommer-OL i 2016. FOTO: Reuters /Eric Gaillard. Vis mer
Publisert

NEW ZEALAND er en sensasjon i internasjonal elitesport. Gjennom flere år har dette lille øyriket fulgt ganske nær Norge på rankingene til de britiske analytikerne i Greatest Sporting Nation om hvem som er verdens ledende sportsfolk.

Det er ikke lenge siden landet ble hyllet i internasjonale medier for å overprestere med glitrende resultater i rugby, seiling, vannsport og banesykling:

- New Zealand; det lille landet på bunn av jordkloden som alltid kjemper seg fram i toppen, skrev cnn.com.

All denne framgangen er helst blitt forklart med idrett som hverdagskultur. Altså at ungene i New Zealand vokser opp med en hverdag preget av sport som lek. Og det i et ellers likestilt og velfungerende demokrati.

Men nå er denne idyllen brutt.

BARE timer etter at den 24 år gamle banesyklisten Olivia Podmore midt under fjorårets sommer-OL skrev på Instagram hjemmefra om «hvor tøft det var å bli vraket selv om du egentlig er kvalifisert», ble hun funnet død.

Dette dødsfallet er blitt starten på et nasjonalt oppgjør på New Zealand om en misforstått elitesport som er mer opptatt av medaljer enn mennesker:

  • Nå forlanger en uavhengig statlig kommisjon radikale endringer av landets toppidrettskultur.

Kulturen rundt denne unge banesyklisten blir beskrevet som «dysfunksjonell » med mye mobbing og trakassering:

- Det miljøet der Oliva ble stjerne, var ikke noe godt sted å være, innrømmer New Zealands sykkelpresident om nasjonens vei til suksess.

DEN avslørende rapporten som er bygget på 132 intervjuer i toppidrettsmiljøet, konkluderer med at jakten etter medaljer tok overhånd:

- Vi fant at det er en iboende spenning i syklingens treningsprogram mellom det å ta medaljer og det å ha det bra, konkluderer rapporten som er knyttet tett opp til den unge banesyklisten som altså vant sine forventede medaljer.

Men som ikke hadde det bra:

- Denne rapporten kommer på grunn av Olivia Podmore. Vi var så heldige at vi fikk snakke med mange som kjente Olivia. Det er åpenbart at hun var sterkt elsket, var svært talentfull og vil bli sårt savnet av familie, venner og alle i miljøet, står det i rapporten, der det tilføyes:

- Oppgaven vår er ikke å fortelle hvordan hun opplevde å være en del av elitesyklingens treningsopplegg, men vi anerkjenner det hun har gitt miljøet og de utfordringene hun har gjennomlevd.

DA Olivia Podmore valgte å ta sitt eget liv i august i fjor, skjedde det etter år med et turbulent forhold til det røffe treningsmiljøet i banesykling.

Allerede i 2018 kom den første kritiske rapporten om hvordan de newzealandske sykkelstjernene ble drevet fram på det nasjonale sportssenteret i Cambridge, med avslørende detaljer om at spesielt jentene ble herjet med av enkelte av sine mannlige trenere.

Så ble Podmore på uklart vis satt utenfor OL-troppen til fjorårets leker i Tokyo, men fikk ifølge nasjonale medier likevel betalt som om hun konkurrerte der:

- I hele min karriere har jeg aldri hørt om en utøver som bare har fått penger uten å delta, fortalte en av Podmores tidligere lagkamerater til avisa New Zealand Harald.

Avisa knytter utbetalingene til sine tidligere avsløringer om at Olivia Podmore ble tvunget av sykkellederne til å pynte på sannheten om den triste tilstanden på landslaget i undersøkelsene til den forrige rapporten i 2018.

REDNINGSKVINNE: Heidi Weng fikk seg en opptur i Holmenkollen etter nedturen i OL og forteller hva Anne Kjersti Kalvå har betydd for henne etter OL. Reporter: Thomas Haarstad / Video: Christian Fjermeros Vis mer

SOM følge av den harde eksterne kritikken den gang, måtte Podmore og de andre landslagssyklistene underskrive taushetskontrakter med lederne sine. De fikk munnkurv. Nå er granskerne nådeløse mot dette forsøket på å hemmeligholde hverdagen til utøverne:

- Mangel på åpenhet var gjennomgående i alle intervjuene, står det i rapporten som forteller om et system der utøverne fryktet represalier under de langvarige oppholdene på sportens eget toppidrettssenter.

- Hun knakk ikke på grunn av en spesiell hendelse. Men alt hun fortalte om, er kommet ut i denne rapporten, sier den newzealandske topproeren Eric Murrey i et intervju. Han var nær venn av Olivia:

- Dette setter alt på plass. Det skjedde virkelig med Olivia, og vi vet hvorfor på grunn av rapporten. Dette var en svikt som rammet ikke bare henne, men mange. Det ga et følelsesmessig traume.

ETTER de første avsløringene av dette syke treningsmiljøet, forsvant både hovedtreneren og lederne. Dagens ledelse i elitesyklingen ber om unnskyldning for «alt det vonde som treningsprogrammet har forårsaket».

Særlig vanskelig har det vært for jentene på elitelaget. Dette skyldes dels et sterkt mannsdominert trenerkorps med egne, tette bånd, og liten interesse for kvinners helse.

DET er derfor granskerne nå forlanger at disse tradisjonelle mannsbastionene blir revet, og erstattet med et nytt system der ledere og trenere tenker mye mer på helheten i treningsopplegget:

- Vi må fokusere på mennesket først; så atleten, står det i konklusjonen som krever at hensynet til at utøverne har det bra, skal gå foran kravet til resultater.

Etter den tragiske bortgangen til Olivia Podmore er det knapt motstemmer å høre i New Zealand. Medaljene som har gjort hjemmepublikummet så stolte, kom virkelig med en bakside. Og den baksida vil ikke newzealenderne ha lenger.

DETTE oppgjøret er til ettertanke i debatten rundt vår egen eliteidrett. Også hos oss er det tidvis en rar forventning om at toppidrett helst bør være røft. Seinest rett før Beijing-OL ble skilederne kritisert fordi de tok med sykmeldte Ingvild Flugstad Østberg til lagets treningssamling på grunn av sosiale hensyn.

Kritikerne så ikke den åpenbare langvarige sportslige fordelen ved nettopp å tenke helhetlig. Mye av det beste i norsk eliteidrett er kommet gjennom disse tette vennskapene.

Den nære historien viser jo at en slik tilnærming lønner seg også resultatmessig.

DA det visstnok manglet noen medaljer under forrige sommer-OL i 2016, ba enkelte sportskommentatorer om at Olympiatoppen måtte få en såkalt «nådeløs ledestjerne» for å skaffe Norge bedre resultater.

Det ble ikke slik. Den noe omstendelige og milde Tore Øvrebø fikk jobben, og har siden nettopp understreket betydningen av å ta hensyn til «det hele mennesket» i toppidretten.

I de fem åra etterpå, har Norge fire ganger blitt kåret til verdens beste sportsfolk av Greatest Sporting Nation basert på resultatene i over 70 ulike idrettsgrener. Etter suksessen i sist vinter-OL, ligger vi an til en ny suveren seier på denne internasjonale rankingen.

Det får så være.

Så lenge vi slipper å ta et oppgjør med en dysfunksjonell toppidrett.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer